Novelle, fra 2016

De ufullstendige

- På flukt? Jeg? Fra hva, liksom?

- Fra alt du lengter etter, fra…

Men hun fikk ikke sagt mer. Stemmen sank i et hav av ingenting.

Så kom skyen. Sort. Tung. Kvelende.

Men hun visste. Ingenting og alt. Sommerlyset gjorde henne lettere til sinn. Men mørket. Mørket var alltid. Mørket var. Hun skulle sagt.

- Fra svineinfluensa, sultkatastrofe, storfekjøtt, zombier, zuluer, stjernestøv, sykkelstier, satanister, sorte hettegensere, mørkhudete menn, moste bananer, saltvannsoppløsninger.

- En to, tre, løft.

Kroppen var tung, livløs. Den smalt i madrassen. De løftet på samme takt. En kanyle ble satt i hånden. Alt i bevegelse. Intravenøs væske. Mens de bar. Bortover den gruslagte veien. I grålysningen. Etter skyen. Etter rystningen. Alt som raste.

- Transporten skal skje uten opphold. Før avreise legges inn storkalibret venekanyle, og det startes infusjon av NaCl 9 mg/ml, isotont saltvann.

- Ja, det er gjort, sjef. Kjemisk talemåte. Infusjon. Saltvannsoppløsning.

 Flukten er ikke sann. Den er usann. Inn i min sjel, min Gud, du er feilsendt inn i min sjel.

Og slik fortsatte ferden. På urolige grusveier. Hun lå med kanyle i høyre hånd. Men betraktet alt fra taket. Eller fra himmelen. Som du vil.

- Feilsendt? Hun må jo være her. Det er ikke rom andre steder.

- Nei, ta henne bort. Hun er med barn. Vi kan ikke hjelpe en gravid kvinne. Hun er uren.

Sabina. Din fremtid var aldri som min.

- Jeg vil reise til Nigeria, jeg vil intervjue de voldtatte kvinnene.

Jeg husker det klart. Min første samtale med redaktøren.

- Men du er sikkert klar over at en vestlig, ja, hvit, ung, pen.

Han stopper et øyeblikk. Løfter blikket. Ser på henne.

- Vel, du vil ikke få det lett, jenta mi.

Jenta mi, hvordan kan han si noe slik?

- Jeg har brukt lang tid på research. Det er flest voldtatte kvinner i Nigeria.

Han senker blikket igjen. Skyldig inntil det motsatte. Leser i papirer. Jeg bryr meg ikke. Sleipe drittsekk.

- De voldtatte får barn og må selv oppdrar barnet. Utstøtt. Jeg vil reise.

Han ser på meg. Løfter blikket. Og ser på. Meg. En dråpe spytt ligger. I munnviken hans.

Ekle svin.

Han reiser seg. Kikker ut vinduet. Dråpen med spytt. Blir liggende.

- På eget ansvar. Vi trykker bare dersom det er av høy kvalitet.

Jeg svarer ikke. Forlater ham slik. Uforløst spytt i munnviken. Feite hykler.

Men tre dager senere satt jeg på flyet. Med en lengsel i hele meg, en lengsel etter å fortelle om de umulige liv. De umulige liv. Er det en tittel? Jeg så den for meg. Og ingressen. Slik: Der vi forlater våre graviditetsprodukt ved dødens port, der oppstår morskjærlighet i krigsvoldens bakgård. En rå ingress. Rå. Som budskapet. I seg selv.

Min datter. Jeg forlot deg aldri. Du er i meg. Jeg er dine cellers bolig.

En, to, tre, løft. Båren må tilbake. Ny transport. Den forrige ble avbrutt. De kjører. Langs nye grusveier. Skyen er ikke like tung. Kroppen er livløs. Mer væske inn i venekanylen. Hun puster. Ennå puster hun, pasienten.

- Jeg la ikke merke til magen.

Men barnet er ikke. Barnet var. For hun falt i en fremmed manns makt. Celler fløt fritt. Fra ham inn i henne. Hun skrek. Taust. Tung kropp. Mørke skygger. Ikke mer. Ikke nå. La henne. Være. Vilt fremmed. Vilt. Skriket er. Evig. Lydbølgene steg mot. Himmelen falt. Feilsendt, Gud. Stjernestøvet drysset over henne. Kom tilbake. Livsgnist. Fremmed. Avbryt scenen. Stopp. For sent, min Herre og Gud, for sent. Så. La det skje. Men skriket er evig. Falmende. For hver dag. Hver måned. Hvert år. Falmende. Er skriket.

Datteren min. Du er et bilde i min sjel.

- Hun våkner.

Grusveiens rystelser gjør jobben vanskelig. De gjør alt. I sin makt. Uten midler. Jeg ser på dem. Deres blikk. Er løftet forbi meg. Inn i. Dypet av min kropp.

- Er vi på flukt?

- Nei, du måtte til et annet sykehus.

- Men hun sa at jeg flyktet.

Pasienten hallusinerer. Avsporing. Overbelastning av hjernen. Klinisk syndrom. Endret mental status.

- Hvem sa at du flyktet? Fra hva?

Jeg la hodet ned. Et rykk i kroppen. Kramper. Kropp i kroppen som ikke vil leve. Livskamp og avdanket frihetskamp og forlatt politikk i det indre av en kvinne, en kvinne som bare ville skrive. Meg. Om dem. Forutinntatt, redselsfullt. De voldtatte i krigens rettsløse kabinett. Jeg stiger mot taket igjen.

Sabina, vet du at din mor elsker deg?

De faller. I krig blir de tatt. Til Fange. Men barna bæres. Frem til flukten. Jeg stilte vanskelige spørsmål. Vanskelige for hvem? Ikke for dem. For meg. De bare undret seg, ristet på hodet. Hvorfor stille spørsmål om kjærlighet? Alle elsker vel sitt ufødte barn? All verner vel om de små livsspirer i dypet av sin kropp?  

- Hvorfor elsker du barnet? Du ville jo ikke ha det. Det var ikke ønsket. Du ble voldtatt av en. Mange. Soldater. Krigstaktikk, voldtektens vilje er frykt.

Jeg stilte spørsmålet som om jeg visste hva hun ville svare. Men jeg visste ikke. Hun så på meg. Ro. Alt hun viste var ro. Hvorfor ro? Så kom svaret.

- En sønn skal ikke frykte sin fars synder.

Sin fars synder. Byrden er ikke. Lett å bære. Barnet fødes og elskes. Svaret hennes gjorde meg til lammet. Som rømte fra sin Gud. Eller gjeter. Lammet i kroppen. Mitt sinn fløy. Flyktet til erindringens himmel. Jeg husket. Selv om tiden er grå. For lenge siden så jeg på fredagskavalkaden. Innsovningen. Helgens yrkessølibat. Den danske skjønnheten fortalte om sin egen snuoperasjon. «De ufullstendige kan ikke hjelpe de ufullstendige.» Hun, kvinnen som hadde skapt en ny trend. Shabby chic. Sa det ikke akkurat slik. Men det var det hun mente. Du må være fullt og helt lykkelig, frisk. For å kunne hjelpe mennesker i nød. Fiks først deg selv, før du prøver å fikse andre. Sa hun. På Skavlan, talkshow. Fredagssølibatet. Jeg tror jeg fortalte det til fembarnsmoren. Hun svarte. Igjen. Med all denne ro.

- Nei. Ingen er fullstendig. Bare Gud.

Feilsendt. Jeg kom først til en leir for massakrerte menn og kvinner. De haltet. De lå. De hulket. Gråten steg. Til teltets høyde. Men sank. Ble til støv. Klagesangen, min sjel er en sang. Klagen. Den kom ikke frem. Jeg ville bytte leir. Men så fant jeg henne. Kvinnen med fem barn. Alle lemlestet. De var barn av fremmede soldater. Hun elsket. Dem. Alle. Fem. Men de rettferdige menn sa. Drep henne. Hore! Drep. Hun flyktet. De fullstendige jaget de ufullstendige i nattens. Mørke og mulm omgav dem. En machete hakket veien i to. Barnet falt. Macheten.

- Jeg løftet henne opp. Bar henne hit. Dere reddet.

Livet hennes. Vesle piken. Gutten. Sønnen. Horens barn. Krigens soldater gjorde henne verdiløs. For sine egne. Men hun elsket. Hun takket. Gud. Jeg fatter og begriper ikke. Hun takket Gud.

-Takk for din nåde.

Takknemlighet i krigens sump. For at hun hadde barna. Og livet.

Gråter du, min datter? Tårene dine er saltet i mine vener. 

De samler seg rundt henne. Bilen rister. Veien er viljesterk. Kvinnen er vergeløs. Ingen hånd må være virkeløs. Kropp som kollapser. Andre medisiner? Akuttbehandling.

- Generalisert tonisk-klonisk anfall? Ta tiden og sikre frie luftveier. Om ikke frie luftveier oppnås, må pasienten straks intuberes. Administrer 2 liter O2 på nesekateter.

- Kommando mottatt, sjef. Medisinsk opplegg iverksatt. Men vi måtte snu. Gravide kvinner på egne hospital. Urene som de er. I all sin renhet. Kultur? Kall det hva. Du vil. Vel ikke si det er rett. Hun sa noe om flukt. Men flyktning er hun ikke. Ser ut som journalist.

Jeg steg på ny. Oppover. Over taket på bilen nå. Der så jeg stjernene. Og en annen by.

- På flukt? Jeg? Nei, jeg er kommet for å hjelpe.

Eller for å skrive. Men jeg kunne ikke si. Mer. De tok henne. De tok. Henne. Firebarnsmoren holdt fanget. Bak mørke murer. Lenge. Ordene strakk ikke til. I mørket finnes ikke lys. Du er feilsendt, Gud, inn i min sjel. Jeg fant. Ordene til. Slutt. Det siste barnet ble født i fangenskap. Det femte. De andre fire barna ventet i villskapens anneks. I skyggelandet. Hun kalte jungelen for. Skyggelandet, sa hun, er vått og rått. De koker ikke kjøttet. De spiser hverandres lemmer. - Men så kom jeg ut. Frikjøpt.

Sa hun, og så ned.

- Og fant dem igjen. Og vi gikk. Hit. Vi er nå. Sammen. Som en familie.

I de massakrertes leir. Fembarnsmorens forunderlige ord fanget meg. Jeg elsket aldri med dypet av min kropp. Jeg elsket med intellektet. Med tanken og tanken alene. Men kroppen må være med, kroppen må være med. Kroppen må.

- Være med? Nei, ikke nå, nå må du hvile deg. Vente. Medikamentet virker snart. Aborten skjer hjemme. Bli her. Vent på sammentrekninger.

Sa sykepleieren som kom til mitt hus. Jeg fikk så vondt. Smertene var uoverkommelige. Jeg ventet. For hun sa det. Vent på livmorens oppgulp. Vent på pillens virkning. Men bruk kateteret på toalettet så du ikke kvitterer i do. Visste hun at ordene rimte?

- Men vi, vi er de falne, vi må reise til. Til.

Hun fant ikke ordene. Hun ble stille. En stund så vi inn i stillheten. Sammen så vi. Stillhet.

- Finnes en annen klode?

«Fem vergeløse». Det var det jeg kalte artikkelen. Den første. «Fem vergeløse». Og ingressen fortalte. Har du hørt? Om kloden de var ment til å leve på. Kloden for de kroppsløse. Det må ha vært himmelen. Det fortalte ingressen. Rått. Jeg mente de var ment for himmelen. For hun elsket sine barn. Unnfangelsen. Til tross for. Tvangen. Boko Harams verste våpen. Ble morskjærlighet. Kamp. Forsvar.

- Den er sterk. Kommer på trykk. Skal vi si at du fortsetter det gode arbeidet, jenta mi?

Jeg legger på. Din feite lømmel. Spyttet ligger i munnviken. Kronisk.  Alltid siklende. Spyttet fremdeles i munnviken. Alltid siklende. På unge. Mennesker. En råtten redaktør. Med nese for trender. Neste gang sier han det samme. Men legger til. Legger. Til et annet tema.

- Men det er mye annet du kan skrive om, flere områder i Nigeria, som Bodo i Ogoniland, er økologiske katastrofer. Du kan jo finne ut hvorfor? Når du først er der nede?

Jeg dekker meg til. Nigeria, mitt Nigeria. Du skal slippe å se meg slik.

