Gå til hovedinnhold

Henstilling

Henstilling  
Har du sett  
hen
som går med armen litt ut til siden, nedover, bakover
på fortauet langs bilveien,
eller i butikken, mellom reolene, med handlekorgen foran seg, handlelappen mellom to fingre,
eller barfot på gresset, med tusenfryd i håret, mens sommerfuglen danser,
hånden halvveis åpen,
som om den griper forsiktig,
varsomt,
etter noe,
en blomst, kanskje,
eller et dryss fra Melkeveien,
eller som om den
akkurat har sluppet taket, gitt fra seg ansvaret
for blomsten, eller stjernen,
som en gang hvilte i hånden
hens,
og blikket,
blikket likeså,
litt på skrå, hodet på skakke, vendt mot venstre,
eller høyre,
ikke politisk,
men
sånn for å se minstemann
som ikke vil holde hånden
mer,
men gå selv,
med egenhet og egnethet,
sterk og sta og i tilrettelagte spor,
forbilledlige små streker tegnet i sand, mesterlige morsverk,
vesle barnet, ruslende litt bak
hen,
på fortauet langs bilveien,
eller i butikken, mellom reolene, med handlevognen foran seg, fristelser i kø,
eller barfot i gresset, på let etter løvetann, mens biene suser,
gå selv,
bak hen
som er
ledsageren,
med stemmerett og rett til å stemme og en stemme som alltid er mild,
har du sett
hen?
Eller var det henne,
som går slik?
Med armen litt ut til siden, nedover, bakover,
hånden halvveis åpen
som om den griper forsiktig,
varsomt,
etter noe.

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer