Pauserom

Svusj. Hva er denne selsomme lyden? Engelen som senkes ned? Vinden som ikke vil vente? Den bortkomne brud som haster med sitt lange slep mot kirken? Den forvillede fallskjerm? Svusj, svusj, svusj. Lyden stiger i intensitet, kommer den nærmere?  Lyst å lese mer? Klikk inn på Harvest, og les en essayistisk ytring om el-sykkelens galskap,  sykkelsabeltanntigerens fremferd og bestemoren som finner forklaringen på Indian summer.   https://www.harvestmagazine.no/artikkel/sinnemestring-ved-gangstiens-bredd?k=cc67e4e

Publisert i Harvest, august 2023   Den fremmede Å se alle disse menneskene, med blikket ned mot høyre eller venstre hånd, som om de holder en liten fuglunge der, så myk i dunet, så forsvarsløs. Å se dem stå der ved bussholdeplassen, eller ved togstasjonen, eller gående langs fortauet, eller skyvende på en barnevogn langs turstien, eller sittende på benken i parken, eller i utesofaen ved kaféen, å se dem slik, overalt hvor du ferdes, alle med blikket ned mot denne hånden, hodet hengende litt fremover, en femten graders bøy i de øvre sju nakkevirvlene, og øynene festet på smarttelefonens vesle, lysende skjerm, det er å se et folkeferd i transe, trollbundet av det uforpliktende, fjerne livet, teknologiens makt over de levende sjeler. For de holder ikke fuglungen, de beskytter ikke det forsvarsløse, nei, de holder døden i sin hånd, dette livet i en digital utgave, forflatet, forminsket, skjermet.  Å, hvordan ble det slik?  Vi ødsler våre evner. Tankenes fortryllende kra...

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setn...