Om kvinnens fall og overgangens galskap.
Eller tørrhetens tidsalder, om du vil.
Sommerfugl?
Nei, aldeles ikke. Eller kanskje? Ufruktbarhetens forord kan leses med
djevelens briller, eller med håpets kraft. Du velger deg det siste; håpets
kraft. Men overgangen er en kamp, en regelløs, hardhendt kamp. Du entrer et
prøverom med utsikt mot livets endelikt. Forfallet er formidabelt; gradvis
forsvinnelse, på alle vis, i volum, i vilje, i farge, i form, i tilhørighet. Til
sist er du tømt. Ingenting fornyes. Ingen frø frigjøres. Ingen rød flod renner.
Ingen celler oppdateres. Du bare er.
Fakta:
«Flygemønsteret deres er designet for at du skal
miste dem av syne. Du må lære deg ikke å se direkte på insektet, men følge
skyggene.» Morten Harket om å jakte sommerfugl, Dagbladet 2012
Identitet
En
morgen ser du deg i speilet, i forbifarten, og du skjønner med ett den Sissel
Granske opplevelse; at genene ler av deg, skildret i aldersessayet En
bruksanvisning til alderdommen, for i speilet ser du din mor. En ørliten
forvirring oppstår, du kikker bak deg, men der er ingen, det er bare deg i
rommet, ingen andre, ingen synlige i hvert fall, bare deg, en voksen kvinne på
full fart inn i alderdommen, med nedarvete trekk og tidsriktige karttegninger i
ditt ansikt. Og du tenker; jeg kan aldri bli som henne, kan jeg?
Identitet
er menneskets teltplugg. Uten identitet, faller det menneskelige reisverket
sammen. Kompleksiteten i reisverket endres i takt med tiden, vekstens vilje er
en iboende kraft, frøet er vår fellesnevner, av jord er du kommet og til jord
skal du bli, men i mellomtiden bygges og endres og utvikles reisverket, og
teltpluggene økes og minskes i antall og styrkes og svekkes i takt med livets
gang. For hver eneste teltplugg som fjernes, eller byttes ut, eller legges til,
forvandles mennesket - en student blir til lærer, en kjæreste blir til
ektemann, en håndballspiller blir til håndballtrener, en fisker blir til reder,
en gartner blir til blomsterdekoratør, en ateist blir kristen, en datter blir
til mor, en far blir til bestefar. Det menneskelige reisverk er foranderlig,
dynamisk, biologisk, åndelig, personlig og politisk. Og teltplugger er absolutt
og alltid nødvendig; identitet gjør mennesket gjenkjennelig, oppreist, tilknyttet.
Å bære et klubbnavn på ryggen, for eksempel, er styrkende, å trille en
barnevogn er definerende, å bære uniform er forankrende - du hører til, du er
synlig, du er identifisert.
Men
så, som den kvinnen du er, kanskje førtiseks år, eller femtitre, entrer du
dette altoppslukende prøverommet med utsikt til livets endelikt, uten egentlig
å være forberedt, og hva ser du? akk, lyset er avslørende, enhver forankring
oppløses, forfallet er formidabelt, du er konturløs, maktesløs, umuskuløs,
umotivert, myalgisk, mismodig og målbundet, ja, enhver teltplugg rykkes opp,
reisverket faller sammen, du svever, du faller, du mister deg selv. De kaller
det en overgang. Men den livsløgnen er for enkel å skrelle bort, selv for mor
Åse. Undergang er ordet, u n d e r g a n g. Eller er det kanskje litt drøyt? En
narrativ foreclosure, en forhastet lukking av livsfortellingen? Kanskje det hele
bare er en reise? En togtur langs rustne skinner? Ett er i hvert fall sikkert:
Endestasjonen er i ferd med å nås. For til sist er du tømt. Ingenting fornyes.
Ingen frø frigjøres. Ingen rød flod renner. Du bare er. Og der, akkurat der hvor
du bare er, byr livet på nye muligheter. Alt som trengs for å komme frem
dit, er å håpe, utholde, tro, tåle. Samt en dose medisinsk hjelp.
