Sovefortellingen

 

Ma, ma, maaa.

Tenk å måtte ta seg en hvil når alt glitrer! midt på dagen! denne dagen som så vidt har rukket å kle på seg. Tenk å lukke øynene, stenge ute stjernestøv som danser med solstrålene og måner som hviler på fjellenes blåner og dråper som dingler på tuppen av greiner og busker som knitrer av bladspreng og sølepytter sprekkfulle av oppsamlet glans og glimmer og glorier. Tenk å legge seg ned, for å ta formiddagshvilen, være lydig mot en eldgammel bestemor, når discokulen snurrer og speilbildet snakker og fuglesangen fremføres i pulserende sambatakt for en nyfiken ettåring. Tenk å hvile da! Det er umulig.

Ma, ma, ma, ma, mama, amam, mmmaaa.

Hører du?

Ma, ma, ma, ma.

Det er vesle Michael. Han er morsom. Han smiler lurt. Kosekaninen Kika danser på dynekanten. Danser til takten av en bånsull, bestemors bånsull,

lille, lille Michael,

du som er så snill og god,

bestemor elsker deg,

mamma elsker deg.

Kika er våken. Og Michael er våken. Veldig våken. Og veldig trøtt. Han mumler og drøser og tøyser og tuller og dagen er en sjokolade som han så gjerne vil ha en smak av,

sove, sove, sove nå,

veslegutt skal sove nå,

nynner bestemor, med tunge øyelokk og hviskende stemme, slumrende til sin egen sang.

Men Kika danser.

Nam, nam, nam, nam.

Og Michael vil smake på dagens sjokolade, og smake får han, hele tiden, små biter, store biter, langsomme biter, raske biter, han smaker seg frem og ned og bort, og sjokoladedagen er god og Michael vil ha mer og mer. Her er så mange smaker. Musikk. Blomster. Humler. Søppelbiler. Prins Ali. Hunder. Dovregubbens hall. Hjul. Trapper som går oppover. Trapper som går nedover. Skrujern. Motorer. Sylindere. Speil.

Na, nam, naaa.

Tenk å hvile seg når alt glitrer, og smaken av dagen er så god. Ser du? Solen stiger fremdeles. Ser du? Bølgene krones med diamanter. Ser du? Sjokoladen er stor og fristende. Se, se, se, alt glitrer, ingenting sover, ikke nå. Og bestemor ser, det er umulig å unngå, men hun vet mer, hun vet om søvnens nødvendighet. I hvilen er vekst.

Nam, nam, mam, mam.

For mellom alle timene og minuttene og sekundene med frydefull læring, under en gyllen, stigende sol og ved et bølgende hav og etter en smektende Happy-dans, inni der, må kroppen få en pause, et avbrekk fra alt det nye, fra all veksten i en bitteliten menneskekropp.

Natta, Michael, sier bestemor, og nynner mer,

lille, vesle Michael,

du som er så skjønn og god,

bestefar elsker deg,

pappa elsker deg.

Michael trenger å hente ny styrkedrøm, ny drømmekraft og nytt latterdrønn.   

Nå må du sove, lille venn, sier bestemor.

Søvnen, søvne, søvn, søv, sø, s, ø, v, n, e, n, nenvøs, hvisker bestemor.

Hun er mild og snill og sta og bestemt, og hun ler. Litt ler hun. Før hun stryker ham over kinnet. Å stryke hånden over et mykt barnekinn er å tenne et lys i mørket, tenker bestemor, og stryker ham over det andre kinnet. Nå er to lys tent, tenker hun. Og kjenner varmen i madrassen, der de ligger, de to, og venter på hvilens varsomme komme, til lyden av vårens dype åndedrag, i midten av dagen, denne dagen som Gud har gjort. 

Ba, ba, bæ, bapa, papa, ba, ba.

Hører du? Michael nynner og lar de små ordene sine myldre ut av munnen og inn i rommet og opp i luften og han tester rytmen i kroppen og finner en takt som triller rolig av gårde. Bestemor er litt betenkt, for hvilen virker som et uoverstigelig fjell, med en topp som berører skyene. De kan ikke klatre så høyt og så lenge, kan de vel, hun og vesle Michael?

Nei, de kan ikke bestige et fjell nå, før hvilen og søvnen. Michael trenger en drømmende styrkedrikk, før resten av dagen inntas. Dessuten er bestemor er sliten, kroppen er ikke som før, en pause må til, og Michael er sliten, og tankene er slitne, og øynene er slitne.

Først skal du sove, så kan du snakke og synge og leke etterpå, hvisker hun.

