Pauserom

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...

  Å flyte litt Å vaske ord i den sorte baljen, og henge dem opp der, på samtalens snor, værbitt or not, ute under blå himmel, blafrende i etterdønningene av en lillebror, han føk forbi, så du? en superhelt i svingen, med øredøvende god gli. Åh, slapp av, gitt! roper du, let’s flyte litt, flow, BroMio, kom, kom, sett deg ned, du Menneskesønn på bibelsk vis, let’s samle ord til livet, lissom, i denne verdens vrimmel, ikke være så hot, chille maks, seile på livets hav, hæ? sier du, kløende på knærnes skrubbsår. No, no, brøler fartsfriken, frisk bris på tre hjul, i dine spor, MichiBro, der i hagen vår, Edenlike, it is.