Pollinering i parentes og ferjereisens forglemmegei En bie lander på ferjens store dekk. Kræsj. Bien er bortreist. Og ferjen på sin siste ferd over fjorden. Vår, tra la la la, vår, gresset er på vei, så aldeles og vakkert på vei, oppover gjennom jorden, fra intet til alt, fra dvale til våkenhet, på vei gjennom brunbarkede tørre tuster fra i fjor, på vei med glød og kraft og løfter om fremgang og vekst og vilje til liv. Tretoppene får en fyldighet som ikke er til å ta feil av, i all sin nakenhet gir de håp, snart synger bladene i vinden, snart suser skogene i all sin sommergrønne prakt, snart. Tiden blir med ett tilgjengelig, sanselig, tilstede, som en solvarm krok der hvilen er selvfølgelig, som et rom med bøker og stillhet og refleksjon, som et nattbord med Morgan Kane og Lucky Luke, som en frihetens fergereise mot de pliktløse timer. Vår, tra la la, vår. Og se, der gynger en ferge over Oslofjorden. Eller Boknafjorden. En ferge som et feriesymbol, et løfte om ro o
Et utvalg av mine tekster