Michael smiler. Hun ser at han smiler. I det duse mørket, det som finnes mellom sollyset der ute og gardinduken her inne. Og han reiser seg opp. Står midt i sengen. Den vesle kroppen løfter taket mot uante høyder og en stripe med sol smetter inn gjennom vinduet og bøyer seg ned under gardinet og kommer inn i rommet og løfter støvfnugg fra gulvet og kaster det inn i en magisk svevedans. Michael vifter med armene mot det dansende støvet, som svever og svever og lander et sted i all usynlighet, mens lysstripen smyger seg ut igjen, ut dit solen gløder.

D, d, d, d, de, det.

Hører du? Det er Michael som står på madrassen og peker oppover, bortover, nedover, mot det usynlige, mot støvfnugget som lyset løftet og mot drømmen som er i anmarsj.

Der svever en rev, sier han. Kanskje.

Ser du, bestemor? En svevende rev, sier han, og peker. Kanskje.

Vesle Michael, jeg ser, svarer bestemor.

Mikkel Rev satt og skrev, synger Michael, på sitt vis,  

re, re, re, da, se, re, synger han og bestemor lytter og finner ordene som passer.

Med vinger av støv

svever reven så lett

som dampen fra vannet

til solens sang, synger bestemor, med en stemme som likner uklart glass.

Michael danser på madrassen. Han gynger i knærne. Rytmen følger hjertets takt. Mens bestemor enda en gang nynner sin bånsull, den hun har nynnet i så mange, mange år, for sine egne barn, en indre sang, drevet frem av kjærlighet og omsorg og sunget med søvnens stemme,

lille, vesle Michael,

du som er så skjønn og god,

bestemor elsker deg,

mamma elsker deg.

Bestemor, se! reven danser, sier han og løfter begge armene mot taket, han er en ørliten dirigent. D, d, d, synger han, og stemmen er så ren og vakker, den sjeldneste blomsterknopp, lukket rundt sin egen skjønnhet.

Jeg ser, svarer bestemor og sukker i en formiddagsstillhet som er altfor full av under og undring og riv, ruskende bevegelse. Bestemors sukk likner sirkusklovnen som bukker foran publikum, og spruter vann på dem fra en knapphullblomst, mens den vesle, voksende kroppen romsterer og ler og motarbeider enhver ro, selv om den trenger å hvile. Bestemor tenker:

Å være menneskebarn er å lære. Hele tiden lærer han, vesle Michael. Å stå. Å gå. Å se. Å si. Å spise. Å sitte. Å ligge i ro. Helt av seg selv lærer han, under kyndig ledelse.  

Sov, so, s, s, o, v, v, o, s, vos, vo, v, o, sov, synger bestemor.

Med øyne av ild

ser reven mot oss

lander i et stjernehav

som strør sitt glitter

på bølgens topp.

Michael setter seg ned. Kosekaninen danser på dynekanten.

Se, bestemor, Kiki danser med reven, sier han. Kanskje.

Di, da, du, da, di, du, hvisker han. Og legger seg ned.

Bestemor stryker ham over armen. Å stryke et barn over huden, er å knytte opp knuter, tenker bestemor, og ser roen som smyger seg inn i kroppen hans, roen som danser i valsens takt, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett. Øynene hans er åpne. To luker mot himmelen, er de kalt. To dype brønner som rommer natten, tenker bestemor.

Du fanger stjerner med blikket, hvisker bestemor, og ser at lukene sakte glir igjen, at to brønner stenges.

Du, du, du, du, mumler han, og ler og løfter kosekaninen mot øynene og klemmer den forsiktig, en følsom fender mot søvnens brygge.

Så stilner pustens rytme. Søvnens sang fyller rommet. Michael Speilvendt drømmer, og i drømmen er fortsettelsen, hver tanke finner sitt speilbilde, hvert ord får en tvilling, hver stjerne finner sin make. Søvnens sang er drømmens sang.

Bestemor lytter. Bak stillheten er de usynlige opplevelser som seiler på åndedragets saktmodige bølger, mens bestemor nynner, nesten uhørlig, sin indre bånsull,

lille, vesle Michael,

du som er så skjønn og god,

bestemor elsker deg,

mamma elsker deg.

Ma, ma, ma, mumler Michael og legger en hånd på bestemors kinn. Og bestemor fylles av glitrende glede. Velsignelsen er umulig å telle, veie, måle. Michael Speilvendt er en berøring fra Gud. Bestemor smiler. Tenk at himmelens og jordens skaper rører ved henne, en eldre dame, så full av levd liv og loslitte erfaringer.

Michael Speilvendt, hvisker bestemor og gråter glitrende tårer.

Snart stilner det i henne, hun sovner ikke, men trekker seg forsiktig tilbake, løfter Michaels hånd bort fra kinnet, legger den på dynen, ser på ham, kysser kinnet hans, og smyger seg varsomt ut av den myke sengen. Nå vil jeg skrive, hvisker hun, og rusler ut i dagen.