Fakta:
«It's unbelievable it's
strange but true. It's inconceivable it could happen to you.» Bob Dylan, Unbelievable.
Diktet:
Femtifull
Å
være femtifull er så meget, kvinne,
så
inderlig fullendt, på et vis,
så
fylt av fortrolighet, på et annet vis,
en
fullreist villa, kan du si,
en
stigende sol, så nær himmeltoppen,
en
valmue så fylt av melkesaft,
et
fabelaktig skaperverk med livspust i nesen,
Guds
ånde i hver celle,
hans
fullbrakte verk, i fri flyt, kan du si,
å
være femtifull er så meget, kvinne,
så
hurtig fallende, på et vis,
ah,
en krampe i leggen, på et annet vis,
en
tricky smerte i ryggsøylen,
en
krokete tånegl,
en
håndfull hår i sluken, grå,
en
kraftfull dragning nedover, liksom,
til
jord er vi kommet, kan du si.
Å
være femtifull, kvinne, krever Guds fulle rustning.
Fakta:
«Ynde svikter, og skjønnhet forgår; men en
kvinne som frykter HERREN, skal ha ros.» Ordspråkene sjette samling, 31, 30 (om
en dyktig kone).
Søvnen
Du
er sliten. Natten nærmer seg. Heldigvis. Å sove er for kroppen som salmesang er
for sjelen. I søvnen er renselsen, i drømmen gjenreises det tapte sinn. Du gjør
kveldens rutiner, vasker bort hverdagens gråstengte spor, og går inn i søvnens kirke.
Men mørket er ingen velsignelse, tvert imot, natten kommer med brutalitetens bekjentgjørelser:
Tørrhetens tidsalder er arrivert. Drømmene knitrer som sammenkrøllet, brent
bakepapir, ingen indre renselse er mulig, nattens brønn er tom, himmelen er brennende
het over en innsunket ørkenslette, fantasien skrale korpus snubler i de deilige
bilders beinrester, ah, her er så uendelig, så hett, så beine veien, så aldeles
flatt, og så våkner du i et krafttak, øyenlokkene er små, tørre papirbiter som
henger fast i pupillene, full panikk, aldri mer skal du se, aldri mer skal du
kunne åpne øynene, og dynen er en våt kattepels, den er iskald og stikkende og
tung og du merker en dunst av piss, piss? hæ? og halsen, hva er det med halsen?
tørsten er intens, du reiser deg som en dødsdømt drage og raver mot
soveromsdøren og kjenner leddene gnistre mot hverandre, ikke en eneste muskel
lever, ikke en eneste leddkapsel har dempende pute, men du må ha vann, du må,
hvor er det fordømte lyset, og du famler i blinde, med øyenlokk som smuldrer
opp og blir til støv og du tenker at aldri mer, aldri mer skal du være et
verdig menneske, det endeløse fallet er i gang, free fallin’ fra soverommet ut
i gangen og inn på toalettet, free fallin’ rent åndelig speaking og isende kald
og korrumpert i sinn og kropp og forbigått i skjønnhet og ynde og betydning, og
med ett løsner det ene øyelokket og en stripe lys presser seg gjennom åpningen
og vekker pupillen, og de cohenske ord blir sannhetsvitner; there is a crack in
everything, that’s how the light gets in, før også det andre øyelokket løsner og
du kjenner et glimt av håp, men også at blæra er full, altfor full, midt på
natten, og du rekker så vidt doskålen og puster ut, på et vis, men ikke helt,
for det gjør vondt, urinveisbetennelsesvondt, og natten er en romkapsel som
styres av HAL og du snufser og hikster og tenker at ingen, ingen har kunnskap
nok til å gjenvinne kontrollen og lande deg trygt i hverdagen, og du blir
sittende til alt er tomhet og en bønn stiger fra et dyp du ikke visste at
fantes; Herre, jeg løfter min sjel til deg.
Fakta:
Tre av fire kvinner opplever uttalte plager i
overgangsalderen. Fysiske symptomer: blødningsforstyrrelser, hetetokter,
nattesvette, vektoppgang, leddsmerter, hjertebank, hodepine, underlivssymptomer
med mer.
Psykiske symptomer: nedstemt, angst, labilitet, nedsatt
sexlyst, søvnproblemer.
Kognitive symptomer: hukommelsesproblemer,
konsentrasjonsvansker, hjernetåke. (Marianne Natvik).
34 ulike plager for en kvinne i overgangsalder:
Uregelmessig mens, hetetokter, vaginal tørrhet, nattsvette, humørsvingninger,
oppblåsthet, ømme bryster, vektøkning, nedsatt sexlyst, hodepine, leddsmerter,
elektriske støt, brennende munn-syndrom, problemer med tannkjøttet,
fordøyelsesproblemer, tørr og kløende hud, angst, nummenhet, søvnproblemer,
konsentrasjonsproblemer, svimmelhet, hårtap, glemsomhet, sprø og flisete
negler, stramme muskler, stressinkontinens, endring i kroppslukt,
irritabilitet, allergi, ujevn hjerterytme, depresjon, panikkanfall,
osteoporose. (Volvat)
Legen
Jeg
skjønner ingenting, sier du, og ser på ham, den unge legen, du smiler, og han
snur seg bort og ser på skjermen som lyser opp ansiktet hans, men han
smiler ikke, han leser ett eller annet.
Det
er som om jeg har en slag betennelse som flyter rundt i kroppen min, sier du,
og kikker rundt deg. Legekontoret er større enn hos den tidligere fastlegen din.
Og det er nytt. Ingen spor av livskamp i gulv og tak, ingen flekkete tapet og
hakkete listverk. Ingen bokhylle full av digre oppslagsverk med millioner av
eselører. Ingen avledende kunstinstallasjon i vinduskarmen eller surrealistisk
Salvador Dali-kopi på veggen. Hvitt, alt er hvitt, glatt, nøytralt, og du søker
et hvilende punkt for blikket ditt.
Hm,
svarer legen, fremdeles skjermvendt.
Jeg
burde være i toppform, egentlig, sier du.
Å,
sier han, kaster et blikk på deg.
Jeg
trener mye, spiser sunt, lever fornuftig, sier du.
Javel,
svarer han, nikker, og du blir rådvill. Ingen respons? Du har nevnt ryggen,
stivheten, ørene, nakken, hodepinen, nattesvetten, tomheten, aldri overskudd,
mer og mer vondt.
Du
gjør et metonymisk sprang, nevner alderen, kroppens transmission, denne
fasen av livet som du sannsynligvis er i, eller hva? Den unge legen snur seg
fra skjermen og ser på deg.
Jeg
mener, undergangsalderen, legger du til. Han smiler, blikket viker unna.
Vi
tar noen blodprøver, sier han,
Og
om du ikke hører noe, er alt bra, legger han til, og reiser seg.
Javel,
ok, svarer du. Han går til døren. Femten minutter er over. Ny pasient venter.
Du
kan jo prøve fysioterapi, sier han, idet du går ut, og du ser på ham, og undrer
deg; mener han alvor? Men du sier ingenting, du setter deg i ventestolen
utenfor laboratoriet, venter på tur, lar sykepleieren fylle sine kolber og
smyger deg ut når alt er over. Tiden går. Du får ingen tilbakemelding fra
legekontoret, ingenting om blodprøvene de tok.
Alt
er nok fint, det er bare psykisk, tenker du.
Fakta:
Seks av ti kvinner ønsker mer informasjon om
overgangsalderen. Det er sjelden at fastlegen er den som bringer temaet på
bane, men mange kvinner ønsker at fastlegen tar initiativ til å snakke om
overgangsalderen – og helst før de kommer til den. Høsten 2022 ble det delt ut
et én-sides spørreskjema på venterommet ved 54 fastlegekontorer i Sørøst-Norge.
Blant de 625 kvinnene som svarte på spørsmålene, hadde drøyt én av fem spurt
fastlegen om overgangsalderen. Bare 10 prosent av fastlegene hadde tatt opp
temaet uoppfordret. (Fra Legeforeningen.no, om doktorgradsstipendiat Marianne
Natvigs studiearbeid, første del publisert i British Journal of General
Practice.)
