Pauserom

  Etterklangen Du, min tåre, din vei nedover mitt kinn langs et riss jeg ikke merket før nå, en svak nyanse, en dypere fure en forsoningens føring langs nesens rygg.   Er dette minnets vei? Er det hans spor?   Å, etterklangen, ensomhetens grunntone, du sitter der, på din faste plass, jeg ser deg jo, barnet mitt, jeg kjenner deg, åndedraget, den varme pust, du var min, min, min.   Du, mitt hjerte, dine slag i dypet av mitt bryst i en takt jeg aldri før har kjent, et ukjent pulsslag, en ubrukt åre, lengselens favntak rundt livskraften.   Er dette sorgens sang?     Er det hans spor?   Å, etterklangen, tonespillet fra en kropp, dine lyder, musikken fra vekstens vilje, stegene dine over stuegulvet, de små, søkende, de harde, sinte Guds stjernestøv, barnet mitt, dekker dine riss, i meg, meg, meg.

  Å elske Å elske er å, sa han. Og kremtet. Tårene rant. Å elske er å, gjentok han. Uten å heve glasset. Solen lå skjult bak skyggene.     Hør, hør, store ord underveis, hvisket en kollega. Se, sjefen gråter, sa noen. Latter. Vinden kom fra vest, med saltet.   Nei, vi trenger ikke store ord, sa jeg. Fylte nevene med sjø.   For vi er trestammer. Avkapp. Stubber. Nedfall, sa jeg. Som ligger i sjøkanten. Mot sør. Omgitt av stein. Tang.   Sjøen stiger, sjøen faller, sjøen former, sa en ansatt. Gjør sin vilje med treet, sa han, og møtte blikket mitt. Stille dønninger, myke berøringer over oss.   Jeg vil si noe om å elske, ropte en kvinne. Å balansere på steingarden, ropte hun. Skarp som arket. Naustdøren knirket i hengslene.   I sko, i støvler, eller barbeint, sa jeg. Kledde meg naken. For steinene er glatte, harde, ru, sa jeg, avkledd. Redningshelikopteret kom flyvende fra nord.     Vær stille! Hva vet vi om å elske, brølte broren. Vi

  Linjeavstand   Den første linjen i alt det hvite eller i alt det blå, en enkel utførelse, som love me tender. Å, tegn meg i din hånd, Herre.   Den andre linjen følger etter eller er i nærheten, den tredje krysser, please, return to sender. Å, fyll meg med din ånd, Herre.   Den fjerde linjen faller nedover, eller stryker over, den femte spretter rundt, vilt som in the ghetto. Å, vis meg din vei, Herre.   Den sjette går i sikksakk eller i sirkler, uten linjeavstand, den sjuende er sort og mørk, nei, a mess of blue. Å, la meg hvile hos deg, Herre.

  Til dåpsbarnet Å møte blikket I dypet av en kvinne formes barnet, dette liv, som er oss, en gang usett og skjult, jeg’et i mørket der inne, synlig for Gud, så sensitiv for hjerteslagets klang; sin mors kjærlighetssang.   Jeg løftet øynene. Jeg så, og se! - deg, barnet mitt!   Langs veier bare Gud tør kjenne, ankommer barnet, med bar hud, som fremmed, likevel så kjent av henne, rå, vannbåren livskraft, et bud om å elske evig, en visshet om å slippe fri.   Jeg løftet øynene. Jeg så, og se! - det er deg, barnet mitt!   Den vesle holdes fast og ømt, i mors armer, min kjære, du blir aldri forsømt , hviskes stille. Å, disse fredens ord, måtte de lyde over all vår jord, nå frem til hver skyttergrav, og dele de opprørte hav.   Jeg løftet øynene. Jeg så, og se! - det er deg, barnet mitt!   Gutten tar de først skritt alene, i balanse, før han ferdes fritt, sitt livs distanse. Å, min Gud, led ham langs din himm

    Det skapte land Å se ham sitte slik, på evighetssteinen ved sjøens bredd, å dvele ved en liten flik av det land som Skaperen har kledd.   Ryggen vendt mot sør, brei, rustet for livets bør.   Tanken åpen for Vårherres ord, de små frø, sådd i sort jord.   Blikket festet på slekters gang, i bønn; å, Gud, fyll ham med din sang.   Å være i salt og hav og sand, kjærtegnet av vindens usynlige hånd, å la Gud sette alt i rett stand, under det himmelske tak, i Hans ånd.    

Ditt fall, mitt fall. Til ham som ikke er mer. Fra en mor. Jeg vet ikke hvem du er. Du var. Men jeg ser deg puste i søvnen til min sønn. Jeg vet ikke hva du tenker. Du tenkte. Men jeg ser smilet ditt i ansiktet til min sønn. Jeg vet ikke hva du dufter. Du duftet. Men jeg snuser inn lukten din i omfavnelsen av min sønn. Jeg vet ikke hva du savner. Du savnet. Men jeg ser lengselen din i håpet til min sønn. Jeg vet ikke hva du sier. Du sa. Men jeg hører stemmen din i samtalen med min sønn. Jeg vet ikke hvor fort du løper. Du løp. Men jeg ser farten i skrittene dine i steget til min sønn. Jeg vet ikke hvorfor du fortviler. Du fortvilte. Men jeg ser tårene dine på kinnet til min sønn. Jeg vet ikke hvor ofte du hører det. Du hørte. Men jeg vet du er elsket slik jeg elsker min sønn.  

Married. Dere to, som mann og kvinne, formet i Edens hage, kyssende, surrounded by flames. Dere to, brennende busker taler sant, men fandens drage ønsker to lower love in pains. Dere to, foldes sammen som hender i bønn, ved Livets tre, velsignet, kneeling down with Saints. Dere to, en ny vekst, elskende, som sammen skal se grødens komme, kept within Gods frames.

Bokblues De er så mange, bøkene, altså, de blir til overalt, romanene, altså, min bok bråker så fælt, uskreven, altså, ordene er sprettballer, inni meg, altså, ah, kan noen hviske meg slutten, til verket, altså, hviske meg midten samtidig, min bok, altså, jeg er så sliten, hodet mitt, altså, for de er ikke blanke, arkene, altså, de er ferdigskrevne, sidene, altså, og oppbrukte, ordene, altså, økologisk sett visner alt,  i meg, altså.