Å elske
Å elske er å, sa han. Og kremtet. Tårene rant.Å
elske er å, gjentok han. Uten å heve glasset.
Solen
lå skjult bak skyggene.
Hør,
hør, store ord underveis, hvisket en kollega.
Se,
sjefen gråter, sa noen. Latter.
Vinden
kom fra vest, med saltet.
Nei,
vi trenger ikke store ord, sa jeg. Fylte nevene med sjø.
For
vi er trestammer. Avkapp. Stubber. Nedfall, sa jeg.
Som
ligger i sjøkanten. Mot sør. Omgitt av stein. Tang.
Sjøen
stiger, sjøen faller, sjøen former, sa en ansatt.
Gjør
sin vilje med treet, sa han, og møtte blikket mitt.
Stille
dønninger, myke berøringer over oss.
Jeg
vil si noe om å elske, ropte en kvinne.
Å
balansere på steingarden, ropte hun. Skarp som arket.
Naustdøren
knirket i hengslene.
I
sko, i støvler, eller barbeint, sa jeg. Kledde meg naken.
For
steinene er glatte, harde, ru, sa jeg, avkledd.
Redningshelikopteret
kom flyvende fra nord.
Vær
stille! Hva vet vi om å elske, brølte broren.
Vi
er svaberg, slake fjellsider, lave klipper, brølte han, veltet stolen.
Kledd
i mose, strandnellik, tiriltunge, berørt av tidevann.
Å
elske er, hvisket flyktningen, fra kanten av flåten.
Hav
som tar, hav som sluker, hører dere? hvisket hun. Ingen svarte.
Et
hus som bygges, uten materialer, uten tegninger.
En usynlig stall til mor og barn, sa hun. Reservert.
Hunden
ville fange de knuste bølgene, tusen dråper.
De
to, i all evighet, liksom, sa naboen. Lattermildt.
Eller
i hardt avkast, lav bane bortover vannspeilet, svarte sjefen.
Som
steiner som skeiner, synkende mot bunnen.