Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine. 

Å trene noen er å oppdra.

Å trene noen er å villede.

Å trene noen er å feile.

Å trene noen er å veilede.

Å trene noen er å rette opp igjen.

Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne.

Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke. 

Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. For verdensfreden ble forstyrret. Et virus filleristet en hel klode. Korona. Covid. Pandemi. Restriksjonenes råhet laget rot i ømme ungdomssinn. Avstandens evangelium ble forkynt. To år i urytmisk sesongfremførelse. Tribunefriheten forsvant. Garderobelivet likeså. Fellesskapets frie, utforskende fremferd ble visket ut. Folkehelsen ble individets ansvar. Ikke fellesskapets. Ikke frivillighetens. Og der, i slitets jordsmonn, tok vi gradvise steg fremover, vi vokste, vi ble sterkere, vi ble bedre. Men ikke friksjonsfritt. Ikke uten kamp. En annen type kamp.

Utøvere gav seg. De fikk ikke spille kamper, de fikk ikke duellere, de fikk ikke mingle, de fikk ikke gjøre annet enn å trene på enkleste vis, de skrev sirlige bokstaver langs en rett linje, dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, de gjentok og gjentok bevegelsene, de laget skissene, men fikk aldri fargelegge, aldri utsmykke, aldri fremheve og prøve sine ferdigheter. Treningene var den nødvendige, men akk så kjedelige, gråblyanten, som de brukte hver dag, i uker og måneder, ja, år, kampene var fargeskrinet, juvelene, scenen som de ikke lenger fikk bruke, utøverne mistet gløden, gleden, lysten, og forsvant.

Men en trener skal ikke slippe taket i sine utøvere selv om verden, i det nære og det fjerne, endres. Tvert imot. En trener skal se muligheter der andre mister motet, en trener skal skape ny kraft der andre faller sammen, en trener skal kaste loss der andre legger til havn, for ansvaret for utøveren er stort, plikten er en uniformstripe på skulderen, kreativiteten en offisersgrad på brystet, utholdenheten en kongelig medalje. Treneransvaret er navet i denne idrettsgjerningens ustoppelige hjul. Vis deg selv som et forbilde.

Men hvilke redskap hadde jeg nå?

Jeg laget alternative treninger. Sammen med verdens beste oppmann. Vi filmet, vi delte i digitale medier, vi oppmuntret. Først stod hver og en utøver alene, i en hage, på et rom, i en bakgård. Så møttes vi. Utendørs. Kampnære, kontaktløse, repeterende økter, i avstandens fellesskap. Kreativiteten fikk næring i nødens jord. Økter med tjue jenter på bar bakke. Vi brukte steiner. Vi brukte oppoverbakker og nedoverbakker. Vi brukte kritt. Vi repeterte. Tørrtrente. Fintet et tre. Fightet mot en trestubbe. Vi fant godfølelsen, etter en stund, etter sjokket, når tiden som gikk ble så lang at vaner og rutiner fant nye former, etter forbudets første periode, innestengt i egen kohort. Snart begynte solen å varme. Dagene ble lengre. Våren hevet sin sol, sommeren holdt kveldsåpent. Våre sinnsbevegelser var motivert av håp. Avstandens elegi ble til målrettet arbeid og tålmodig aksept. Vi var på vei, fremdeles på vei, mot en ny sesong, nye serier, nye kamper, stien var kronglet, men den gikk gjennom sommerens landskap. Vi nærmet oss hverandre. Normaliteten ble synlig. Og vi vandret med freidig mot inn i høsten. Men tungpusten og hosten og virusets variasjoner trivdes i høstens korridorer. Og restriksjonene, i all sin råskap, tok fatt i oss, på ny. Vi visste aldri hva som ventet. Redskapene lå i det skjulte. Uoppnåelige.

Jeg søkte spisskompetanse. Mer enn det vanlige, mer enn egen innsikt, mer enn fornyelse av øktene. Jeg trengte ekspertise. Jeg trengte støtte. Jeg trengte et løft for å kunne løfte.

Jeg sendte mail. Til idrettspsykologer. Til fagfolk som jobber med toppidrettens utøvere, de olympiske, til dem som vet å utnytte tankens kapasitet i prestasjonsfremmende hensikt. Hvem kunne si mer om hva som trengtes i de unges nye hverdag i kohortens habitat for å mestre pandemiens åpenbare væren og virkning; ensidighet, ensidighet og ensidighet? 

Så jeg skrev mail:

Hei. Jeg prøver å formulere en erfaring fra min hverdag som trener for unge håndballjenter dette siste året, en erfaring som jo mangler sidestykke, og som nå utkrystalliserer et behov for å ta i bruk andre verktøy enn det jeg selv kan frembringe.

Jeg har selv vært utøver, både i lagidrett og i friidrett, jeg har trent mye, opplevd mye, testet mange grenser, både egne og andres, jeg har blitt mor hele fem ganger, og har, som voksne flest, livserfaring nok til å kunne sette ting i perspektiv.

Jeg opplever nå at unge utøvere faller sammen, de mister gnisten, de mister seg selv, de mister troen på at trening er bra, de kjeder seg der de før aldri kom på at det var mulig å kjede seg, de bærer med seg et arsenal av følelser, kaotiske, negative følelser, som de ikke selv behersker å sette ord på, eller å se hvor kommer fra. De vil slutte å drive idrett. Utøvere som forrige sesong glødet av innsats og glede. Gleden deres er borte.

Jeg vet at de er i en sesong, i et liv, i en hverdag, i en tid, uten høydepunkter, uten avledninger, uten annet enn selve øvelsen, gjentagelsen, terpingen.

De selv klarer ikke å se det.

To, tre av dem er selvdriftende, de har denne indre kraften som driver dem fremover, som sannsynligvis vil gjøre dem særskilt gode, kanskje til eliteutøvere. Men de andre, de fleste, er ikke slik. 

Jeg vet at variasjon og adspredelse, at økter med tydelige rammer og mye glede, er viktig.

Men nå har jeg, som så mange andre trenere, behov for noe mer. 

Et redskap som kan bevisstgjøre utøverne, som kan gi dem et ransakende blikk på seg selv og sin egen hverdag, slik at de ser at tiden nå, er årsaken til at de ikke opplever så mye glede. Og at de på den måten kan klare å holde fast på idretten de jo egentlig elsker å holde på med. For de trenger treningene, og fellesskapet, ballen, svetten, bevegelsene. 

Den gang jeg selv var elev ved videregående skole, hadde jeg TB som gymlærer. I teori-timene gav han oss undervisning i den mentale treningens verktøy. For meg ble de timene avgjørende. Jeg definerte min egen metode, basert på TBs undervisning, satte metoden ut i praksis, og snudde etter hvert min indre dialog. Lærerens undervisning ble min oppreisning. 

Er det en mulighet for at det finnes et verktøy som jeg kan tilpasse mine utøvere, og kanskje dele med flere av mine trenerkollegaer, som opplever akkurat den samme maktesløsheten? 

Håper å høre fra deg.

Mvh

Jeg fikk korte samtaler. Gode råd. Men ingen konkret plan. Ingen tilpasset motivasjonsmetode. Øktene inneholdt en mengde ulike momenter, tekniske, taktiske, fysiske, men de innehold ikke denne variabelen som en flokk gutter på tribunen er, eller en motstander på den andre siden av banen, eller en crazy lagleder, eller en tabell, eller en samtrening med eldre lag, eller en treningshelg med overnatting i gymsal er, variabelen var fjernet fra treningshverdagen, øktene var i balanse, alltid i balanse. De skjerpende omstendighetene manglet oss, manglet meg. Og det slår meg, mer og mer slår det meg, hvor viktig kampens konkurransekonsept er. Jeg, som kjemper mot tabelltrollet, som myser skeptisk mot tavlen som avdekker tapere og vinnere, ser konkurransens logikk i pandemiens lys. Kontrastene er konkurransekonseptets jordsmonn, på et vis, og en motivator til innsats og vekst og vilje til å stå i en motgangsbris, uten å klage. Men også her, i konkurransens sanne hverdag, er restriksjonens gjennomføringskraft avgjørende for vekstens og viljens sanne utfall, en bris er ok, men en storm, ja, en orkan av urettferdighet og motgang og nedrighet, fører til frafall og flukt. En sannhet stiger i meg, konkurransens variabel er et must.

