Mamma er. Du er. Var.

Minneord til mamma, som døde natt til 21. oktober, 2020

Mamma.

Jeg vil si noe om at du er. Som i en Shakespearsk sonette. 

Thou art.

Nå, når du ikke er mer. Nå vil jeg si noe om at du er.

Jeg vet ikke om jeg sa noe liknende når du pustet og åndet i denne verdenen.

Jeg tror ikke det.

Jeg tror jeg var hard.

Taus.

Krevende.

Men jeg skrev en gang. Til deg. Diktet om de skoene, du vet,

du mor, du mor, du er så god, der du går og rydder på sko.

Og jeg kalte deg aldri mor. Men det rimte, liksom.

Thou art.

Jeg vil si noe om at du er. Nå, her, når livet ditt er slutt.

Fordi jeg vil si noe om arv. Om spor. Om dine spor.

Mamma.

Du er vårt naturlige habitat.

Vår første bolig, denne leiligheten hvor all mat er koblet direkte til magen og vannet akkurat passe varmt og lyset dempet og hjerterytmen din den eneste sangen på høyttaleren.

Du er vekstens vakreste vilje, de to frøenes aller beste jordsmonn.

Du er grunntonen i livets salme, denne ursangen som Gud la ned i enhver kvinnekropp. Reproduksjonens redskap. Guds redskap. Eva. Maria. Ranveig.

Thou art.

Ja, jeg vil si noe om at du er.

Om dine spor.

Du er immanensen, sukket ved kjøkkenbenken, den usynlige hånd, feminismens forunderligste tidsvitne.

Du er poesien vi ikke ser, selvfølgens verselinje, husets engel, dvelende i detaljene, følbar i atmosfæren, men likevel så usynlig.

Du er de rene klærne, de nye joggeskoene, den oppreide sengen, det nylagde bringebærsyltetøyet, chipsen i skapet under kjøkkenbenken, duften av nylaget eplekake, blanke vinduer, støvfrie gulv og hyller og skap og lys i lampen over sengen.

I mitt neste liv skal jeg bli mann, sa du, mange ganger.

Ikke høyt, men jeg hørte deg.

Ikke med sinne, men jeg merket deg.

De samme ordene i de samme øyeblikkene, ved støvsugeren, ved grytene, ved skittentøykurven. For du kjente det på kroppen, hverdagsslitet, og du bar på en lengsel, en lengsel etter likevekt, etter å bli verdsatt.

Husmoren lever i skyggene.

Men mamma, jeg vil si noe om at du er.

Om dine spor. Om skyggelivets solside.

Du er ordet vi hvisker når trøsten trengs, når mageknipen eller hodepinen eller feberen herjer. Du er marengs med krem og cocktailbær, og julens Daim-is-kake og bursdagens bananrullekake med mørk sjokolade, og søndagens rørte jordbær på pappas nysteikte lapper, og oppskåret ananas på tannpirkere og eplemost i fargerike Ikea-glass og honnikorn under kjøkkenbenken, der hvor Oscars hundemat stod, du er mormor og farmor og den tryggeste armkrok for barnebarn og sov godt, i Jesu navn.

Du er de mest kraftfulle sauser.

Og fiskeboller i karrisaus.

Og vørterølbrød til jul.

Du er den brente risens verste fiende og gryterenser av magisk format og den flekkete genserens frigjører.

Mamma, skjønner du?

Thou art, lyrikkens spente bue, hverdagens små under.

Dine spor, din arv, den står fast i oss, som verdier, fortellinger, minner.

Du er satsen i lengdehoppet, den vakre jenta som svever evig inn i fortellingen om rekordhoppet og akillessenen som smalt som et startskudd.

Du er den immaterielle høysang, for glitter og stas er ikke din greie, høst og brunfarger og jord og skog og sjø omgav deg på alle kanter.

Du er trygghetens høyborg, ingen var redd for å knuse en kopp der du var,

nei, ikke bry deg, jenta mi, sa du, det er bare en ting, ikke liv.

Bare en ting?

Kinaporselen, fajanse, oldemors antikvariske vase, i tusen knas, dog aldri mer enn en ting, kjeft og mas og sinne er heller ikke din greie.

Du er motsatsen til de store oppussingsprosjekter og livsfornyelser og svevende feriereiser.

Du er Forus, mitt Forus, selv om du gråt den gang dere kjørte fra byens brosteinsgater, mot landet langt der ute, langs jorder og skogsområder og inn på en gjørmete arbeidsvei til en tomt der ingen kunne tro, i alle fall ikke du, at det var mulig å bo.

I Forane åtte, liksom, nei, ikke så langt ute på landet, ikke du, byjenta.

Men likevel, Forus, mitt Forus.

Ja, du skrev den salmen i ditt hjerte.

Og aldri forlot du tomannsboligen, gjorde du vel.

Fysisk, kanskje, men aldri mentalt.

Nei, du svømte i fjorden hver eneste dag, og gikk lange turer i nærområdet, sammen med pappa, alltid sammen med pappa. Selv om du satt på rommet ditt i Kroken på Rosendal.

For mamma, du er, thou art, evig, kompromissløs kjærlighet. Du er pappas blyantdikt. Svalens høstdans på strømlinjen.

Du er den virkelige, sanne, evigvarende troskap.

Du lot aldri pappa dø, du elsket ham forbi døden, inn i himmelen.

I loved you then, and ever shall, lyden av Bob Dylans ord er dine.

Du skrev disse brevene, den gang du begynte å elske, for du lengtet, og pappa lengtet, og han svarte, med sirlig håndskrift, vakre ord og bekjennelser, fra Stavanger til Bergen og tilbake igjen, håndfaste tidsvitner i en digital verden.

Og du ble aldri trett av å elske.

Du bare fortsatte, og kjærligheten din er broen som snor seg fra jorden til stjernene og evighetens himmel.

Og nå går du på den boren, mamma.

Jeg tror du vinker til oss.

Og pappa, pappa sitter på den himmelske ferjekai og venter.

Han hvisker Det er vel dette de kaller lengsel, Ranveig, ordene fra 1963, da kjærlighetens ferjereiser begynte.

Og du går på den broen, mamma.

For du er ikke mer kropp. Du er ånd. Du er minner. Du er arv. Du er kjærlighetens fullendelse.

Ja, du krysser boren mellom jord og himmel og går inn den gylne port.

Den de sier er så trang.

Og nå ser du ser deg ikke tilbake.

Du trenger ikke det, mamma, vi klarer oss.

Du vet det.

For du er. Thou art. Alt dette, mamma.

Ja, du er.