Etterklangen
Du, min tåre,
din vei nedover mitt kinn
langs
et riss jeg ikke merket før nå,
en
svak nyanse, en dypere fure
en
forsoningens føring langs nesens rygg.
Er
dette minnets vei?
Er
det hans spor?
Å, etterklangen, ensomhetens grunntone,
du sitter der, på din faste plass,
jeg
ser deg jo, barnet mitt,
jeg
kjenner deg,
åndedraget,
den varme pust,
du
var min, min, min.
Du,
mitt hjerte,
dine
slag i dypet av mitt bryst
i
en takt jeg aldri før har kjent,
et
ukjent pulsslag, en ubrukt åre,
lengselens
favntak rundt livskraften.
Er
dette sorgens sang?
Er
det hans spor?
Å,
etterklangen, tonespillet fra en kropp,
dine
lyder, musikken fra vekstens vilje,
stegene
dine over stuegulvet,
de
små, søkende, de harde, sinte
Guds
stjernestøv, barnet mitt,
dekker
dine riss, i meg, meg, meg.