Reels
Alderdommens
resurrection. Eldre kvinner, godt over seksti, som slenger seg i lianer og hopper
over vanngraver og løfter sandsekker og legger dem på nakken og går en mil og flekser
med bicepser på størrelse med fotballer og slenger sandsekken fra seg som et
silketørkle og tar trippel salto og lander på hender og går håndstående til
verdens ende og løper tilbake med lette steg og drikker en næringsrik smartmelk
fra egne kyr og knerter to bokser ren proteingelé utviklet i eget meieri og
pakker løpesekken til neste ultramaraton før de deltar i storbyhalvmaraton med
lokale friidrettsstjerner og smiler tilfreds etter utført tusen-toppers-løp guidet
av sjeikens sherpaer og kler seg i egne kolleksjoner av sexy treningstøy som de
selger til rabattert pris og signerer, om du vil, de filmes og vitner om sin reformerte
livsgnist og du har akkurat satt deg ned etter middagen og vet ikke om du
overlever de neste tre timene uten en hvil, ja, en ørliten hvil på sofaen, du
legger deg ned og kroppen sukker som en salig salmesanger etter gravferdens jordpåkastelse,
og alt du tenker er at det er nå du skal gi deg, det er nå tiden er inne for å begynne
å strikke og sitte lenge i ørelappstolen med en leselampe og en serie leksikon
fra førkrigstiden og lese de gamle skrifter og høste kunnskap og innsikt og klokskap
og dele dine tanker med ham du elsker og reflektere over språkets finurligheter
i ro og uten press og mas om sunnhet og trente kropper og stramme rumper og du
er fri, ja, hør, min kjære, sier du og leser et avsnitt fra denne boken med så
vakker innbinding, den du arvet fra din oldefar og har tatt vare på, og du
reiser deg sakte og vet at kroppen har bundet deg lenge til denne kloden, og det
er nå du skal slippe taket og hvile, begi deg inn i den voksne hvilens siste
etappe, bare være bestemor, med brann i øynene (sprengte blodkar) og
baner i huden som en liten, myk fingerspiss kan følge og fundere over,
du,
bestemor, hva er de strekene du har i ansiktet og hvorfor brenner det i øynene
dine,
og
du kan flire og fortelle de villeste historier og ha tid og ro i kropp og sinn og
ikke tenke på muskler, nei, muskler er fortidens ekko, et livsbejaende eventyr
om ungdom og nyfikenhet og uredd identitetsjakt, muskler er gjenfortellingens
glansnummer, jo, min vesle Michael Speilvendt, de linjene er livskløfter som
gravdes den gang jeg løpte så raskt og hoppet så høyt og kastet baller så hardt
og spyd så langt at trollet datt baklengs i fossen og forsvant, og du smiler i
dine indre anliggender og kjenner gleden over det som var og gleden over det
som er og en himmelsk lengsel og blir fylt av lovsang og du synger sammen med
veslegutt før han må hjem og du blir sittende en stund til, fordi kroppen er
stiv og støl og du vet at det vil ta tid å komme seg i ny bane rundt livet og jeg
burde gi meg, jeg vil gi meg, men kan jeg det? kan jeg senke tempoet og stilne
min perfeksjonslyst og leve enkelt og bare være bestemor? Not! Reclaim your
youth og putt et plaster på hoften og dynk din væren med hormoner og positivt
selvsyn og egenpleie og isbad og indre reiser og vinreiser og viljen til utvikling
blir atter en råsterk drift og du gjør som verden vil, vekst, vekst, vekst,
fullstendig smertefritt, ikke sant? Ikke sant? Hører du?
Fakta:
Bestemorhypotesen går ut på at økt
levealder hos kvinner sammenlignet med menn tilskrives oppgaven eldre kvinner
har med å overføre kunnskap og delta i oppfostringen av barn. (Store Norske
Leksikon). Utviklet av antropolog Kristen Hawkes, forsker ved University of
Utah, på midten av 1990-tallet.
Hodet
Jeg
tror jeg må spy, sier du, liggende i fosterstilling i sengen.
Jeg
ringer legevakten, sier han. Du hører samtalen gjennom et smerteslør. Feber.
