Pauserom

Vi kikket opp mot himmelen, vi tre, to små og en bestemor, ja, og hunden, selvsagt, og vi så vinden! å! for et syn, så ubunden, så glad,   den danset med greiner og skyer og flagg og løvblad, og vi smilte, for vi så galskapen. Vinden var hissig og vill i steget, frigjort av høsten som lekte og lo: Løsne dem, vind, riv dem løs, hoho! La dem stige, synke, leve, oppover, nedover, ja, sveve!   Det var som om Gud selv talte til oss arme små her på jorden: La meg føre dere frem, like hjem, ut av denne jordlige vrimmelen og inn i freden, der stormen stilner og hjertet finner den saligste ro, men først skal du stige, synke, leve, og likevel vite, midt i dette strevet; at dansen er god, ja, du skal smile, for du er forløst, evig varer Guds hvile!   Vi kikket opp mot himmelen, vi tre, ja, og hunden, selvsagt, som alltid er med, mens vi vandret på vår daglige vei, og vi så Gud fare fram på vindens vinger og vi sang og vi lekte og ...

  Vanessa atalanta, sa Gud, det er ditt navn. Vanessa atalanta, hvisket jeg, trygg i hans favn.   Lydløse vingeslag er mitt fremste våpen, de ble gitt meg av Herren den gang ved urdåpen.   I skapelsens veldige akt fikk jeg min sømløse drakt, og min særegne kraft; stillhetens fremdrift.   Og livet lå vidstrakt for mitt øye, min sjel frydet seg. Jeg ropte: Til tjeneste, min far, hva kan jeg gjør for deg?   Han svarte: Reis nå, admiral, spre frø som Guds skrift! Fortell med all din ferd om naturens gunst, spre skjønnhet, behag, din skapers kunst!   Og jeg tok mine vinger fatt, jeg svevde i stillhet dag og natt, jeg landet på bjørkens sprukne hud, og på døende frukt var jeg Guds stillferdige bud, i en sommer, i en høst, drakk jeg sevje og gjær, og vitnet om den store Jeg Er, Jeg Er!

Rusle en reise bortover veien, min venn, men løft blikket fra navlen, eller techdevicen, mo bil en, en bil mo, om du vil, løft blikket fra en verden som ikke er , og se treet som kler seg nakent for Vinteren, sin elskede, eller golligolli; skyenes glødende spill med de falne stjerner, og lillesøster, veslejenta, som sneier hjørnet på to hjul, leende, og hør svalene lande på strømlinjen, kaklende om veien videre, «høsten», sier herr Elavs, sjefen, «høsten kommer, la oss fly!» ja, rusle en reise, min venn, bortover veien, med øyne for de nyeste eventyr, det store i det lille, se, himmelen over alle himler, jorden og alt som finnes der, Guds verk, let, min venn, med levende blikk, så vil du finne fortellinger, det lille i det store, og ord fra begynnelsen av alt, men løft blikket, bort fra ne li bom, bom li ne, eller s k j e r m e n, om du vil.

Hvem er du?   Hvem er du som leser mine ord, disse litterære årelatingene, blodfattige utgytelser langs linjer ingen kan se, åpenbare sykdomstegn, grenseløst irriterende som et vaklende bord, jeg spør; hvem er du? hvem er du? som åpner siden og leser, leser, leser du, egentlig? som en kløe på solbrent hud, leser du, i full bannskap følger du setningens kronglete gru, jeg må bare spørre; hvem krysser min ordrike bru, hvem er du? jeg gjentar; hvem er du? en venn? skjenk meg et glass vin! skål og si; hør, hør! les disse velgjørende skrifter, som blør, blør i skyggelandet, skjult der hvor ingen skrift blir igjen, ah, der er de på ny, meningsløshetens martyrer, ord, ord, hvorfor forkludrer du meg og min tanke? vik fra meg, jeg er fornekteren ved bakgårdens bål, egoets drukne skål; se, min kjole er altfor stor, så hvem er du, en søster, en bror? tilgi meg, la meg fare, la meg slippe å høre din dom,   stillhet! ingen allmakt i forlagets gods kan ...

Du Betlehem, i Juda land, din stjerne stiger fra Jakobs stand. Har du sett stjernen gå opp? Den viser kongsbarnets lei. Jeg har sett stjernen gå opp. Og den har vist meg frelserens vei.   Et barn er født, en sønn oss gitt, en jomfru bar ham i morslivet sitt. Har du sett stjernen gå opp? Den gløder varmt på himmelens bunn. Jeg har sett stjernen gå opp. Den lot meg se min frelser en stund.   O, Herre Krist, hersker fra hav til hav, en nyfødt gutt, lagt på mose og lav. Har du sett stjernen gå opp? Den lyser over en stall. Jeg har sett stjernen gå opp. Den gir meg budet om Herrens kall.   Immanuel, og Evig far, verdens lys og stjerne så klar! Har du sett stjernen gå opp? Den som de vise menn taler om. Jeg har sett stjernen gå opp. Den viser Jesus! Kom, alle kom!   Guds navn består til evig tid. han er verdens salt, og han gjør deg fri. Har du sett stjernen gå opp? Guds kjærlighet kommer til jord. Jeg har ...

  Til dåpsbarnet Sebastian, grandson 1 Du kom, du kom når syrinen danset med sin kjæreste, kledd i sitt vakreste skrud; til sommerens ære, rosalilla tyllskjørt og struttende, grønnstilket kropp, lik en kommende brud, yppig og klorofylt, syrinen danset dagen lang, i soloppgang og solnedgang, til lyden av frøken Junis nakne sang, og bød seg frem til bier og humler og ropte; hør, hør, dans med oss, i summende takt, sank våre pollen og vær deres frakt, ja, la dem sveve med sønnavinden, i all sin skapelsesprakt, nedover, bortover, oppover, mot engene og grøftekanten og de grønneste marker, hvor jorden er sødmefull og saftig og meitemarken er seig og svær og kraftig! 2 Du kom, du kom når sjøen lente seg varmt og stilt mot den hvite strandlinjen, mens den hvisket mildt; nå, frøken Sand? hva ønsker du av meg? Hør, hør, nå skal jeg bruse bare for deg! Så ropte vinden brått og vilt: Her kommer jeg! og sjøen virvlet sin ytre bølge, til et salt, langt ...

  Åpne ditt øre, sønn, sier jeg, hør, hør, imellom vindenes kast lyder trærnes små innpust, de trekker luften helt ned, til rotens feste, og stålsetter seg, i stillhet, til neste drakamp for ikke å miste sine grønne plagg,   åpne ditt øye, sønn, sier jeg, se, se, imellom lagene i steingarden ligger mosen som gåtefull skrift på tavler i grått, små tegn på tidens løp, i går er borte, i dag svinner hen, nå blir til glitrende damp mens du ikke ser annet enn skjermens slagg,   åpne din munn, sønn, sier jeg, tal, tal, imellom menneskenes liv og leven finnes lengsler, savn, søken, tomhet som åpne sår, ubehandlet, forbigått, de trenger hellig legedom, Guds ord er en salig svamp mot denne verdens mørkeste tagg,   ja, hør,  og se, og tal, sønn, før trærne felles, og steingarden fjernes, og menneskene herdes, for Herren gav deg ører, og Herren gav deg øyne, og Herren gav deg Ordet, min sønn.

Jeg skulle talt! latt ordene fly som sannhetens duer fra min munn, til deg, til deg, ord om offer, ditt offer, ord om utholdenhet, din utholdenhet, ord om trofasthet, din trofasthet, ord om styrke, din styrke, ord om kjærlighet, din kjærlighet.   jeg skulle talt! Lytt; tunge som bly faller egoets frukter mot hjertets bunn, i meg, i meg, noen syrlige frukter, uspiselige, andre umodne frukter, harde, noen bitre frukter, ubrukelige, andre råtne frukter, stinkende.   jeg skulle sagt: Hør! ingen morgengry er vakker på vredens skyggefulle grunn, ingen, ingen, for morgenen blir mørk, i vrede, og dagen er tung, i vrede, og kvelden er kald, i vrede, og natten er nifs, i vrede.   Jeg skulle talt: Se ham! himmelens sky forsvinner i ditt nærvær,    i denne stund, over oss, over oss, for du smiler, uansett, og du kysser, uansett, og du takker, uansett, ja, du elsker, uansett.  