Hver celle i meg gråter. Kom og legg deg her hos meg.

- Jeg har blitt voldtatt.

Det var meg. Jeg sa det til. Moren min skrek.

Barnet? Fjern det. Fra meg. Sa hun. Min mor. Livmoren trakk. Seg sammen. Som etter. En fødsel. Etterbyrden. Tung å bære.

- Sorgen over livet som ikke var verdig min omsorg, sa jeg.

Da sykepleieren hadde tatt det kvitterte svangerskapsproduktet med seg. Moren min kom på besøk. Etter. Medikamentell hjemmeabort. Mifepristone. Med rett til. Å bestemme over egen kropp.

- Det er en hardt tilkjempet rettighet, min kjære, sa hun.

Min mor. Hun som bar meg. I dypet av seg selv. I kjærlighet ble jeg fanget, sa de, og slik ble fortellingen om befruktningen til. Fanget. Jeg heter Unn.

- Du slipper å føde dette. Misfosteret. Ingen trenger å elske barnet etter en voldtekt.

Sa hun. Min mor. Sa jeg ikke det? Før legebesøket. Før resepten ble hentet. Før tabletten tok til å virke. Før utdrivelsen. Jo, hun sa det.

Barnet ble kvittert. Sykehusets protokoller er ført i dataanimert font. Ener. Tiden er renselsen. Utdannelse. Jobb. Jeg forsørget meg selv. Men tenkte på dem som fødte. Uten en tilkjempet rettighet. Uten rett til å fjerne. Missede. Foster. Uten å miste. Annet enn sin verdighet. Hore! Steinet til døde. Sa hun ikke det, fembarnsmoren, at de steinet dem som fødte uten å være? Gift. Hun unnslapp fem ganger. Unnslapp hun. Fem ganger. Uten anger. Men anger tilhører dem som har gjort noe galt. Medfølelse er misantropens gravkammer.

Jeg faller ned igjen. Inn i bilen. Ned blant stjernestøvet. Ja, her finnes spor av stjerner. Har jeg ikke sagt det? Sagt at vi er. Signert av stjerner.

- Krampene gir seg. Kan hun ha indre skader? Etter fallet?

Fallet?

- Kanskje. Hun var i andre etasje da jordskjelvet kom. Vi trenger en lege.

Fallet?

- Jeg falt ikke. Men hun sa jeg flyktet. Hvor er hun? Kvinnen som kom med vannet?

De ser på meg. Som om jeg et misfoster. Jeg falt og steg, til bilens tak og over. Igjen og igjen.

Men jeg dekker meg til. Nigeria, mitt Nigeria. Jeg elsker landet. Jeg hater landet. Krigens arnested. Minnenes marked. Kjærlighetens funn.

- Vi får håpe de ikke er omfattende i så fall. Det er langt til neste sykehus.

- Jeg så ikke magen. Hun kan ikke være så langt på vei. Men hva får henne til å reise hit i en slik tilstand? Pressen har jo reist hjem. Hun må være hjelpearbeider.

Jeg lytter. Alt er nytt. De massakrertes leir skar meg opp. Mine cellers barn ble synlig for dem alle. Fembarnsmoren foldet sine hender og velsignet meg. Men du er feilsendt, Gud, inn i min sjel. Jeg gjorde som de sa. Abort, sa de. Mot din vilje. Mot min? Viljen er skjult for mitt sinn. Barnet ble. Ikke født det. Bare tok plass i min. Indre bolig.

- Du kunne vel elsket, akkurat som oss?

Sa hun og smilte, etter velsignelsen. Vi satt. Der i teltet. På våt. Bakke. Barna hennes. Gråt. Gråt. Gråt. Hun trøstet. Jeg så dem. Lide. Jeg så. Henne elske.

