Pauserom

Spurvungen tåken er tykk, som snørr under barnehagebarnets nese, tykk, seig, gammel men det var i dag, det, ikke sant, hører du spurvens lek i løypene over ferieøyen er himmelen blå som mandagens blues, lys, lett, evinnelig før, eller i går, kanskje, for slik er dagene, sommerdagene, sauebjellenes sang er kompet som kaller og bilen suser nedover de skranglete bakkene skranglete som traktoren til bondesønnen verdens tøffeste traktor trakterer bakkene som en nyfødt Ferrari ser du spurvene som flittig fanger mat til sine små ingen av oss er online, vet du, vi seiler vår egen sjø, grønn, bølgete, dyp nå, sommer i P2 er livene som løftes inn i tåken, seig, skitten, ensom fugleskitt på stolene, på duken, å, de spurvene    og bilen suser sakte nedover de skranglete bakkene sakte sus for synet av fjorden og fjellene krever ro av alle pilgrimer i sommerland likevel er motorduren fra båtene bærebjelken i feriefolkets liv for slik lyd

ESSAY Avisens liv Fire aviser reiser over fjorden, fra by til hytte, fra potensiell resirkulering til definitiv oppbrenning. Men underveis blir de en del av et forsøk. For er de ikke ord? Er de ikke mening? Er de ikke gjenfortellinger av levd liv? Av oppfinnelser? Av hendelser? Av tid? Av sted? Første dag i ferielivet er tåkelagt, fuktigheten ligger som et tynt lokk over bondelandet, mennesker og dyr søker ly, inne er alle i sving med lek og mat og rydding og hverdag og ferie og alt som er mulig og umulig og kjipt og kjekt. Ord i all verdens ulike utgaver ferdes fra menneske til menneske, de er raske, ordene, eller treige, tøffe, tunge, talende eller tøysete, fortellende, famlende eller avfeiende. Ord i alle former og fasonger. I mors korg ligger fire ulike utgaver av tre ulike aviser. Alle utgavene ble fisket opp av postkassen tidlig tirsdags formiddag idet feriefamiliebilen stod ferdigpakket, far hadde allerede dratt i forveien, samt storesøster, som skulle jobbe på ka

I foraktens forgård   «Det første en junkie mister, er lyset i øynene.» G. D. Roberts, Shantaram. Å leve som syk eksnarkoman er å leve i foraktens forgård, der håpet om å bli tatt på alvor, håpet om å bli behandlet som et medmenneske, er en sommerfugl på flukt. Per Frode er stor, svulmende, uten klare konturer, som et ufokusert fotografi, hans egentlige form er forsvunnet. Hendene er to sprengte poser med vann. Kroppen er full av ødemer, sår, støttebandasjer. Sykdommene ødelegger ham. Fysisk. Han bærer en somatisk ryggsekk som er så tung, så tung. Diabetes, kols, hepatitt B, C, arytmi, søvnapné, magesår, prolapser, skiveforskyvning, kronisk bronkitt, venøs insuffisiens, reflukssyndrom. Men han smiler. Med lys i øynene. For heroin og gateliv i pariakasten er ikke lenger en del av hans hverdag. Han er pasient med rettigheter. I Gud og Subutex finnes hvile. Men LAR gjør rusfri, ikke smertefri. Her trengs mer behandling. Ved Universitetssykehuset i Stavanger møtes han med misti

Henstilling   Har du sett   hen som går med armen litt ut til siden, nedover, bakover på fortauet langs bilveien, eller i butikken, mellom reolene, med handlekorgen foran seg, handlelappen mellom to fingre, eller barfot på gresset, med tusenfryd i håret, mens sommerfuglen danser, hånden halvveis åpen, som om den griper forsiktig, varsomt, etter noe, en blomst, kanskje, eller et dryss fra Melkeveien, eller som om den akkurat har sluppet taket, gitt fra seg ansvaret for blomsten, eller stjernen, som en gang hvilte i hånden hens, og blikket, blikket likeså, litt på skrå, hodet på skakke, vendt mot venstre, eller høyre, ikke politisk, men sånn for å se minstemann som ikke vil holde hånden mer, men gå selv, med egenhet og egnethet, sterk og sta og i tilrettelagte spor, forbilledlige små streker tegnet i sand, mesterlige morsverk, vesle barnet, ruslende litt bak hen, på fortauet langs bilveien, eller i butikken, mellom

All the sad young men Radka Toneffs rå og sitrende beskrivelse og formidling, alltid et skritt foran, alltid i dyp innlevelse, hennes sang maler melankoliens og mystikkens musikalske bilde av alle triste, unge menn. http://www.youtube.com/watch?v=yQnVUDQvm2Y&list=RD02e_EoxIf5BG8

  Lenge leve stereotypiene «Mamma, den er så sterk , løvetannen, den vokser over alt.» Femåringen i shorts langs skoleveien. Pjokkens vesle verden er rammet inn av gult. Funderingene har vår, tra la la vår i hele seg. «Ja, men løvetann er ugress, vet du.» Morssvaret er merkverdige morsesignaler fra siviliserte melkeveier. Den voksne innsikt lander som en ufo i barnesinnets lekegrind. Det vakre blir vanskelig. «Ugress? Er løvetann ugress? De gule, sterke, snille blomstene, ugress?» Femåringen kneler ved grøftekantens vekst. Han stryker en fing over de glødende, tettsittende kronblad. Blomsterkurven er som kosebamsens myke pels. En humle danser vårvals med løvetannen ved siden av. Ugress? De ugreie sannheter tynger femåringen. Han rister forsiktig på hodet. Nye funderinger tar form. Å ha en Albert  i ermet er bedre enn ti intellektuelle på taket. Så kom, la oss klatre ned fra de svimlende tilstander og sette oss på en sliten benk i solveggen og lese det Bergströmske bokve

Bienes kollaps kan forklares, tilsynelatende. "Vi snakker om  neonikotinoidene , sprøytemidlene som ble utviklet av selskapene Shell og Bayer på 1980-1990-tallet, og som er blitt populære fordi de er forholdsvis ufarlige for pattedyr som oss. Men altså ikke for insektene." Bjørn Vassnes, Klassekampen, 11.april 2013 Norske myndigheter rusler etter resten av Europa, og derfor kan det være greit å lese kort artikkel på linken til Mattilsynet nedenfor: http://www.mattilsynet.no/planter_og_dyrking/plantevernmidler/godkjenning_av_plantevernmidler/mattilsynet_trekker_godkjenning_for_plantevernmiddel_som_fryktes_aa_ha_sammenheng_med_biedod.8866 En vei til mer innsikt: http://www.guardian.co.uk/environment/2013/apr/29/bees-european-neonicotinoids-ban Hvordan du og jeg og vi to kan hjelpe biene, eller humlene, tilbake på pollineringens viktige vei, foruten å fremelske småbruk, og å være kritiske til det industrielle landbruk? http://www.hageselskapet.no/hjem/toppmeny/hj