( Fra "En treners bekjennelser")
Jentene er ett år eldre. Og de er mange. Sesongen er snart i gang.
Trettenåringene
er oppdagerne. De vil så mye. De prøver seg frem. De deltar på flere arenaer.
De prøver ut. De vakler. De vinner. De våger. De faller. De vurderes.
De
er ikke lenger barn. De er ungdommer. Et nytt mål kan brukes. Et nytt
trappetrinn innføres i treningshverdagen.
Samlingen.
Prestasjonen
kan veies. De sterkeste synliggjøres. Galskapen tøyles. Livsgnisten rammes mer
og mer inn. Benken er mindre dynamisk.
Trenerteamet
samles. Sesongen planlegges. Årshjul. Målsetting. Periodeplan. Verdier.
Spillerutvikling.
Den
andre treneren har bestemt seg, og sier:
Vi
skal ikke rullere på de spillerne vi sender på samling.
Jeg
ser på ham. Venter litt, før jeg sier:
Men
kretsmiljøet er tydelige på at de anbefaler, og ønsker, en rullering på
spillere. Jeg var på møtet. Jeg hørte dem selv. Var du der?
Han
rister på hodet.
Unødvendig.
Vi sender de beste av spillerne, så blir de sett og lagt merke til.
Den
andre treneren er strategen, med sterk tro på egne kvaliteter, klar for å lede
an, særlig i kamp, men han er sjeldnere å se i treningsarbeidet, i den
ukentlige og månedlige planleggingen, i hverdagen, i alle disse kveldene og
alle disse timene med økter og planer, i skyggeland, der marken ryddes og
klargjøres og frøene sås og pleies.
Og
i seriespill skal vi ha en fast rekke i A-puljen, sier han.
Fast
rekke? Det betyr ingen rullering, de beste får mest spilletid, de beste får
flest sjanser, de beste får mest tillit, de beste får flere tilbud, de beste,
hvem er de beste?
Å være benkesliter er like mye verd
som å være stjerne.
Ah,
denne utvelgelsen problem, denne evige gløden i menneskesjelen; seiersglansen
som drivkraft, gullet som frister og fengsler og fordriver alt det
menneskelige, alt det mangefasetterte, ja, ulikhetens allsang nedtones, det
fysiske fortrinn fører frem, du tenårenes
førstegrøde, du som scorer mest, du er verdifull, du er verdig en plass i
landslag.
Seiersglans
og seriegull og tabellfokus, veien er ensrettet, ensrettet er veien.
Fast
A-rekke, sier den andre treneren, og har valgt sin retning. Lagets retning. Spillernes
retning.
Ungdomstidens
grenseløse akustikk temmes av trenerviljen.
Barnet
er ikke mer. Jevnbyrdighetens bakgård er forlatt.
Men
jeg sier ingenting, ikke med en gang, for jeg er en trener i skvis. Spagaten. Polene. Toppen. Bredden. Jeg
vil også vinne, så klart jeg vil vinne! Alle vil vinne, femåringen vil vinne,
åttiåringen vil vinne. Tap? Nei takk! Seier? Ja takk! Seier er vitaminer, seier
er dopamin i hverdagsslitet, seier er trosbyggende.
Sannheten
er at ethvert ungdomslag har sin kvalitative grunnmur i enkeltspillere som
glitrer.
Og
enhver utøver i barne- og ungdomstiden, i
alle idretter, er seg selv mer enn nok.
Det
kollektive bygges ikke på en dag, samspill er sangen om fremtiden, når den
fysiske og mentale modningen er fullbyrdet. Barne- og ungdomstiden er
individualistens fase, der hvor ledetrådene legges ut, de som til slutt samles
i et garnnøste, ja, det er slik jeg må ytre min mening om saken; at det er så
mye å ta hensyn til, at jeg forstår den andre trenerens tanke, at vi har samme
mål, at vi må få til begge deler, det ene utelukker ikke det andre, men samtidig
må jeg bemerke ensrettingen, se den andre treneren i øynene og tale klart.
Jeg
kan si: Se, min venn, se rundt deg, verden
vil vekst, for de gode, for de middelmådige, for de enkle, for alle og enhver,
og vi har en mengde kunnskap tilgjengelig, kunnskap satt i system, vi har
idrettsbestemmelser og barneidrettsrettigheter og idrettsverdier og idrettens
ungdomsretningslinjer og forskning og olympiske miljøer og folkehelse og
støtteordninger og paraplyforbund og særforbund, og overalt er kunnskapen, den
som hjelper oss å ivareta alle, hvor enn de er i verden, vi må bare bruke den, høste det andre har sådd og
dyrket frem, sette det inn i vår hverdag, justere, balansere, implementere,
kanalisere.
Jeg
tenker:
Vi
er sjeler i skvis, vi trenere, vi ser ulempen ved et tap og fordelen ved en seier
og fordelen ved et tap og ulempen ved en seier. Vi er frivilligheter i spagat
mellom en glitrende stjerne og en bredspektret benk.
Jeg
sier:
Vi
skal se alle, ta vare på alle, utvikle alle, vi skal rullere på spillere til
samling, slik kretsen anbefaler, vi skal ha en dynamisk A-serie.
Den
andre treneren ser på meg, og sier, kort, klart og hissig:
Om
vi gjør det slik, så slutter jeg.
Ultimatet. Direkte og
utmattende. Vi har ingen å miste. Ingen.
Å
være benkesliter er like mye verd som å være stjerne.
Akk,
hvilken verdi. Hvilken visjon. Hvilken retningslinje. En guddommelig guide for
trenerapparatet. En touch fra oven. Fra de som vet best. Husk å verdsette benkesliterne.
Benkesliterne.
De som sliter på benken. Vi sier ikke banesliterne.
Vi gjør ikke det. De som står i kamp, de som er på courten, de er aktive spillere,
de er synliggjort, definert av posisjoner og roller i et regelverk, de ses i
utøvelsen av sine ferdigheter, de ses i prøvelsen av sin kunnskap, de ses i
farten, i bevegelsen, i finten, i kastet, i mottaket, i skuddet, de er
innenfor, de utøver. De på benken, de
er nedturen, de sliter i mangelens landskap, der intet definerer, der intet
synliggjør, der inaktiviteten ruler, der regelverket ignorerer, der
verdiløsheten er dyptloddende og definerende. Hvordan gi ventingen,
benkeslitasjen, verdi? Sakens to sider, sa jeg det? Sakens tusen sider. En
setning i et forbunds verdiprotokoll, å
være benkesliter er like mye verd som å være stjerne, er et støvkorn på
utstyrsbagen til treneren, en flekk på laglederens klubbjakke, en ørliten
bandasje på førstevalgets lårhøne.
En
trener som vil mer enn å vinne, en trener som vil bevare lekenheten og
samholdet og gleden ved å trene og å bygge helse og vektlegge det laidbacke og
videreføre sin egen hvile, en trener som vil utvikle hele mennesket, som vil fjerne
foreldrenes, klubbledelsens, dommerens, sekretariatets, kretsens, forbundets
blikk på tabell og talent og poeng og målforskjell, står nesten alltid alene.
Nesten.
Alltid.
Ferdselen
i idrettens farvann er beinhard. Bølgene som kommer, er umulige å forutse. Og
bølgene kommer fra voksne, fra foreldre, fra trenerteamet, fra blindsoner, fra
tribuner, fra medier, fra ytre verdensrom.
At hun prøvde ut en finte i kamp,
uten å lykkes, var uhørt.
At hun satset fra liten vinkel for å
skyte på mål, var feil.
To
bølger, skapt av en målstyrt trenerkollega, skylte over meg, og jeg var totalt
uforberedt.
Hvorfor?
Hvorfor var jeg uforberedt? Jeg visste jo! jeg hadde jo selv tenkt slik! jeg så
jo i et speil, ikke i en gåte?
Kommentarer