Gå til hovedinnhold

Spurvungen


Spurvungen


tåken er tykk, som snørr under barnehagebarnets nese, tykk, seig, gammel
men det var i dag, det, ikke sant,

hører du spurvens lek i løypene

over ferieøyen er himmelen blå som mandagens blues, lys, lett, evinnelig
før, eller i går, kanskje, for slik er dagene, sommerdagene, sauebjellenes sang er kompet som kaller

og bilen suser nedover de skranglete bakkene
skranglete
som traktoren til bondesønnen
verdens tøffeste traktor trakterer bakkene som en nyfødt Ferrari

ser du spurvene som flittig fanger mat til sine små

ingen av oss er online, vet du, vi seiler vår egen sjø, grønn, bølgete, dyp
nå, sommer i P2 er livene som løftes inn i tåken, seig, skitten, ensom

fugleskitt på stolene, på duken, å, de spurvene
  
og bilen suser sakte nedover de skranglete bakkene
sakte sus
for synet av fjorden og fjellene
krever ro av alle pilgrimer i sommerland

likevel er motorduren fra båtene bærebjelken i feriefolkets liv
for slik lyder samtalene over engangsgrillene: hestekrefter, ja, ikke mer en hundre, men skal kjøpe ny neste år, kraftig, rask, råere

pass, spurvene leker i veibanen

(online, hvilket æreløst ord, er du ikke i poesiens ærend,
online er nåtiden nådeløse tomhet, ingen fremtidige lesere vil forstå, let, og du skal finne
de ærbødigste beskrivelser
de frelsende vendinger som tar verket ditt til scenekanten i århundrer fremover,
som Shakespeares Romeo, som han diktet, den karen, rim, rytme, morsetegn inn i vår tid
ha, du visste ikke hvordan Shakespeare skrives engang, visste ikke,
men du vet nå, abc-en korrigerte dine feil,
nei, online er Pavarotti som synger falsett, ordet er, ordet var, ordet fantes
ikke før nå, de siste ti årene, internett, sosiale medier, kommunikasjonsmidler som ikke krever bål, bare digitale skyer, men Pavarotti er best som tenor, eller var, men stemmen lever, ikke sant)

natten er intenst til stede og
stjernene glitrer bak tåken, tykk som blodet til en slaktet gris, død, feit, glinsende
sov nå, skriv mer i morgen, til takten av solens oppstandelse, varm, blid, bedre

og bilen suser sort og glinsende nedover de skranglete bakkene
autovernet er grått, skrenten er nær, sving, kvinne, følg asfaltens kurve
her er ikke plass til flere enn en bortkommen sau, alene går den
langs autovernet, spiser gresset på den andre siden
grønnere, pass deg, sau

spurvene, midt i veibanen, like ved huset i svingen, rødmalt

lørdagskveldens ferge lyser i mørket, nattlig, nådeløst, nødvendig
som en morild blant de pustende, i rutetidens makt siger den fremover
målbevisst, til dit folket ferdes i ferietakt, her er flere som venter på festen, kommer du nå, hit, til meg, i Adams drakt, dirrende av lengsel, ør av forvirring, fandens fall føles, kommer du nå, hit, som en frister fra havets bunn, ta meg, sier du, stemmen er et kyss i nakken, lengselen væter leppene, lengselen er krokete av alderdom, løft meg videre, kyss min rygg, min kropp er kledd i sommervarmen, natten, natten, natten

fly, spurv, fly, bilen er seig og sort og altfor tung for en fjærkledd liten tass

tilbake, nattens ferge kommer ikke tilbake, stille, søvnig, låst
ny rute i morgen, den venter på sitt mannskap, kaptein, sees snart, din kunnskap er min bane, jeg venter her, ved kaien

ro, her er ro nå

under den syvende himmels åk sovner du, som en fallen frukt i høstfarge, brun, rynkete, søt
på loftet i sengen fra før i tiden, fortiden, det vil si de første år sammen, fire unnfangelser
i vann er våre kropper formet

og bilen er full av unnfangelser i feriemodus, som en parodi, badedrakt, håndkle, solbriller
mot sjøen, fremad, ungdom, svøm i solgangsbris, i glansen fra motorenes diesel,
av olje er du kommet, til dinosaur skal du bli,
og bilen snor seg nedover,
møter spurvene, å, de spurvene, gråbrune tenorer og sopraner og færre enn før,
en art i faresonen,
å, fly, fly, bilen har ingen annen bane, her er så smalt,
det er en unge, nei, de andre letter, men ikke spurvungen, den blir der, midt i veibanen, like utenfor det rødmalte huset, Gard 3, spurvene flyr, men ikke spurvungen, de hadde kanskje fest, første dag utenfor redet, ikke sant?
Brems, kvinne, brems, nei, de letter jo, spurvene, festen er over, der, ingen hump, men død, død, død

så du meg,
Gud?

Fallet, spurvungen knust mot asfalten, magen sprukket, all maten, mor og far,
vårens arbeid, forgjeves,
en pøl i den skranglete bakken,
bilens stopp, nødbrems, se, nei,
spurvungen falt, mitt fall, fandens fall,
feriefolket kjører videre i stillhet,
je ne regrette rien, hva kunne jeg gjort,
så du meg,
Gud?

Lysene er tent langs veien, natten sover i lyset fra lyktestolpene


ro, her er ro nå

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer