Pauserom

Publisert i Harvest, august 2023   Den fremmede Å se alle disse menneskene, med blikket ned mot høyre eller venstre hånd, som om de holder en liten fuglunge der, så myk i dunet, så forsvarsløs. Å se dem stå der ved bussholdeplassen, eller ved togstasjonen, eller gående langs fortauet, eller skyvende på en barnevogn langs turstien, eller sittende på benken i parken, eller i utesofaen ved kaféen, å se dem slik, overalt hvor du ferdes, alle med blikket ned mot denne hånden, hodet hengende litt fremover, en femten graders bøy i de øvre sju nakkevirvlene, og øynene festet på smarttelefonens vesle, lysende skjerm, det er å se et folkeferd i transe, trollbundet av det uforpliktende, fjerne livet, teknologiens makt over de levende sjeler. For de holder ikke fuglungen, de beskytter ikke det forsvarsløse, nei, de holder døden i sin hånd, dette livet i en digital utgave, forflatet, forminsket, skjermet.  Å, hvordan ble det slik?  Vi ødsler våre evner. Tankenes fortryllende kraft er lagt i l

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og

Skrevet 6. juli 2017 Til to som elsker hverandre   Jeg elsker Jeg elsker deg Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet Nei, jeg vet ikke hva det vil si Å elske Her på klodens ytterste rand Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si At når du stiger Når du sakte stiger opp av jorden, du Såmannens vekst, så svak, spinkel, uberørt og nyfiken, fra frøet, dette ene som ble senket i den sorte jordfold, lagt i din mors dypeste brønn, denne avkrok som alle har sett uten å se, å, du uforløste vekst som var så lukket, så alene, så bortenfor verdens blikk, omsluttet av uendelighetens hinne, det er bare det jeg vil si at når du nå stiger, vakker og viljesterk, og sårbar, ja, opp av jorden stiger du, og mens du tar form og finner din sti og snur deg og strekker deg mot lyset, så langt at du nesten knekker, da ser jeg at du er min, bare min, og alle andre tenker det samme, at du skal stige helt opp,  kle deg i