Pauserom

Nakent, nært, nåden Ingenting synges som nåden, den nåden,  nakenhetens nære speil. Av Tone R. Skartveit Men hvem nevner vel nåden nå, i en tid hvor tro er forbi og ord om Gud er grunnløs poesi og tomhet og musikk er mekanikk og rytmisk virkelighetsflukt uten speilets funksjon, men take of your mask, synger Dylan i kraft av Guds hellige ånd og jeg oppdager minnet om den pene piken, for hun var pen, den gangen på begynnelsen av åttitallet, en av dem som guttene drømte om og lengtet etter og kjærlighetens sanger handlet om, no doubt in my mind where you belong, lyst, langt hår, melkehvit hud, klare blå øyne, smal nese, sweet angel virgin, sweet love of my life, klassisk pen, og annerledes, for hun hadde klare meninger, piken, gikk motstrøms, listepop var ikke hennes greie, ikke moteklær heller, masseproduserte begrensninger, mente hun, men på en stillferdig måte, hun spilte sine kassetter på festen i klassekompisens hus, alene hjemme, hun spilte sine kas