Pauserom

  Å elske Å elske er å, sa han. Og kremtet. Tårene rant. Å elske er å, gjentok han. Uten å heve glasset. Solen lå skjult bak skyggene.     Hør, hør, store ord underveis, hvisket en kollega. Se, sjefen gråter, sa noen. Latter. Vinden kom fra vest, med saltet.   Nei, vi trenger ikke store ord, sa jeg. Fylte nevene med sjø.   For vi er trestammer. Avkapp. Stubber. Nedfall, sa jeg. Som ligger i sjøkanten. Mot sør. Omgitt av stein. Tang.   Sjøen stiger, sjøen faller, sjøen former, sa en ansatt. Gjør sin vilje med treet, sa han, og møtte blikket mitt. Stille dønninger, myke berøringer over oss.   Jeg vil si noe om å elske, ropte en kvinne. Å balansere på steingarden, ropte hun. Skarp som arket. Naustdøren knirket i hengslene.   I sko, i støvler, eller barbeint, sa jeg. Kledde meg naken. For steinene er glatte, harde, ru, sa jeg, avkledd. Redningshelikopteret kom flyvende fra nord.     Vær stille! Hva vet vi om å elske, brølte broren. Vi

  Til Samuel på sekstenårsdagen   Trinnvis     Gjør deg nå klar, min sønn, som Josva, til å samle stjernestøv langs skoleveien i en liten boks, uten lokk. Du vet den greien, der du står og kjenner at du finnes, men vandrer i flokk, oppover et fjell, som et ustemt verk, uten at gull utvinnes, og du, du er likevel modig og sterk .   Gjør deg nå klar, min sønn, som Moses,   til å fange solstråler i et vintermørke, med våte hender, uten frykt. Du vet, de vil tørke, hendene, i varmen fra himmelens lykt. Om du synes dagene er kjipe under pliktens åk, i en tidsklemme, uten å kunne begripe - er du ikke redd, lar deg ikke skremme.   Så gjør deg nå klar, min sønn, som Daniel,   til å samle frø fra Kunnskapens tre, i såmannens bunnløse sekk.   gå, gå! med vilje til å be Gud Skaperen, Ham vi sluttet å frykte, om aldri å glemme oss, aldri se vekk, på tross av menneskehetens rykte, folket uten ånd, uten nåde. Vær sterk, vær