Lengselen fanget meg. Jeg traff denne mannen. I teltet for de aller sykeste. Han leget dem. Han leget meg. Vi møttes i massakrens mausoleum. Jeg lot meg elske. Og jeg dro for å finne. Var det økologisk katastrofe? Hvorfor? Bodo, i oljens tegn. Jeg oppdaget et frikjøpt Shell. Sorte elver. Døde marker. Slitne mennesker. Jeg gravde meg. Oppover. Deres ordre kom fra departementet. Ved å være der hvor de misbruker oljens velsignelse. Kan vi lære dem. Rett måte. Kreve. Sa de. Med nikkende hoder. Oljens fyrster kjørte meg i limousin. Gav meg opphold på hotell. Langt fra oljesølet. Langt fra massakrens leir. Langt fra. Jeg sa takk. Var kvalm. Som da. Sengen var myk. Rent. Vann fra springen.

Sabina, jeg ville la deg die ved mitt bryst. Men det personlige ble politisk.

- Hva skjer? Rystelsen. Ikke nå igjen. Kjør!

Men bilen stoppet. Jeg falt fra taket. Alt stilnet. Alt. Skyen kom. På ny. Men ikke så stor.  

- Er hun stabil?

- Jeg vet ikke. Jeg skal se.

- Var det en rystelse? Igjen? Eller en bombe?

- Jeg tror det var en bombe. Vi er nær et raffineri. Det er kamp om midlene. Er flagget på bilen synlig? Det må være synlig, ellers tror de vi er fiender.

- Hun er stabil.

- Flagget er synlig.

- Det var en eksplosjon et sted. Jeg ser brannen.

Stemmenes sus snor seg gjennom meg. De er nåler i alle mine organer. Kroppen i dypet mitt, som jeg elsker, som jeg elsker. Ikke gå. Ikke. Dø.

- Nye kramper!

- Jeg skjønner ikke. Hun var jo våken. Var hun ikke?

- Kan det være PNES?

- Psykisk?

Ny eksplosjon. Grusveiens hindringer er en endeløs fortelling. PNES, sier de. Ser på hverandre. Psykogene, ikke-epileptiske anfall. Det er mangelfull kunnskap om hvordan psykiske forhold kan lede til epilepsiliknende anfall.

- Er dere på beina? Kan vi kjøre?

- Jeg kjører. Det er bare et par kilometer igjen.

- Se til pasienten. Sjekk puls.

- Puls ok. Hun er våken.

- Jeg flykter. Fra aborten.

- Fremdeles delirisk. Men stabil.

Men jeg skrev. Jeg skrev fortellinger. Nye fortellinger. Om. Ja. Mennesker jeg møtte, før jeg dro tilbake til hotellet. De kom for å se. Krigen. Døden. Forurensningen. Voldens falne folk. Jeg dyppet hvert ord i oljesøl. Under oljen skimtet vi. De våkne merket skjebnene. En tekst ble sendt hjemover. På skyer av usynlige signaler.

- Artikkelen om oljesølet, den er. Hva Skal jeg si. Super. Skaper bølger, katastrofeturisme.

Sier han, og peser inn i mobilen. Spyttet i munnvikene. Tyngden av. Salget. Jeg stiger i gradene. Brenner i min. Sjel, min sjel, har du forlatt meg. Sier jeg noe, så sier jeg at han er en slask. Og legger på. Du er en slask. Men sovner i den myke sengen.

- Betalt av Shell.

Sier han, redaktøren, og smilet hans svever. På digitale. Skyer fra de velstående. Jeg kaller artikkelen «De fem velstående.» Shell. Den norske bank. Finansdepartementet. Norad. Meg selv. «De fem velstående». Kan du hjelpe dem du har knust? Du knuser aldri. For å hjelpe. Må du, eller det vil si, du må føle med. De svakeste før du har møtt dem. Bare Gud er fullstendig.

- Sa hun noe om abort? I sted?

- Nei, jeg hørte ikke at hun sa noe om abort.

Bilen stoppet. Rolig. Fremme. Ved målet. Sa hun ikke det, ved målet?

- Fødselen er i gang.   

- Hvor langt er hun på vei?

- Vanskelig å si. Jeg la som sagt ikke merke til magen.

Jeg lengter etter deg, min datter. Kommer du nå?

Rettighetene dine er tilkjempet. Mine rettigheter er naturlige. Ingen skal si at barnet er skyldig. Han som. Kastet seg over meg. Er skyldig. Byrden er pålagt meg i dobbel dose. Han gjorde meg gravid. Mot min vilje. De sier fjern det.

