Gå til hovedinnhold

I foraktens forgård, del en

I foraktens forgård

 «Det første en junkie mister, er lyset i øynene.» G. D. Roberts, Shantaram.
Å leve som syk eksnarkoman er å leve i foraktens forgård, der håpet om å bli tatt på alvor, håpet om å bli behandlet som et medmenneske, er en sommerfugl på flukt.
Per Frode er stor, svulmende, uten klare konturer, som et ufokusert fotografi, hans egentlige form er forsvunnet. Hendene er to sprengte poser med vann. Kroppen er full av ødemer, sår, støttebandasjer. Sykdommene ødelegger ham. Fysisk. Han bærer en somatisk ryggsekk som er så tung, så tung. Diabetes, kols, hepatitt B, C, arytmi, søvnapné, magesår, prolapser, skiveforskyvning, kronisk bronkitt, venøs insuffisiens, reflukssyndrom.
Men han smiler. Med lys i øynene. For heroin og gateliv i pariakasten er ikke lenger en del av hans hverdag. Han er pasient med rettigheter. I Gud og Subutex finnes hvile. Men LAR gjør rusfri, ikke smertefri. Her trengs mer behandling. Ved Universitetssykehuset i Stavanger møtes han med mistillit. Mistanke. Mistro. Han er eksnarkoman på lavbudsjettspost. Han går på et teppe av antipati i sykehusets korridorer.
For blant helsepersonell lever fordommer, holdninger med røtter i fordums tid, da rusmisbruk var frukten av personlig moralsk forfall, selvpåført lidelse, lenge før Stoltenbergutvalget, rusmeldingene, LAR-systemet, lenge før helseminister Støres innspill om legalisering av chasing dragons, heroinrøyking. Forakten er forunderlig nær når to motpoler møtes; den avhengige og helsepersonell. 
Hvorfor?
«Å venne seg av med heroin er som å leve med huden skrellet av kroppen.» Shantaram. 
Per Frode satt sitt første skudd med heroin som 14-åring, på toalettet på Gunerius, en klesforretning i Storgata i Oslo. Veien videre ble tagget med kriminalitet, lidelser, nederlag, fengsel. Så kom vendepunktet, tiden for å normalisere, finne balanse, bruke ferdighetene, få et verdig liv. Per Frode har vært rusfri i over et tiår nå. Men kroppen forbanner fortidens elv. Og fordi han sa ja der folk flest sa nei, falmer hans menneskeverd, på tross av de statlige behandlingssystemer, på tross av de sju tusen LAR-pasienter. Hvordan forklares bristen? Burde Per Frode klart å leve uten hud for å bevise sin karakterstyrke? For å fortjene den fordomsfrie tilstand bortenfor foraktens forgård? Kan det hende at rehabiliteringsopplegget konserverer og bedøver, i stedet for å motivere og å frigjøre? Eller handler alt om å ta en helomvending og lytte til den politiske vind som hvisker det vanskelig ord; avkriminalisering?  
På trykk Klassekampen, siste side, 8.juli

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer