Gå til hovedinnhold

Grensesnittet

 

Et etterord, til En treners bekjennelser


«Borte er bakken opp,
fra nede,
på bunnen
blir de stående,
de som hadde anledningen,
men undervurderte
konsekvensene.»


Fra pappas dagboknotater i Norsk lærerlags almanakk fra 2001/02

 

Bakken opp er borte, skrev min far. Min første trener. Han som slet seg ut på ungdom og egentrening og skoleelever. Han som fikk meg til å spise. Han som forløste de lange kastene. Han som stadig kikket seg tilbake og undret seg over valgene han tok. Bakken opp er borte, skrev han. Den bakken som kom fra bunnen, der nede fra, der hvor han hadde vært.

På bunnen blir de stående, skrev han. Hvem? Hvem blir stående? Hva mente du, pappa? De som kunne satse? de som hadde muligheten, men som ikke tok hensyn? de som ikke justerte og balanserte og tilpasset og endret sin måte og metode? hvem, pappa?

Jeg vil aldri få vite hva han mente, jeg leste min fars tekster så altfor sent, jeg brukte tiden på andre ting, min nysgjerrighet handlet ikke om min fars trenererfaring, hans lærerrolle, hans utøvererfaring, hans nedtegnelser, nei, min far var min far, biologien er ikke bærekraftig i så måte, tvert imot, den forurenser, og blir forbigått med trampende og demonstrative skritt, ikke gjør som faren din sier, sa min indre rådgiver, for min indre motivasjon var min egen stemme, aldri hans, aldri.

Men så, i et etterpå, kommer den voksne vilje, den som trumfer trass og frigjøringskraft. Og dette vesle diktet, langt fra hans beste, tvert imot, det er et øyeblikk av ord vi leser, et uredigert dikterisk notat, og det dukket opp i mitt eget etterpå, i en livsfase hvor fortidens rekvisitter gjennomgås, sakte, undrende, beundrende, for min fars notater og refleksjoner og lyriske tekster er omfattende, hans liv er en litterær tråd, som syr mine erindringer om en oppvekst på idrettens arena, sammen med ord og bilder og vers og rim og betraktninger som tar pusten fra meg. Min far, læreren, og denne foreldretreners skriftlige nedtegnelser, blir en del av mine egne bekjennelser, de som kom etter årevis med ledelse på parketten.

Han må ha stått der oppe, helt øverst, tenkende, funderende, vurderende, og han må ha kjent en uro, en uro han ville bli kvitt. Han orket ikke å løpe ned for å hjelpe dem der nede, ikke denne gangen. Han hadde gjort det så mange ganger før. Ryggen var vond nå. Smertene gav seg ikke. Han hadde trent alternativt i mange år, han tenkte alltid annerledes, han snudde opp ned på taktikker, utviklet nye teknikker og nye redskaper. For sin egen del, men aller mest for alle andres. Nå kom han til et punkt hvor nedoverbakkene gjorde vondt verre. Selv om han hadde funnet en måte å håndtere smertene på; han løp baklengs nedover. Ja, du leser rett! Min far løp baklengs ned bakkene, i en alder av seksti snudde han rundt når nedoverbakken kom, og løp baklengs der andre slapp seg fri i vill fart. Slik unngikk han smerter i den vonde ryggen. Slik kom han seg ned, der de andre stod og vurderte konsekvensene.

Men nå, denne gangen, ble han stående der på toppen, tynget av en uro.

Min far skrev, som sagt, mye. Han skrev poesi. Han skrev prosa. Han skrev eventyr. Han skrev komikk. Han skrev treningsplaner. Og han skrev dagbøker. Ikke nitididige, tradisjonelle dagbøker, nei, han skrev enkle og dype og langsomme og sterke og kraftfulle og lyriske betraktninger, om treningsøkter, om medisiner, om familien, om elever, om lærere, om rektorer, om foreldre, om spydkastere, om barna, om barnebarna, om hunden, om svalen, om banemesteren, og han skrev i det han hadde for hånden, en almanakk, en tegnebok, en ubrukt notatblokk, en Yatzy-blokk.  Og han samlet sine skrifter i ringpermer og andre permer.  

Å lese notatene, diktene, refleksjonene hans, er å binde sammen historiske livslinjer. Min fars erfaring blander seg med min erfaring, som i en vev, men i en ettertid, som burde være nåtid. For den historiske livslinjen, hans kunnskap og innsikt, kunne, som sagt, vært min, for lenge siden, i de dagene han levde. Min trenergjerning, kunne, og burde, båret i seg hans lærdom og innsikt og forståelse. Men samtalen mellom to trenere fant aldri sted. Hans innsikt i trenerrollen ble aldri min. Min vandring langs trenerstien, ble aldri delt med ham. Han var min trener, aldri mer. Og han var foreldretrener. Han overøste meg med sin tekniske kunnskap. Og jeg protesterte, som det barnet og den ungdommen jeg var. Jeg tok aldri hensyn til hans meninger og råd. Tvert imot.

Nå er bakken opp, fra nede, borte.

Jeg står der, på bunnen, og speider mot bakkens topp. Kan hende han dukker opp og firer nedover et tau som jeg kan binde om livet?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,  (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Last mitt skip, sønn

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og