Økende hodesmerter. Lyssky. Lydsky. Hatt influensa. Hjernehinne.
Du prøver å forklare tilstanden selv. Og ender på akutten. Hodet er på feil
kanal. Kroppen er i kollapsens bakgård. Ingen bakterier å spore. Ingen
hjernehinnebetennelse heller. Intet virus. Ingenting som forklarer brekningene.
Skjelvingen. Lysskyheten. Smertene i nakken. I ørene. Ingen svar å finne. Ikke
før en nevrolog mistenker migrene og en sprøyte settes i låret og du sakte gjenfinner
balansen og kontrollen og til slutt rusler ut av akutten som en gjenreist
kvinne, skakkjørt og tåkelagt og fjern i tanker og sansning, men uten smerter,
og forundret over hendelsen, for aldri har du opplevd noe liknende. Det går et
år før du opplever det igjen. Den første gangen var bare et varsko. Et
kroppslig nødrop. En mikromorbid retningsendring i et menopausisk menneskeliv. For
snart, snart drar du aldri et eneste sted uten solbriller, nesespray mot
migrene og smertestillende i vesken. Hver eneste hvite overflate, hver eneste
solstråle, hvert eneste glassvindu, representerer en fare. Hodepinen,
øreverken, lysskyheten er verselinjer i hverdagens midtlivsrefreng. Og hodets
tilstand er hemmeligheten bak enhver følelse, sansning, opplevelse, selvtanke.
Er hodet på skakke, er alt på skakke. The thrill has gone, baby. Livsgleden
inntar skråplanet. Frykten smyger seg inn bakdøren og legger seg som et
dystopisk orgelbrus over enhver hendelse. Trening? Ja, men tør du løpe fort?
Hoppe høyt? Sparke fra? Løfte tungt? Ferie? Jo, men dere kan jo bare være her
hjemme, spare penger, er jo like greit, slippe pakkingen, passet må jo fornyes?
Gjester på middag? Nja, vet ikke, du føler deg uvel, orker ikke å styre med
mat, være sosial, snakke, smile, le, lytte, holde flyten i samtalen, samtidig
som du skal diske opp. Kino? Nja, gidder dere det, er det noen vits, halvannen
time i en fremmed sal, og er det ikke blitt veldig dyrt? Fisketur? Hm, sitte på
toften og la snøret synke til bunns og vente, vente? hva er meningen? Og å
komme seg ut i båten? nei, du går heller en tur med bikkja. Kafé med
vennegjengen? Nei, jo, kanskje, du murrer, tung i kroppen, kjenner deg ør, er
fullstendig bakpå i dag, ser deg i speilet, gråstengte fjoner rundt tinningen, du
kan ikke vise deg slik ute blant folk…livsgnisten, hvor er livsgnisten? The
thrill has gone away, baby, gone away for good, langt borte fra den bejaende hverdagspulsen
som bare går og går, i hodets bakgård, der slumrer livsgnisten som en doven, pollenbedrukken
humle, de solsvidde senkveldene på tokt mellom livets blomster er flimrende erindringer,
i hiet er alt dust og tekkelig, et lite vindpust kan håndteres, men et kraftig
vinddrag? nei, den slags finnes ikke her, i monotonien, blant de jevne, forutsigbare
pulsslag. Hodets tilstand krever fysisk kapitulasjon. I overgangen er livsgnistens
endelikt.
Fakta:
Overgangsalderen er assosiert med en økning i migrenerelaterte symptomer, som skyldes svingninger i nivået av både østrogen og progesteron og påvirkningen på det neuroendokrine systemet. I tillegg kan vasomotoriske plager som hetetokter, dårlig søvn og humørsvingninger forsterke symptomene. (Metodebok.no)
Femtech
Du
tenker: Respekt er ikke det samme som resept, selv om ordene likner.
En
ulogisk ordlek i denne konteksten. Likevel ser du med undring på likheten, som
aldeles ikke speiler sannheten. Respekt er selvets råmateriale,
grunntesen i individets personlighetsgestalt, respekt er høyreiste kvinner i sort
drakt, med makt i styrerom og vilje til å ta tøffe avgjørelser i økonomiske
spørsmål og mot til å heve stemmen i politiske diskusjoner, respekt er toppscore
på matteeksamen dagen etter fødsel og milf-hviskende fangrupper langs
maratonløypen idet du gjør ditt tredje løp på fem dager med innlagte ammepauser
og en målsetting om å nå Mount Everest før syvende barnet er født, respekt er
professorat ved Oslo MET med petroleumspasteurisering som fagfelt og innovativ forskning
på neandertalermenneskets oljeinnsikt som pågående forskningsarbeid, respekt er
helseforsikring som aldri blir brukt fordi kropp og sjel og sinn er under
streng overvåkning og analyse og revurdering, ja, for intet unngår pulsklokkens
monitorering, respekt er når morgenens sjøbad gjennomføres uansett motvind og
minusgrader og lynnedslag i egendesignet ullbadedrakt og antisklimerinoullsokker
og kortreiste ultratovede votter fra ragget villsau som varsomt bespiser
naboens ferdigplen, respekt er femten roligsinnede og balanserte og mestrende kollegaer
ikledd fotballisbadingsanorakker med sponsortrykk fra eget arbeidssted (som
drifter lokalmeieriet i kjelleren til Vinmonopolet på det lokale kjøpesenteret)
i det de rusler utover bryggen for å ta seg et dyptloddende, langvarig isbad i
lønsjpausen hver onsdag, respekt er eget ølbryggeri i sommerhytta og økologisk
bringebærhage tilgjengelig for hyttenabolagets selvplukkere gjennom hele juli
måned og kornåker med svedjerug og en liten humleplantasje i solveggen langs saltvannsbassenget,
respekt er sømløs og fullstendig lytefri og rynkefri livsutfoldelse på
friskhetens trendy fellesarena i den første eller andre alder, med ungdommelig
kraft og mot.
Mens
resept er klassekamp. Og kvinnekamp. Og livskamp, idet du entrer tilløpet til
den tredje alder. En resept er nonnen i kapitalens katedral, håpet om endring
og restart og rekonstruksjon, helbredelsens cheerleader, selvrespektens
skulderputer, det syke menneskets ticket to ride, folkehelsas medisinske hjelp
til selvhjelp. Resept er noen ganger blå, med rettighet som
livsledsager. Resept er definitivt en gedigen kraftanstrengelse for de reduserte
menneskebarn, de som er skadet i psyke eller kropp og vandrer i lidelsens dal. Og
resept er køkultur. Trykk her. Vent på tur. Vis legitimasjon. Østrogen,
ja, sier den unge apotekeren høyt og tydelig, med blikket i skjermen og fingrer
som danser bortover tastaturet. Kvinne femti-ish år, hvisker du, med et
pseudobehov for å forklare og hodet under armen og livsgnisten i parentes, som
om det trengtes en presisering? og du ser ned, på produktene som står utstilt
under disken, denne sesongtilpassede må-ha-hylla med spraysolkrem for sensitiv
hud og sensorstyrte refleksvester for ultraløpere og glidekremer for barfotvandrere
i utmarken, du kremter, kjenner deg litt feberaktig i leddene, nei, ikke nå,
ikke svett nå, og så sier hun, apotekeren: Vi har ikke produktet inne, enda
tydeligere og høyere enn sist, som om du er i den fjerde alder, med bukkehorn
til øret og støttebandasje på kropp og sjel, men vi kan sette deg på
venteliste, liksom synger hun, og ser opp fra skjermen, legger hodet på skakke
og slipper fra seg et feminint åh, beklager, idet hun ser køen bak deg,
og du nikker og svarer ja takk, legger kortet i lomma og snur deg og hører
damen bak disken si noe om at det kommer en melding når østrogenet er i butikk,
mmm, svarer du og zoomer ut omgivelsene og kjenner febersvetten stige fra
hudens dypeste lei og skrur på survivalmode, og du tenker: Hjelp.
Respekt
er ikke resept. Men ordsammenstillingen er ikke søkt. Du innser det nå. Når
helsen pusher deg over en grense og inn i usynlighetslandet, der hvor all din
modenhet og innsikt og erfaring er fullstendig irrelevant bare fordi du ikke er
ung lenger, bare fordi du er på et slags nullpunkt, i en uproduktiv fase av
livet, rent kroppslig sett, i tørrhetens tidsalder, med betente ledd og
svettetokter som får deg til å dryppe av saltvann på de merkeligste tidspunkt,
det er klart at da trengs resepten! Hører du? Påfyll er nødvendig, påfyll av
det du nylig gikk tom for, du må drikke av ungdomskilden, bøye deg ned ved hormonenes
uendelige elv og lepje i deg, I’m angry and I’m tired all the time,
synger du, og er en Cohensk sannhet, så det er livsviktig, for å bli sett igjen,
for å bli relevant igjen, for å få respekt igjen og være rank og klar og sterk
og tydelig og trendy og på hugget igjen, ikke sant, du forstår? Si at du
forstår! Sissel Gran forstår, og skriver i essayet, som bærer en tittel som
forklarer alt, Frykten for å bli usynlig:
«Og
hva er det verste for kvinner? Rynkene. Den helt naturlige prosessen som skjer
i huden når østrogenet og collagenet flagger ut, en prosess som for mange
forbindes med skam.»
Men
lepjingen fra hormonenes uendelige elv er reseptbelagt, skam deg i køen og gå
hjem tomhendt, og la håpet stige som en blå ballong, eller kanskje bør den være
rød, som et signal til femtecherne der ute; build my future back.
Fakta:
«Det
har i lengre tid vært leveringsproblemer på hormonplastrene Estalis og
Estradot, som brukes til behandling av plager ved overgangsalder. Vi forventer
at forsyningssituasjonen blir utfordrende også i 2025.» Direktoratet for medisinske produkter, DMP.
Flyet. En digresjon:
Hun
elsker musikaler, yngstjenta, og nå sitter du med smarttelefonen i hånden og
sjekker en link hun har sendt. Pretty Woman, musikal, Tivoli, København.
Mamma,
kan ikke vi reise på en skikkelig jentetur, spør hun.
Hm,
jo, kanskje det, svarer du.
Vi
kan slå to fluer i en smekk, besøke storebror og gå på musikal, sier hun.
Jo,
jo, svarer du.
Da
er det avgjort, sier hun.
Ja,
ja, svarer du.
Og
noen måneder senere er kofferten pakket, passet oppdatert og reisen i gang.
Første stoppested; flyplassen. Ingen forstyrrelser i kropp og sinn. Å reise er
innarbeidete rutiner, spenningen er knyttet til opplevelsen som ligger foran, selve
reisen er et rolig pulsslag, en transformasjon, du omdannes fra
hverdagsmenneske til turist, til oppdager, til eventyrer, i alle fall til en
viss grad. Ditt vante jeg finpusses og justeres og innstilles på noe ganske
annet, endring i livsstil, kultur, sansning. Bagasjen sjekkes inn, kontrollen passeres,
avgangshallen entres, ventingens tilstand er velgjørende, fantasien får et
frislipp. Så kalles dere til boarding, en enkel sak; gå inn på flyet, finne
setet, sette seg ned. Men så smeller det. En sort vegg treffes. NEI. FLYKT. KOM
DEG UT. FARE.
Hjertet
hamrer i brystet. Du må svelge. Du er i ferd med å miste deg selv. Du vil reise
deg og rope om hjelp. Du kommer aldri til å klare det. Trykket i tinningene.
Panikken som griper om seg. Innestengt. Innestengt. Du er innestengt! Og du
tenker på diktet som du ikke har lest enda, det kommer senere, det kommer når
du skjønner at mye er annerledes, annerledes fordi du er på overgangens bro, når
reisen ikke lenger er selvfølgelig, den er nødvendig og må gjennomføres på
tross av, og enda mer nødvendig er å ta kontroll, men altså du tenker på diktet
av den portugisiske poeten Herberto Hélder, og du undrer deg; visste han at det
er slik det er å være i overgangsalderen? Kvinner springande, springande i
natta.
Kommentarer