Gå til hovedinnhold

Lytt, du jord

 

Mika

Lytt, du jord


Jakob, ditt opprør

lukket min dør!

Israel, din avgud

er svikets brud!

 Du skal spise, men ikke bli mett.

Du skal sove, men alltid være trett.

Mitt folk, hva har jeg gjort deg?

Svar meg!

 Nå stiger jeg ned,

tar galskapen bort,

fjerner din urett

fra Jerusalems port!

 Du skal så, men ikke høste.

Du skal gråte, men ikke trøste.

Mitt folk, hva har jeg gjort deg?

Ve meg!

 Se fjellene smelte

og dalene revne!

Ja, alt vil jeg velte,

og for døden stevne!

 Du skal herje, men ikke bli stor.

Du skal føde, men ikke bli mor.

Mitt folk, hva har jeg gjort deg?

Frykt meg!

 For urett er gjort,

Gud er tatt bort.

Smak min vrede;

en jord uten glede!

 Du skal senke sverd, og pløye din jord.

Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord.

Mitt barn, hva krever Herren av deg?

Følg meg!

 Lytt, du jord.

Ikke gråt og klag.

Se, jeg har gitt deg

en ny dag!

Du skal ikke ofre, men gjøre rett.

Du skal vandre med Gud, og aldri gå trett.

Min sønn, hva krever jeg av deg?

Elsk meg!

 I meg, bror,

er lys og fred.

Se, jeg skaper,

for deg, et nytt sted. 

 Du Betlehem, Efrata, fra deg kom Han,

Israels hersker, gjeteren, Livets vann.

Min bror, hva gir Han til deg?  

Guds vei!

 Å, Mika, til vanlige folk

talte du, i tro,

som Guds tolk

var du en åndelig bro.

 Hør, Herrens anklage, dere fjell!

Lytt, du jord, for det er kveld!

Mitt folk, husker dere ei?

Det er jeg!

Etiketter:

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer