Pauserom

  Et etterord, til  En treners bekjennelser «Borte er bakken opp, fra nede, på bunnen blir de stående, de som hadde anledningen, men undervurderte konsekvensene.» Fra pappas dagboknotater i Norsk lærerlags almanakk fra 2001/02   Bakken opp er borte, skrev min far. Min første trener. Han som slet seg ut på ungdom og egentrening og skoleelever. Han som fikk meg til å spise. Han som forløste de lange kastene. Han som stadig kikket seg tilbake og undret seg over valgene han tok. Bakken opp er borte, skrev han. Den bakken som kom fra bunnen, der nede fra, der hvor han hadde vært. På bunnen blir de stående, skrev han. Hvem? Hvem blir stående? Hva mente du, pappa? De som kunne satse? de som hadde muligheten, men som ikke tok hensyn? de som ikke justerte og balanserte og tilpasset og endret sin måte og metode? hvem, pappa? Jeg vil aldri få vite hva han mente, jeg leste min fars tekster så altfor sent, jeg brukte tiden på andre ting, min nysgjerrighet handlet ikke om

  ( Fra "En treners bekjennelser")  Jentene er ett år eldre. Og de er mange. Sesongen er snart i gang. Trettenåringene er oppdagerne. De vil så mye. De prøver seg frem. De deltar på flere arenaer. De prøver ut. De vakler. De vinner. De våger. De faller. De vurderes. De er ikke lenger barn. De er ungdommer. Et nytt mål kan brukes. Et nytt trappetrinn innføres i treningshverdagen . Samlingen. Prestasjonen kan veies. De sterkeste synliggjøres. Galskapen tøyles. Livsgnisten rammes mer og mer inn. Benken er mindre dynamisk.   Trenerteamet samles. Sesongen planlegges. Årshjul. Målsetting. Periodeplan. Verdier. Spillerutvikling. Den andre treneren har bestemt seg, og sier: Vi skal ikke rullere på de spillerne vi sender på samling. Jeg ser på ham. Venter litt, før jeg sier: Men kretsmiljøet er tydelige på at de anbefaler, og ønsker, en rullering på spillere. Jeg var på møtet. Jeg hørte dem selv. Var du der? Han rister på hodet. Unødvendig. Vi sender de beste av