Gå til hovedinnhold

Grensesnittet

 

Et etterord, til En treners bekjennelser


«Borte er bakken opp,
fra nede,
på bunnen
blir de stående,
de som hadde anledningen,
men undervurderte
konsekvensene.»


Fra pappas dagboknotater i Norsk lærerlags almanakk fra 2001/02

 

Bakken opp er borte, skrev min far. Min første trener. Han som slet seg ut på ungdom og egentrening og skoleelever. Han som fikk meg til å spise. Han som forløste de lange kastene. Han som stadig kikket seg tilbake og undret seg over valgene han tok. Bakken opp er borte, skrev han. Den bakken som kom fra bunnen, der nede fra, der hvor han hadde vært.

På bunnen blir de stående, skrev han. Hvem? Hvem blir stående? Hva mente du, pappa? De som kunne satse? de som hadde muligheten, men som ikke tok hensyn? de som ikke justerte og balanserte og tilpasset og endret sin måte og metode? hvem, pappa?

Jeg vil aldri få vite hva han mente, jeg leste min fars tekster så altfor sent, jeg brukte tiden på andre ting, min nysgjerrighet handlet ikke om min fars trenererfaring, hans lærerrolle, hans utøvererfaring, hans nedtegnelser, nei, min far var min far, biologien er ikke bærekraftig i så måte, tvert imot, den forurenser, og blir forbigått med trampende og demonstrative skritt, ikke gjør som faren din sier, sa min indre rådgiver, for min indre motivasjon var min egen stemme, aldri hans, aldri.

Men så, i et etterpå, kommer den voksne vilje, den som trumfer trass og frigjøringskraft. Og dette vesle diktet, langt fra hans beste, tvert imot, det er et øyeblikk av ord vi leser, et uredigert dikterisk notat, og det dukket opp i mitt eget etterpå, i en livsfase hvor fortidens rekvisitter gjennomgås, sakte, undrende, beundrende, for min fars notater og refleksjoner og lyriske tekster er omfattende, hans liv er en litterær tråd, som syr mine erindringer om en oppvekst på idrettens arena, sammen med ord og bilder og vers og rim og betraktninger som tar pusten fra meg. Min far, læreren, og denne foreldretreners skriftlige nedtegnelser, blir en del av mine egne bekjennelser, de som kom etter årevis med ledelse på parketten.

Han må ha stått der oppe, helt øverst, tenkende, funderende, vurderende, og han må ha kjent en uro, en uro han ville bli kvitt. Han orket ikke å løpe ned for å hjelpe dem der nede, ikke denne gangen. Han hadde gjort det så mange ganger før. Ryggen var vond nå. Smertene gav seg ikke. Han hadde trent alternativt i mange år, han tenkte alltid annerledes, han snudde opp ned på taktikker, utviklet nye teknikker og nye redskaper. For sin egen del, men aller mest for alle andres. Nå kom han til et punkt hvor nedoverbakkene gjorde vondt verre. Selv om han hadde funnet en måte å håndtere smertene på; han løp baklengs nedover. Ja, du leser rett! Min far løp baklengs ned bakkene, i en alder av seksti snudde han rundt når nedoverbakken kom, og løp baklengs der andre slapp seg fri i vill fart. Slik unngikk han smerter i den vonde ryggen. Slik kom han seg ned, der de andre stod og vurderte konsekvensene.

Men nå, denne gangen, ble han stående der på toppen, tynget av en uro.

Min far skrev, som sagt, mye. Han skrev poesi. Han skrev prosa. Han skrev eventyr. Han skrev komikk. Han skrev treningsplaner. Og han skrev dagbøker. Ikke nitididige, tradisjonelle dagbøker, nei, han skrev enkle og dype og langsomme og sterke og kraftfulle og lyriske betraktninger, om treningsøkter, om medisiner, om familien, om elever, om lærere, om rektorer, om foreldre, om spydkastere, om barna, om barnebarna, om hunden, om svalen, om banemesteren, og han skrev i det han hadde for hånden, en almanakk, en tegnebok, en ubrukt notatblokk, en Yatzy-blokk.  Og han samlet sine skrifter i ringpermer og andre permer.  

Å lese notatene, diktene, refleksjonene hans, er å binde sammen historiske livslinjer. Min fars erfaring blander seg med min erfaring, som i en vev, men i en ettertid, som burde være nåtid. For den historiske livslinjen, hans kunnskap og innsikt, kunne, som sagt, vært min, for lenge siden, i de dagene han levde. Min trenergjerning, kunne, og burde, båret i seg hans lærdom og innsikt og forståelse. Men samtalen mellom to trenere fant aldri sted. Hans innsikt i trenerrollen ble aldri min. Min vandring langs trenerstien, ble aldri delt med ham. Han var min trener, aldri mer. Og han var foreldretrener. Han overøste meg med sin tekniske kunnskap. Og jeg protesterte, som det barnet og den ungdommen jeg var. Jeg tok aldri hensyn til hans meninger og råd. Tvert imot.

Nå er bakken opp, fra nede, borte.

Jeg står der, på bunnen, og speider mot bakkens topp. Kan hende han dukker opp og firer nedover et tau som jeg kan binde om livet?

Etiketter:

Kommentarer

Nye kommentarer er ikke tillatt.

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer