Pauserom

  Vanessa atalanta, sa Gud, det er ditt navn. Vanessa atalanta, hvisket jeg, trygg i hans favn.   Lydløse vingeslag er mitt fremste våpen, de ble gitt meg av Herren den gang ved urdåpen.   I skapelsens veldige akt fikk jeg min sømløse drakt, og min særegne kraft; stillhetens fremdrift.   Og livet lå vidstrakt for mitt øye, min sjel frydet seg. Jeg ropte: Til tjeneste, min far, hva kan jeg gjør for deg?   Han svarte: Reis nå, admiral, spre frø som Guds skrift! Fortell med all din ferd om naturens gunst, spre skjønnhet, behag, din skapers kunst!   Og jeg tok mine vinger fatt, jeg svevde i stillhet dag og natt, jeg landet på bjørkens sprukne hud, og på døende frukt var jeg Guds stillferdige bud, i en sommer, i en høst, drakk jeg sevje og gjær, og vitnet om den store Jeg Er, Jeg Er!

Om kvinnens fall og overgangens galskap. Eller tørrhetens tidsalder, om du vil.   Essay, utvidet, også publisert på Harvest.no Det er egentlig vakkert, ikke sant, en femtifull kvinne som forandres, nyanseres, konverteres, omformes, fra formeringsdyktig til fruktesløs. Er det nå hun blir til en sommerfugl?   Sommerfugl? Nei, aldeles ikke. Eller kanskje? Ufruktbarhetens forord kan leses med djevelens briller, eller med håpets kraft. Du velger deg det siste; håpets kraft. Men overgangen er en kamp, en regelløs, hardhendt kamp. Du entrer et prøverom med utsikt mot livets endelikt. Forfallet er formidabelt; gradvis forsvinnelse, på alle vis, i volum, i vilje, i farge, i form, i tilhørighet. Til sist er du tømt. Ingenting fornyes. Ingen frø frigjøres. Ingen rød flod renner. Ingen celler oppdateres. Du bare er. Fakta:  «Flygemønsteret deres er designet for at du skal miste dem av syne. Du må lære deg ikke å se direkte på insektet, men følge skyggene.» Morten Harke...

Rusle en reise bortover veien, min venn, men løft blikket fra navlen, eller techdevicen, mo bil en, en bil mo, om du vil, løft blikket fra en verden som ikke er , og se treet som kler seg nakent for Vinteren, sin elskede, eller golligolli; skyenes glødende spill med de falne stjerner, og lillesøster, veslejenta, som sneier hjørnet på to hjul, leende, og hør svalene lande på strømlinjen, kaklende om veien videre, «høsten», sier herr Elavs, sjefen, «høsten kommer, la oss fly!» ja, rusle en reise, min venn, bortover veien, med øyne for de nyeste eventyr, det store i det lille, se, himmelen over alle himler, jorden og alt som finnes der, Guds verk, let, min venn, med levende blikk, så vil du finne fortellinger, det lille i det store, og ord fra begynnelsen av alt, men løft blikket, bort fra ne li bom, bom li ne, eller s k j e r m e n, om du vil.

  Ma, ma, maaa. Tenk å måtte ta seg en hvil når alt glitrer! midt på dagen! denne dagen som så vidt har rukket å kle på seg. Tenk å lukke øynene, stenge ute stjernestøv som danser med solstrålene og måner som hviler på fjellenes blåner og dråper som dingler på tuppen av greiner og busker som knitrer av bladspreng og sølepytter sprekkfulle av oppsamlet glans og glimmer og glorier. Tenk å legge seg ned, for å ta formiddagshvilen , være lydig mot en eldgammel bestemor, når discokulen snurrer og speilbildet snakker og fuglesangen fremføres i pulserende sambatakt for en nyfiken ettåring. Tenk å hvile da! Det er umulig. Ma, ma, ma, ma, mama, amam, mmmaaa. Hører du? Ma, ma, ma, ma. Det er vesle Michael. Han er morsom. Han smiler lurt. Kosekaninen Kika danser på dynekanten. Danser til takten av en bånsull, bestemors bånsull, lille, lille Michael, du som er så snill og god, bestemor elsker deg, mamma elsker deg. Kika er våken. Og Michael er våken. Veldig våken. Og veld...

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...