Gå til hovedinnhold

En mors sang


 

En mors sang

 Ord til Benja og Sivert, bryllupsord, august 2023

Å skrive er å rive løs biter av det levde livet, fra tiden, fra øyeblikket, fra hverdagen, og å kle disse bitene, disse fragmenter, i ord.

Mine ord er en mors sang.

De kan ikke være noe annet.

En mors sang til en sønn. Til en svigerdatter.

Det begynte slik:

Jeg ruslet på stien til sjøen.

Hunden snuste på alt som åndet, på hvert eneste strå.

Jeg så en skikkelse midt på stien. En vogn, en kvinne. De stod i ro.

Jeg og hunden passerte skikkelsen. Da hørte jeg stemmen.

En myk, salig sang steg fra kvinnen mens hun bysset barnet i vognen.

Stemmen steg rolig, den smeltet sammen med trærne,

danset med den salte brisen fra havet,

la seg som dugg på blåbærtuene,

smøyg seg under måkens vinger,

og seilte på sjøens bølger.

Morens sang til barnet ble ett med omgivelsene.

Naturens sang og morens sang steg mot en åpen himmel. Og jeg?

Jeg visste at hennes sang var min sang, at min sang var hennes sang,

at min sang er i mine barn, som Guds sang er i oss alle.

Og mine ord er dine ord, nedtegnet til lyden av salmer.

Til lyden av Forus.

Til lyden av barnebarn.

Til lyden av hund.

Til lyden av tastaturet.

Til lyden av tårer som faller.

Og bakom lydene, Sivert og Benja, bakom lydene er livet. 


Hun,

den elskede,

den som elsker,

den som føder barnet,

er for trett til å stå opp. Så hun blir liggende i sengen.

Liggende. Lyttende. Alene.

På en madrass som mangler en annen kropp.

Hans fravær er kulde i hver centimeter.

Hennes savn blir en salme ved dagens fot.

Jeg ligger våken, jeg er som en enslig fugl på taket. 

Herre, hør min bønn, la mitt rop nå frem til deg!
 


Gud gir svar:

Bakom lydene, er livet.

Bakom livet, er lydene.

Trostens hjertesukk fra tretoppene.

Dørens hengsler, raske steg i trappen.

Kattens ensomme kall.

Nabolagets hverdagssang.

Lytt, mine kjære. Lytt!

Hver lyd er et hjerteslag.

Hver lyd er Guds tale om liv.

 (Koret)

Hva er å elske om ikke å savne?

Hva er å lengte om ikke å vite?

To er ett i Guds ånd.


 Han,

den elskede,

den som elsker,

den som tukter barnet,

har kommet så langt på veien. Han kan ikke snu.

Men han kan stoppe. Han setter seg ned på en hvitmalt benk.

Sittende. Lyttende. Alene.

Han ser bakover. Mot begynnelsen av veien.

Han har gått langt. Begynnelsen er ikke synlig for hans blikk.

Benken er hvilen.

Benken er stille. Benken er kald.

Hans erindring blir en salme ved dagens fall.

Jeg tenkte: Jeg er drevet bort fra dine øyne.

Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg.


Gud sier:

Bakom lydene, er livet.

Bakom livet, er lydene.

Bølgene som slår mot stein.

Båten som senker sine seil.

Treverket som knaker.

Stormens botssalme.

 

Lytt, mine kjære. Lytt!

Hver lyd er et hjerteslag.

Hver lyd er Guds tale om liv.

(Koret)

Hvem er hun for deg, du mann av støv?

Å elske hverandre er å ofre.


 Hun,

den elskede,

den som elsker,

den som dier barnet,

må reise seg, og gå ut, inn i dagen som er gitt av Gud.

Gående, lyttende, alene.

Men hun fornyes i sin sjel,

hvert steg er i mødrenes spor,

hvert sukk er en bønn til Vår Herre;

ser du ham, er han der borte, ved den hvitmalte benken, i skyggen av treet?

Åh! La ham høre mine skritt, la ham kjenne lukten av min kropp.

Jeg åpnet for min kjæreste, men han hadde dratt sin vei.

Jeg vil lete etter ham som jeg elsker.


Gud svarer:

Bakom lydene, er livet.

Bakom livet, er lydene.

Barna som leker i skolegården.

Løpende skritt på fuktig grus.

Regnet som trommer på søppelspannet.

Mandagens tunge blues.

Lytt, mine kjære. Lytt!

Hver lyd er et hjerteslag.

Hver lyd er Guds tale om liv.

(Koret)

Hvem er han for deg, du kvinne av ribbein?

I fraværet er sannhetens tale.


Han,

den elskede,

den som elsker,  

den som lærer barnet,

faller på kne ved benken.

Knelende, lyttende, alene.

Han syntes han hørte en stemme.

Han syntes han kjente en duft.

En ange fra en kvinne, en del av ham selv.

Han tar seg til brystet, en bit er borte.

Jeg ber, Herre, la meg få se henne, la meg få høre stemmen hennes,

blomsten fra Saron, liljen i dalen,

er det henne jeg hører?

Hennes nynnende stemme?

Våkn opp, nordavind! Kom, sønnavind!

Blås gjennom min hage så urteduften fritt får strømme.

Stir north wind, and come, south wind!

Blow upon my garden; let its perfumes flow!

Hør Guds røst:

Bakom lydene, er livet.

Bakom livet, er lydene.

Snø som danser i østavind.

Tribunebrølet fra fotballkampen.

Raslingen fra nøklene.

En læresalme fra livet.

Lytt, mine kjære. Lytt!

Hver lyd er et hjerteslag.

Hver lyd er Guds tale om liv.

Listen, my dear. Listen!

Every sound is a heartbeat.

Every sound is God’s speech about life.

(Koret)

Er du naken, Adam?

Ser du ikke Eva, din hustru?

Å leve sammen, er å tåle, å utholde, å utfylle.

 

Hun, den elskede Benja,

han, den elskede Sivert,

de som er elsket, og elsker,

de som fostrer barnet,

står foran hverandre,

den hvitmalte benken er varm,

madrassen er varm, de to,

stående, lyttende, sammen.  

Hun tenker: Å, om han vil kysse min munn!

Han tenker: Så vakker du er, min elskede!

Hun sier: Ta meg med!

Han sier: La oss løpe!

De sier: Spis venner, drikk dere fulle på kjærlighet!

Sett meg som et seil på ditt hjerte, et stempel på din arm!

For kjærligheten er sterk som døden,

lidenskapen er ubøyelig som dødsriket.


Gud sier:

Bakom lydene, er livet.

Bakom livet, er lydene.

Stillheten i samlivet.

En mor som dier. En far som hvisker.

Gud som hviler.

Lytt, mine kjære. Lytt!

Hver lyd er et hjerteslag.

Hver lyd er Guds tale om liv.

 

En mors sang steg fra en kvinne som bysset sitt barn i søvn.

Sang ble ett med sjøen, himmelen, skogen, dyrene, meg.

Slik Gud er i oss, er min sang i deg. I dere.

En mors sang.

Og bakom lydene, er livet.

Og bakom livet, er lydene.

 

Kilder: Salme 102 (botssalme), Jona (gjør ikke som Gud vil, anger), Høysangen 4, 16, (inndelingen, Han, Hun, Koret), (Jeg bekjenner (Augustin, morens utholdenhet))


Etiketter:

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer