Veksten

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.»

Augustin. Jeg bekjenner. Bok to.

 

«Du må spise», sier faren.

«Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han.

Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk.

Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne?

Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rommet, river av seg drakten og shortsen, skrur av lyset og legger seg. Ingen vits i å møte resten av familien. Foreldre som stiller tullete spørsmål. Mat. Søsken som alltid vet best. Hun vil være alene.

 Å vokse opp er vanskelig. Oppvekst er uro. Oppvekst er usikkerhet. Oppvekst er utvikling. Ingenting du senere gjør, etter oppvekstens æra, likner denne første, vindfulle delen. Å finne sin form, å bli så fullendt at du representere deg, og samtidig representerer alt som lever, alt som er, var og har vært, er en kamp. For alle mennesker, all kunnskap, all utvikling, all teknologi, all krig, all fred, all tankevirksomhet, all teori, all poesi, all smak, all lukt, alle samfunn, alle erfaringer, alle oppfinnelser, alle bygninger, alle melodier, alle oppskrifter, alle språk, alt og alle, fortiden, samtiden, alt skal samles i en ny kropp, i en ny hjerne, i ett nytt menneske. Samles og fraktes videre. I en ny gestaltning.

Og det nye mennesket er utviklingen. Født til å gå videre. I sin egen variasjon, i sin egen takt, i sin egen tanke, mot et nytt mål, i et samfunn som andre mennesker har formet. Den gamle tid tas med videre av det nye mennesket. Det nye i det gamle. Det gamle i det nye.

Til å begynne med trør hun i andres spor. Snart tar hun en ny retning. Øker farten. Svinger. Går i retur. Finner et nytt spor. Prøver det ut. Roper. Hvisker. Skriver. Synger. Danser. Løper. Hopper. Finter. Kaster. Sender. Mottar. Tolker. Tolker. Tolker. Sover. Våkner. Gråter. Satser. Lander. Snart senker hun farten. Snart stopper hun opp. For å kjenne etter. Hvor er jeg nå? Hvem er jeg? Hvordan lever jeg? Hva føler jeg? Hva ser jeg? Og hun ser at hun er fullverdig. Nå kan hun hvile. I visdommen, den som alltid finnes, i Vårherres skaperverk, i tiden, i det som var før, det som er nå, det som kommer. Kunnskapen og klokskapen er den voksnes bekledning. Hvilen er hennes drakt. Oppveksten er fullført. Fullført er oppveksten.

Og skoene går i arv.

«Kom og spis», roper hennes far.

«Nei.»

«Du må ha mat», roper han.

«Nei.»

Jeg må spise mindre.

Jeg må bli lettere.

Jeg må bli raskere.

Jeg må telle kalorier.

Jeg er ikke sulten.

Jeg er aldri sulten mer.

Hun er fjorten år, snart femten. Hun vokser opp. Veksten er uregjerlig. Oppveksten er utfordrende. Viljen er sterk. Veldig sterk. Egenrådigheten så ilter og vill at de voksne, veilederne, er usynlige, hviskes ut. De står hjelpeløse på sidelinjen og ser på. Hun er en rebell. En nødvendig utbryter. En vilje til vekst. Men på avveier. Drevet av indre krefter. Rotløse krefter. Krefter som ødelegger. Å, som de ødelegger. For hun vil ikke la seg lede. Hun fnyser av de voksnes veiledning. Ikke løp så fort i oppvarmingen, da stivner muskulaturen, sier treneren. Ikke tale om, jeg løper så fort jeg vil, tenker hun. I dag tar du treningsfri, sier treneren. Treningsfri? Ikke tale om, tenker hun og legger inn en ekstra økt på morgenen.    

«Om du ikke kommer opp og spiser de tre brødskivene jeg har smurt til deg, er det full stopp. Ingen idrett. Ingen kamp. Ingen trening», sier faren.

Han står i døråpningen. Lyset fra gangen er en kjegle inn på barnerommet hennes. Hun ligger i sengen. Glødende sint. Utgrått. Hun svarer ikke. Ser bare konturene av sin far. Lyset gjør ham engleaktig. Visdommen hans er kledd i silhuett. Men han er streng. Han vet selv at han er streng. For han er redd. Han ser fallet. Hennes fall. Han ser at hun er mager. Han ser at hun sulter. Han ser at hun tygger langsomt. Han ser at hun trener altfor mye, spiser altfor lite, det pågår, og har pågått i over ett år nå. Så han kan ikke være snill. Ikke nå lenger. Han snakker rolig. Hun svarer ikke. Han lar stillheten råde. Og lar døren inn til rommet hennes stå på vidt gap. Han tenker: Hun må høre dem, lydene fra stuen, fjernsynet, samtalene, fredagens kveldskos vil friste henne.

«Lukk døren», roper hun.

«Nei», svarer han.

Hun hører skrittene hans i trappen. Lyden fra fjernsynet i stuen. Kveldens nyhetssending. Fredagskveld på NRK. Vinden i trærne. Det er høst. Det er mørkt. Ute er det mørkt. Høsten er i henne. Hun er i høsten. Håpløshet blir for dumt. Tungsinn blir for lettvint. Stahetens nådegave duger til et visst punkt. Hun er sulten. Hun er så utrolig sulten.

Jeg kan ikke spise tre brødskiver, tenker hun. Og går ut av sengen. Kroppen er mager. Hun vet ikke at kroppen er mager. Hun kjenner likevel at noe er galt. I henne. I tankene. Tankene er oppstykket. Hun er oppstykket.

Om jeg spiser en brødskive nå, må jeg ikke spise mer enn en halv i morgen tidlig, tenker hun.

Og vil gå opp i stuen. Hun finner den store, tykke skjorten, og den vide treningsbuksen, kler seg, er svimmel, og tørst. Hun må drikke litt. Men ikke for mye.

Hundre tygg for hver brødbit jeg tar i munnen, tenker hun. Og kjenner seg så tom. Svak.

Hun står i døråpningen. Lyset river i øynene. En svak bølge begynner å bevege seg i siden av synet hennes. Hun kniper øynene igjen. Svelger. Går opp trappen. Kjenner lukten av stearinlys. Kjenningsmelodien til Norge Rundt. Det er fredag. I morgen har hun skolefri.

«Maten din står på bordet», sier han, rolig. Hun svarer ikke, men snur seg mot spisestuen, ser et fat med brødskiver, en med bringebærsyltetøy, en med brunost, en med hvitost og tomat, et oppdelt eple, et glass melk. Ingen sier noe. Pappa sitter i gyngestolen, mamma i sofakroken. De har kveldskaffe. Storebror er ute med venner. Lillebror ligger på magen og blar i Sølvpilen. I morgen får de nye blader. Donald. Fantomet. Kanskje Hjerterevyen. Og hun skal spille kamp. Et hikst slipper ut av henne. Hun bøyer seg ned og rusker lillebror i det lyse håret. Han snur seg og smiler bredt med melkebart.

«Jeg har spist fem skiver, jeg», sier han. De blå øynene gnistrer i triumf. Hun flirer, han er jo en raring, skal alltid være best. Så henter hun fatet med brødskiver, og melken, kjenner at glasset er kaldt, hun setter seg på gulvet ved siden av lillebror, tar en bit av brødet, tygger sakte, følger med på sendingen, hun lar alt fare og kjenner ikke etter, ikke en eneste gang, hun er i øyeblikket, smaken av brødskiven, melken, og lillebror som blar i bladet, lyden av fjernsynet. Tellingen av tygging forsvinner. Bølgene i øyekroken forsvinner. Dirringen i hendende og føttene forsvinner. På ny hikster hun. Lillebroren løfter blikket, ser på henne og smiler. Hun kjenner seg ør, og begynner på den andre brødskiven. Nå er det over. Nå kan hun hente seg inn. Nå kan kroppen slippe seg løs. Bak henne er det en som snyter seg. En bråkete lyd. En lyd som vanligvis setter henne ut av spill. Men hun irriterer seg ikke. Ikke nå.

«Kan jeg låne bladet etter deg?» Hun rusker lillebror i håret på ny. Han retter på luggen.

«Ja, men jeg skal lese lenge, helt til Detektimen slutter», svarer han. Hun ler. Og begynner på den siste brødskiven. Eplet sparer hun til slutt.

En datter spiste ikke. En far stilte krav.  Å vokse opp er vanskelig. Oppvekst er protest. Oppvekst er motstand. Du er i den augustinske tilstand; både motløs og hovmodig, trett og rastløs, du vet best selv og vet likevel at du ikke vet, du vil ha rammer, og du vil sprenge dem. Etablert kunnskap og klokskap er de voksnes kapital, de som er ferdigstilte individer, stødige i sin fullverdige bekledning, festet i et definert selv, en etablert identitet, og med stor tålmodighet. For nå kan de hvile. Oppveksten deres er fullført, men ikke oppdraget; å veilede sine etterfølgere, sørge for at sporene er synlige og løypene lyslagte, og la de unge, fremadstormende sjeler få herje, søke, falle, og alltid få hjelp om de ikke makter å reise seg på egenhånd.