Gå til hovedinnhold

Du kom

 

Til dåpsbarnet Sebastian, grandson


1

Du kom, du kom når syrinen danset med sin kjæreste,

kledd i sitt vakreste skrud; til sommerens ære,

rosalilla tyllskjørt og struttende, grønnstilket kropp,

lik en kommende brud, yppig og klorofylt,

syrinen danset dagen lang, i soloppgang og solnedgang,

til lyden av frøken Junis nakne sang,

og bød seg frem til bier og humler og ropte;

hør, hør, dans med oss, i summende takt,

sank våre pollen og vær deres frakt,

ja, la dem sveve med sønnavinden, i all sin skapelsesprakt,

nedover, bortover, oppover, mot engene og grøftekanten

og de grønneste marker, hvor jorden er sødmefull og saftig

og meitemarken er seig og svær og kraftig!

2

Du kom, du kom når sjøen lente seg varmt og stilt

mot den hvite strandlinjen, mens den hvisket mildt;

nå, frøken Sand? hva ønsker du av meg?

Hør, hør, nå skal jeg bruse bare for deg!

Så ropte vinden brått og vilt: Her kommer jeg!

og sjøen virvlet sin ytre bølge,

til et salt, langt og døsig kyss, med det til følge

at den vesle gutten i Adams drakt,

som bygget et slott der inne, i all sin prakt,

med spann og spade på strandlinjens hvite bunn,

mistet fotfeste et ørlite sekund, og så at sjøen

slukte det vakre bygg med sin salte munn,

og gutten skrek, sårt og lenge, jeg vil hjem!

en knøttliten kar, knapt fylt fem,

ja, hans sommerlige erfaring fikk seg en flenge,

så sjøen trakk seg varsomt tilbake, hvilende i seg selv,

ble den et speil for himmelen og jordens fjell.

 3

Du kom, du kom når solen la sin lyseste arm

rundt skuldrene våre, i det aller midterste av året,

dette tjuetjuefire, og solen kjælte med vår blasse hud,

og snakket oppløftende, ja, frembragte sitt bud;

kjenn, mitt barn, jeg gjør kroppen din varm,

og vi? Vi løftet våre blikk mot den høye kveldshimmel,

og sa; se, et nytt tilskudd i Guds glitrende stjernevrimmel!

La oss følge den! Og vi reiste mot sør, over hav og sjø,

til den ytterste ø, og et fremmed land, og tilbake igjen,

med hjerter i brann, vi speidet, og søkte og lengtet så hardt,

det var deg, lillegutt, vi søkte, så klart!

omsider fant vi denne stjernens leie, i København,

skinnende over kamille og melkebøtte og soleie

og din mors favn, der lå du, lyttende til frøken Junis sang,

åndet på av Gud, et nytt menneske med sin egen klang.

4

Du kom, du kom, båret på Guds ord,

et frø, en spire, med en kraft så stor

at ingen, ikke en eneste sjel, vet å beskrive

så inderlig vel hvor vakkert og underfullt det er

at vår Skaper har formfullendt alle og enhver!

ja, tenk; i deg, i meg, er begynnelsen av alt,

i deg, i meg, er verdens lys og jordens salt,

i deg, i meg, er oppreisningen for dem som falt,

for Herren sa: La oss lage mennesker i vårt bilde,

så de likner oss! Og for det ord må vi sloss!

og det ble kveld og det ble morgen på Guds klode,

og vi? Vi synger en takkesalme, ja, en hellig ode,

den stiger mot evighetens øye, Jeg er, der oppe i det høye,

for en nyfødt sønn, vasket og velsignet og svøpt,

deg, lille venn, et sommerbarn,

er nå tegnet med det hellige kors, og døpt.   

Etiketter:

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer