Pauserom

    Det skapte land Å se ham sitte slik, på evighetssteinen ved sjøens bredd, å dvele ved en liten flik av det land som Skaperen har kledd.   Ryggen vendt mot sør, brei, rustet for livets bør.   Tanken åpen for Vårherres ord, de små frø, sådd i sort jord.   Blikket festet på slekters gang, i bønn; å, Gud, fyll ham med din sang.   Å være i salt og hav og sand, kjærtegnet av vindens usynlige hånd, å la Gud sette alt i rett stand, under det himmelske tak, i Hans ånd.    

  Mamma er. Du er. Var. Minneord til mamma, som døde natt til 21. oktober, 2020 Mamma. Jeg vil si noe om at du er . Som i en Shakespearsk sonette.  Thou art. Nå, når du ikke er mer. Nå vil jeg si noe om at du er. Jeg vet ikke om jeg sa noe liknende når du pustet og åndet i denne verdenen. Jeg tror ikke det. Jeg tror jeg var hard. Taus. Krevende. Men jeg skrev en gang. Til deg. Diktet om de skoene, du vet, du mor, du mor, du er så god, der du går og rydder på sko. Og jeg kalte deg aldri mor. Men det rimte, liksom. Thou art. Jeg vil si noe om at du er . Nå, her, når livet ditt er slutt. Fordi jeg vil si noe om arv. Om spor. Om dine spor. Mamma. Du er vårt naturlige habitat. Vår første bolig, denne leiligheten hvor all mat er koblet direkte til magen og vannet akkurat passe varmt og lyset dempet og hjerterytmen din den eneste sangen på høyttaleren. Du er vekstens vakreste vilje, de to frøenes aller beste jordsmonn. Du er grunntonen i livets

Pappa Til minne om min første trener . Ord i en begravelse. Pappa har levd et rikt liv. Det vet vi. For han var så mye. Lærer. Ektemann. Hundeeier. Far. Morfar. Farfar. Bror. Onkel. Bestevenn. Kollega. Poet. Forfatter. Forteller. Tallknuser. Instruktør. Miljøaktivist. Gartner. Steinbygger. Oppvigler. Motivator. Organisator. Trener. Spydkaster. Båteier. Oppfinner. Drømmer. Ikke hver for seg. Ikke periodevis, stykkevis og delt. Men samtidig. Fullt og helt. All inn . Med hjertet i alt. Ingenting blir helt uten at du går helt inn i det. En ungdomsklubb. En skøytebane av kunstis. Volleyballtrening i skolegården. Teknikktrening med steiner. Skuespill på skolen. Norskundervisning med eget læreverk. Steingjerde rundt eiendommen. Staudebed i bakhagen.   Om pappa kunne ha sagt noe, skrevet noe, talt noe om robotiseringen av samfunnet, av velferden, av det mellommenneskelige, ville han buldret og braket og harselert og protestert og på poetisk vis løftet frem dedikasjonen , det hele h

  Høysangen 4, 16, 5, 1 Blås gjennom min hage Ved bryggekanten en salig morgenstund, vindens kjærtegn over fjordens munn, min Gud, jeg elsker ditt skaperverk, din sol som stiger lystig fra jordens bunn.   Kom, sønnavind, blås gjennom min hage, berør mitt kinn, fjern min klage!   Ved fjellets tind en regnfull høstdag, vindens villskap i skogens treslag, min Gud, jeg elsker din kunst, din himmel som stille rødmer til mitt behag.   Våkne opp, nordavind, blås gjennom min hage, løft min tanke, fjern min plage!   I blomsterengen en søvnig sommernatt, vindens kyss er den kjæreste skatt, min Gud, jeg elsker ham du gav meg som aldri lar meg bli forlatt.   Stå opp, min elskede, kom inn i min hage, smak min frukt, fyll din mage!   Ved Herrens alter en brud, en brudgom, vindens hellige bris er Åndens Kom ! Min Gud, jeg elsker den vin du skjenker, din kilde går aldri tom.   Fly, min kjæreste, fly gjennom min h

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

  En mors sang  Ord til Benja og Sivert, bryllupsord, august 2023 Å skrive er å rive løs biter av det levde livet, fra tiden, fra øyeblikket, fra hverdagen, og å kle disse bitene, disse fragmenter, i ord. Mine ord er en mors sang. De kan ikke være noe annet. En mors sang til en sønn. Til en svigerdatter. Det begynte slik: Jeg ruslet på stien til sjøen. Hunden snuste på alt som åndet, på hvert eneste strå. Jeg så en skikkelse midt på stien. En vogn, en kvinne. De stod i ro. Jeg og hunden passerte skikkelsen. Da hørte jeg stemmen. En myk, salig sang steg fra kvinnen mens hun bysset barnet i vognen. Stemmen steg rolig, den smeltet sammen med trærne, danset med den salte brisen fra havet, la seg som dugg på blåbærtuene, smøyg seg under måkens vinger, og seilte på sjøens bølger. Morens sang til barnet ble ett med omgivelsene. Naturens sang og morens sang steg mot en åpen himmel.  Og jeg? Jeg visste at hennes sang var min sang, at min sang var hennes sang, at min sang er i mine barn, som