  Innkapslet, usynlig, bortenfor oss, ved himmelens bro, der starter veksten, i denne evige vilje som er av Herren, til å bli noe, formes, vokse og gro. Den er i deg, du menneskebarn, sønn av Adam, åndet på av Ham, skaperen som fryder seg i det barnet som nå er mann, som nå er mer enn to. I deg, ja, i deg, er all kraft samlet, du er villet, ønsket, sådd i god jord, husk det, i tørre landskap, at alt som trengs er den bibelske tro.

  For alltid En hånd står fast, et grep for evig tid, en tanke brast; er dog min sjel satt fri? Så lyder Guds ord, det taler slik: Du er den fagreste blant alle menneskebarn.   Ditt gylne smil, et lys i alles liv, ja, min tankes tvil svinner i salig driv. Og salmen klinger i dal og vik: Vakker tale er lagt på dine lepper.   Du er en sang, en sang om kjærlighet, og mitt fang er alltid ditt, jeg vet! Så sier Ordet, som gjør deg rik: Derfor har Gud velsignet deg for alltid.

En salme i hagen  Jeg ruslet runden i hagen og barfot ryddet bort dagen da lyden av sang kom til meg takk for alt som jeg har fått fra et åpent vindu den lød å, barnets stemme traff min ånd, og mitt kjød, ja, den enkleste klang bar med seg de sanneste ord som finnes, i en kveldsbønn med takk til Gud.

  Etterklangen Du, min tåre, din vei nedover mitt kinn langs et riss jeg ikke merket før nå, en svak nyanse, en dypere fure en forsoningens føring langs nesens rygg.   Er dette minnets vei? Er det hans spor?   Å, etterklangen, ensomhetens grunntone, du sitter der, på din faste plass, jeg ser deg jo, barnet mitt, jeg kjenner deg, åndedraget, den varme pust, du var min, min, min.   Du, mitt hjerte, dine slag i dypet av mitt bryst i en takt jeg aldri før har kjent, et ukjent pulsslag, en ubrukt åre, lengselens favntak rundt livskraften.   Er dette sorgens sang?     Er det hans spor?   Å, etterklangen, tonespillet fra en kropp, dine lyder, musikken fra vekstens vilje, stegene dine over stuegulvet, de små, søkende, de harde, sinte Guds stjernestøv, barnet mitt, dekker dine riss, i meg, meg, meg.

  Å elske Å elske er å, sa han. Og kremtet. Tårene rant. Å elske er å, gjentok han. Uten å heve glasset. Solen lå skjult bak skyggene.     Hør, hør, store ord underveis, hvisket en kollega. Se, sjefen gråter, sa noen. Latter. Vinden kom fra vest, med saltet.   Nei, vi trenger ikke store ord, sa jeg. Fylte nevene med sjø.   For vi er trestammer. Avkapp. Stubber. Nedfall, sa jeg. Som ligger i sjøkanten. Mot sør. Omgitt av stein. Tang.   Sjøen stiger, sjøen faller, sjøen former, sa en ansatt. Gjør sin vilje med treet, sa han, og møtte blikket mitt. Stille dønninger, myke berøringer over oss.   Jeg vil si noe om å elske, ropte en kvinne. Å balansere på steingarden, ropte hun. Skarp som arket. Naustdøren knirket i hengslene.   I sko, i støvler, eller barbeint, sa jeg. Kledde meg naken. For steinene er glatte, harde, ru, sa jeg, avkledd. Redningshelikopteret kom flyvende fra nord.     Vær st...

  Linjeavstand   Den første linjen i alt det hvite eller i alt det blå, en enkel utførelse, som love me tender. Å, tegn meg i din hånd, Herre.   Den andre linjen følger etter eller er i nærheten, den tredje krysser, please, return to sender. Å, fyll meg med din ånd, Herre.   Den fjerde linjen faller nedover, eller stryker over, den femte spretter rundt, vilt som in the ghetto. Å, vis meg din vei, Herre.   Den sjette går i sikksakk eller i sirkler, uten linjeavstand, den sjuende er sort og mørk, nei, a mess of blue. Å, la meg hvile hos deg, Herre.