Gå til hovedinnhold

Pappa

Pappa

Til minne om min første trener. Ord i en begravelse.

Pappa har levd et rikt liv.

Det vet vi. For han var så mye.

Lærer. Ektemann. Hundeeier. Far. Morfar. Farfar. Bror. Onkel. Bestevenn. Kollega. Poet. Forfatter. Forteller. Tallknuser. Instruktør. Miljøaktivist. Gartner. Steinbygger. Oppvigler. Motivator. Organisator. Trener. Spydkaster. Båteier. Oppfinner. Drømmer.

Ikke hver for seg. Ikke periodevis, stykkevis og delt. Men samtidig. Fullt og helt. All inn. Med hjertet i alt. Ingenting blir helt uten at du går helt inn i det. En ungdomsklubb. En skøytebane av kunstis. Volleyballtrening i skolegården. Teknikktrening med steiner. Skuespill på skolen. Norskundervisning med eget læreverk. Steingjerde rundt eiendommen. Staudebed i bakhagen. 

Om pappa kunne ha sagt noe, skrevet noe, talt noe om robotiseringen av samfunnet, av velferden, av det mellommenneskelige, ville han buldret og braket og harselert og protestert og på poetisk vis løftet frem dedikasjonen, det hele hjertets betydning, det opprinnelige menneskets metode; nærhet til saken, medmenneskelig identifisering, den andre person som speilbilde, din neste som deg selv.

Et ekte steingjerde bygges med kjennskap og nærhet og rå muskelkraft og klar tanke og bevisst bruk av den menneskelige berøringssans. Skal den flate siden vendes opp og den runde siden ut eller den runde ned og flate siden opp? Skal den minste steinen ytterst og den største steinen midt i og skal den rue flaten møte den myke flaten eller skal den rue settes mot den rue? Skal den store steinen med den hvite undersiden være hjørnesteinen, og skal den mørke grå hvile på den lyse grå der i enden av plenen? 

En elev i en rolle i en skolerevy på en scene i en gymsal, er like viktig som en skuespiller i et skuespill på en nasjonal scene, ingen rolle kan spilles uten å pugge, uten å forstå, uten å tolke, uten å leve seg inn i, uten å kunne fremføre hver eneste replikk, feilfritt, i søvnens dype tilstand, med største troverdighet. Ingen kan gå på scenen uten å vite at de er den de spiller. Ingen skal stotre og glemme og miste replikker og forminske sin verdighet. Tvert imot. De skal vokse. Mestre. Få innsikt. Få ære.

All in. Dedikasjon.

Bare husk den gang yngstesønnen falt på isen. Han falt bakover. Etter en evig jakt på en åpen skøytebane. Et sted å boltre seg. Skyve den blanke egg gjennom frossent vann. Men overalt ble familiefaren jaget bort. De kom de løpende. Stengt. Ikke for folk flest. Betal. Kontingent. Yngstesønnen falt, slo bakhodet, ble blind. Ikke lenge. Ikke for alltid. Men likevel en gang for mye. Og lenge nok til at pappa fikk åpnet sine. Han kunne ikke sette seg ned. Folket trengte en plass å skøyte. Skli på isen som Hjallis. Rolf Falk Larsen. Eric Heiden. Folk trengte det. Så da aksjonerte han. Tok grep. Laget en folkeaksjon. Sørget for, sammen med venner og kollegaer, at Stavanger fikk sin kunstisbane.

Og husk livet i gaten da han arrangerte idrettsstevne for alle ungene. Lengdehopp i sandkassen, tilløp nedover den vesle asfaltbakken, med sats rett foran kantsteinen, eller kappløp rundt nullen, på tid, selvfølgelig, og sekstimeteren, så klart, og spydkast på industri-marken, ja, han hadde sitt eget tilløp liggende ved grusveien der nede, en rull med tartan som han klarte å få tak i.

All in. Med hjerte i alt. Aldri stykkevis og delt.

La barn få bruke kroppen. Sommer. Høst. Vår. Vinter. I skolegården, i gaten, på løkken der borte, i skogen, la barn lære seg turens fortryllelse, gi dem blikket for småblomstenes skjønnhet og lær dem å lytte til fuglesang. Ingen kunne rusle en reise som pappa. Med oppslagsboken om markens grøde på innerlommen, tok han barnebarna i hånden, de små i hans store, gikk ned trappen i Forane åtte og begynte å gå. Om det regnet, stanset de sannsynligvis ved kummen utenfor Forane elleve. For der kunne du høre Plipp og Plopp snakke nedi vannmassene. Kanskje kom de helt til Frøystad gård. Eller til Forusstranden, der hvor krabbene hvilte under steinbryggen på varme sommerdager, et snøre og litt blåskjell og slik satt de og ventet, og ventetid var læretid om livet fjæra, den store fortellingen med små ord, ikke sant, og solen i nakken varmet så herlig, og, se der, der er et Vikingskip, ser du, kanskje de har kommet for å hente Gauseldronningen?

Pappa brukte opp. En gang laget jeg en tittel, Se mitt kjøkken, lød den. Det var pappas kjøkken, det ble brukt opp. Ingenting ble byttet ut. Hvorfor bytte noe som virker, sa han, og var på den måten en stille miljøaktivist. Med sitt liv pekte han på viktige verdier. Forbruk var ikke hans greie. Nøysomhet er mer passende. Han kastet ikke annet enn spyd. Han komposterte. Han høstet egne poteter. Og bringebær. Og jordbær. Og hyllebær og hylleblomst. Og han mestret nytelsens kunst. En brødskive med gammelost. En kaffekopp i solveggen. En varm stein å sitte på. De små ting ble så store i hans liv. Og dermed også i våre liv. Han lærte sin livskunst til oss. Til barnebarna. Til elevene sine. Til de han møtte på sin vei. Og han skrev. Han ble aldri tom for ord.

Dedikasjon. Det hele hjertets betydning.

Vi, hans nærmeste, barna, vi møtte dedikasjonens disipler, pappas elever, for eksempel. Er du sønn til Aasen? Hei, hun er datteren til Aasen. I byen. På skolen. I butikken. I hovedstaden. I hallen. En jente, en gutt, en gjeng fotballspillere, en turner, en ishockeyspiller, en hundeeier. Og de viste alltid begeistring da de skjønte at han var vår far. Ja, han tente lyset i deres øyne. Det som gløder i engasjement.

Jeg vil egentlig si så mye mer. Om spydtreneren. Om oppfinnelsene. Om tippesystemene. Om Oscar. Om de lange turene. Om kutteren og oselveren. Om pappas seilas. Om kjærlighet. For pappa elsket mamma. Omsorgen, bekymringen, beundringen, irritasjonen - kjærligheten til mamma rommet alt. Slik kjærlighet gjør. Kompromissløs kjærlighet. Evig kjærlighet.

Jeg undrer meg over sorgen. Den er så annerledes enn jeg visste om. Den er ikke bare tårer. Den er fysisk. Den er kropp. Den er tanke. Den er stein. Den er liv i en grein. Den er duften av gran. Den er lyden av bølger. Den er motvind.

Pappa søkte den perfekte motvind. Spydet i bane mot vinden, flytende på motstandens sus.

Pappa. Du har sendt ditt siste spyd av gårde.

 

Forus, 9.12.18-15.1.19

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,  (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Last mitt skip, sønn

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og