Pauserom

  En mors sang  Ord til Benja og Sivert, bryllupsord, august 2023 Å skrive er å rive løs biter av det levde livet, fra tiden, fra øyeblikket, fra hverdagen, og å kle disse bitene, disse fragmenter, i ord. Mine ord er en mors sang. De kan ikke være noe annet. En mors sang til en sønn. Til en svigerdatter. Det begynte slik: Jeg ruslet på stien til sjøen. Hunden snuste på alt som åndet, på hvert eneste strå. Jeg så en skikkelse midt på stien. En vogn, en kvinne. De stod i ro. Jeg og hunden passerte skikkelsen. Da hørte jeg stemmen. En myk, salig sang steg fra kvinnen mens hun bysset barnet i vognen. Stemmen steg rolig, den smeltet sammen med trærne, danset med den salte brisen fra havet, la seg som dugg på blåbærtuene, smøyg seg under måkens vinger, og seilte på sjøens bølger. Morens sang til barnet ble ett med omgivelsene. Naturens sang og morens sang steg mot en åpen himmel.  Og jeg? Jeg visste at hennes sang var min sang, at min sang var hennes sang, at min sang er i ...

Skrevet 6. juli 2017 Til to som elsker hverandre   Jeg elsker Jeg elsker deg Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet Nei, jeg vet ikke hva det vil si Å elske Her på klodens ytterste rand Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si At når du stiger Når du sakte stiger opp av jorden, du Såmannens vekst, så svak, spinkel, uberørt og nyfiken, fra frøet, dette ene som ble senket i den sorte jordfold, lagt i din mors dypeste brønn, denne avkrok som alle har sett uten å se, å, du uforløste vekst som var så lukket, så alene, så bortenfor verdens blikk, omsluttet av uendelighetens hinne, det er bare det jeg vil si at når du nå stiger, vakker og viljesterk, og sårbar, ja, opp av jorden stiger du, og mens du tar form og finner din sti og snur deg og strekker deg mot lyset, så langt at du nesten knekker, da ser jeg at du er min, bare min, og alle andre tenker det samme, at du skal stige helt opp,  ...