Til fortellingsfinneren, en oppfordring

Rusle en reise bortover veien,

min venn, men løft blikket fra navlen,

eller techdevicen, mo bil en,

en bil mo, om du vil,

løft blikket fra en verden som ikke er,

og se treet som kler seg nakent

for Vinteren, sin elskede,

eller golligolli; skyenes glødende spill med

de falne stjerner, og lillesøster, veslejenta,

som sneier hjørnet på to hjul, leende,

og hør svalene lande på strømlinjen,

kaklende om veien videre, «høsten»,

sier herr Elavs, sjefen, «høsten kommer, la oss fly!»

ja, rusle en reise, min venn,

bortover veien, med øyne

for de nyeste eventyr, det store i det lille,

se, himmelen over alle himler,

jorden og alt som finnes der, Guds verk,

let, min venn, med levende blikk,

så vil du finne fortellinger, det lille i det store,

og ord fra begynnelsen av alt,

men løft blikket, bort fra

ne li bom, bom li ne, eller

s k j e r m e n, om du vil.

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine. Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke. Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble. Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...

Les mer

Veksten

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to. «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...

Les mer

Pauserom

Søk i denne bloggen