Men midt i restriksjonshverdagen ble vi gradvis, og nesten umerkelig, preget av denne rådløshetens ånd. Pandemiens plagsomhet, avstandspålegget, gjorde oss slitne. Å, jeg var trett. Utøverne så seg selv i speilet, hele tiden, non stop, og de ble aldri forelsket i det de så. De trengte noe annet, de trengte livet, livet i all sin elendighet og uærlighet og feilbarlighet. Hvor var redskapet som åpnet den indre dør? Hvor fantes et middel som skapte glød og grådighet på fysisk utfoldelse? Jeg omgjorde, etter beste evne, en mental ferdighetstest ment for toppidrettsutøvere, til et redskap i bevisstgjøringen av tenåringene, alle tenåringene - breddeutøverne, de selvdrevne, de saktmodige, de hardtarbeidende, de nølende, de knisende,

de fryktløse, de bekymrede. Jeg plukket ut de momentene som kunne brukes til å belyse deres egne tanker, deres egne opplevelser, deres egen posisjon. Indre dialog, spenningsregulering, visualisering, selvtillit, målsetting, de ble alle omgjort til Ukens ord. Men viljesløshetens vindkast sveipet jevnt og trutt over de unges gjøren og laden og livslyrikkens verselinje var platt og poengløs, ingen bevisstgjørende nyord kunne endre pandemiens preg.

Virusprøvelsene var kollektive og usynlige, politiske og personlige. Hver sjel opplevde restriksjonenes råhet på sin måte. Hver sjel levde disse lange dager, uker, måneder, ja år, på sin egen, private banehalvdel, og mange kastet inn håndkleet. Idretten, treningen, folkehelsen ble en individualisert plikt. Leken forsvant. Livet ebbet ut av pasningens presisjon. Treningens fullbyrdelse, selve kampen og tribunen og tavlen og tabellen og garderobepraten og dusjen og vaflene i buen og turneringsflørten og bestefar som heiagjeng og bortekamp med overnatting, ble en uforutsigbar, uoppnåelig, fjern hendelse. Stort sett umulig å oppleve og å gjennomføre. Heltemodige foreldre desinfiserte det meste som var brukt og berørt og benken var forlenget og iakttatt og bøter ble utdelt når regler ble brutt og virusfrykten ble vår sjette sans og den femte statsmakt.

Vis deg som et forbilde.

Forbilde? Hva er et forbilde når alle kjente livsbetingelser og hverdagsliv og treningsmetoder er ubrukelige og intet nytt redskap er tilgjengelig? Trenerfolket stod alene, utøveren stod alene, den syke stod alene. Frivilligheten snodde sine kapper, de gravde i treningens jordsmonn, de prøvde å lage vin av vann.

Vi ble så slitne. Vi ble så aldeles utslitt. Vi var så forferdelig usikre.

Min bekjennelse er bygget på trenerens evige usikkerhet; var jeg dedikert nok? Dristig nok? Kreativ nok? Var jeg på feil klode? Eller valgte jeg feil metode? Usikkerheten er sceneteppet som senkes og avslutter trygghetens fremførelse. Gjorde jeg leksene mine? Skrev jeg mange nok setninger, slik at sannheten ble synlig? Skrev jeg for mange setninger?

Vis deg som et forbilde.