Lenge leve stereotypiene

«Mamma, den er så sterk, løvetannen, den vokser over alt.» Femåringen i shorts langs skoleveien. Pjokkens vesle verden er rammet inn av gult. Funderingene har vår, tra la la vår i hele seg.

«Ja, men løvetann er ugress, vet du.» Morssvaret er merkverdige morsesignaler fra siviliserte melkeveier. Den voksne innsikt lander som en ufo i barnesinnets lekegrind. Det vakre blir vanskelig.

«Ugress? Er løvetann ugress? De gule, sterke, snille blomstene, ugress?» Femåringen kneler ved grøftekantens vekst. Han stryker en fing over de glødende, tettsittende kronblad. Blomsterkurven er som kosebamsens myke pels. En humle danser vårvals med løvetannen ved siden av. Ugress? De ugreie sannheter tynger femåringen. Han rister forsiktig på hodet. Nye funderinger tar form.

Å ha en Albert i ermet er bedre enn ti intellektuelle på taket. Så kom, la oss klatre ned fra de svimlende tilstander og sette oss på en sliten benk i solveggen og lese det Bergströmske bokverk. Om den gang Milla var en venn. Bestevenn. Før hun fikk kjønn. Å, som de lekte, i trehytten, høyt der oppe, med løvkronen som tak, nær himmelens uendelighet, på jakt etter evige tilstander, Milla, med all sin fantasi, og Albert, så aldeles pålitelig, sammen i tilværelsens utholdelige trygghet, eia var vi der. Men så kom skriften på veggen. ALBERT LEKER MED JENTER. Guttedoens brukere hvisket et mantra til besvær; leker med jenter, leker med jenter. Men Milla var jo Milla. Jente, ja, men mer enn kjønn; Milla var tøff, oppfinnsom, gullhåret, atletisk, morsom, forbilledlig, kunnskapsrik. Det vennskapelige blir vanskelig. Kjønn? Albert går i stå. Han snubler i stereotypiens stereotypi. Løvetann blir ugress.

«Du må komme, kjære. Tegningen viser at nå trengs en kvinne.» Far i huset mekker Ikeas Friheten. Sovesofasjeselong. Materiell oppgradering. Det blå rommet blir hvitt. Svenske tegninger viser vei. Mor nøler. «En kvinne? Nå?» Den likestilte tanke lander som en ufo i voksenhetens lekegrind. Det velmenende blir vanskelig. Løvetann blir ugress. Litteratenes grammatikalske pronomennyvinning, hen i stedet for han og hun, er fremmed for illustratøren. Menn mekker, kvinner gir en hjelpende hånd. Far peker, med et flir om munnen, se, her, sånn, Friheten tar form mens du holder her, kjære, og mor ler, hun er halvveis, som i det Falkeidske dikt, med ett bein i kjøkkenet og ett i fugletrekket, på vei, alltid på vei. Men med Albert og femåringsfunderinger i ermet, tenker hun; lenge leve stereotypiene. Og Frihetens sjeselong.

På trykk Klassekampen, siste side, 5.juni, I dag-spalten

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine. Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke. Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble. Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...

Les mer

A man will live forever

De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...

Les mer

Pauserom

Søk i denne bloggen