- Sa de fjern det? Hva er å fjerne? Ta bort? Jeg ville aldri fjernet noen av mine barn.

- Men skjønner du meg? At jeg ikke skjønner deg? Din trofasthet? Mot det ufødte liv?

- Jeg vet ikke.

- Vet du ikke om du skjønner meg?

- Jeg tror du søker bekreftelse på din indre uro. At du elsket det livet du fjernet.

Hun velsignet mitt. Aborterte. Mitt aborterte barn. Hun velsignet. I all sin armod.

- Er det greit? Kan jeg?

Spurte hun, der vi satt på det våte gulvet. Hun så min anger. Anger er for sarte sjeler. Feilsendt, Gud, du er feilsendt, inn i min sjel.

Sabina. Piken min. Er ditt blikk blått, som mitt?

- Har jeg rier? Jeg er ikke mer en 34 uker. Tror jeg.

- Hun er våken. Pasienten spør oss om hun har rier.

- Utfør tradisjonell gynekologisk undersøkelse. Ta temperaturen. Gi rihemmende behandling. Atosiban. Intravenøst i en blodåre i 48 timer.

- Mottatt, sjef. Men vi kan ikke gjøre annet enn en enkel ytre svangerskapskontroll, kjenne på magen, estimere barnets alder, og vente. Håpe at det er falske rier. Slik at barnet ikke kvitteres her, på grusveien, langt fra sykehuset.

- Hvor lang tid går det før vi er fremme?

- Er vi heldige, tar det en halvtime. Men det er enda et raffineri på veien. Og enormt med oljesøl. Lett antennelig oljesøl.

- Men kommer barnet?

- Ta tiden mellom riene.

- Jeg flykter. Hun sa det. Kvinnen som kom med vann.

- Du hallusinerer?

- Nei. Jeg kom. Med rier. Til hotellet. Like før rystelsen. Sengen er betalt av Shell. Jeg er betalt.

- Ta tiden på riene. Og mellomrommet.

- Jeg har fulgt med. De er uregelmessige. Men varer opp til ett minutt. Kommer opp til to hvert tiende minutt.

- Kynnere?

- Vanskelig å si.

- Jeg har hatt.

Krampe. Nytt anfall. Varer tretti sekund. Ingen tiltak settes i gang. Midlene er oppbrukt. De må bare ta tiden. Til hjelp. Mens jeg stiger og stiger og stiger. Alt ses fra. Stjernene over oss. Alt er så. Urimelig vakkert i mørket.  

Du må klamre deg fast, min lille, ikke vis deg ute, ikke nå.

De viste seg ikke ute. Bakken var alltid våt under dem. Solen slapp aldri til. De frøs. Alltid uten. Omsorgen fra andre. I et skur. Vi som lever. I rikdommens jag. Vi vet ikke hva vi går glipp av. De er. Forsømte mennesker. Fordømte. Menn. Esker av håp ble tømt. I graver uten markører. Uten steiner. Uten. Sorgens tydelige tårer. Vi kunne ikke sørge. Over tapte. Barn. Men hun ble voldtatt. Akkurat som meg. Som min kropp ble hennes. Voldt smerte. Mer enn en gang. Fem ganger. Femten soldater. Maskerte. Kan tro de skjuler sin armod. Sjelelige armod. De. Er ikke frikjøpt. Uten anger, ingen tilgivelse. Men de skjulte seg. «De fem skjulte.» En ny tittel kommer til meg. Jeg svever på angerens fyldige sky. Over meg er stjerner som knuses av alderdom. Hver gang kom frukten. Hver gang falt den til jorden. Moden. Klar til å bli løftet opp. Betraktet med lengsel. Sorgen over aldri å få. Føde. Frukten ble plukket før. Den var moden. For livet. Og hun sa så mye klokt. Ord. Ment for himmelen, ment for den smerteløse, evigvarende lykke. Hun skulle stige og stige, mot de uendelige tilstander, de uendelige favntak, den uendelige frihet. Men hun falt. Fembarnsmoren. Dypere inn i det ondes øye. Stormen sluttet aldri. Å øke. I styrke.

- Jeg tror du tar feil. Jeg flykter ikke. Flukt er å rømme. Fra urett. Hvor er den urett som er begått i mitt tilfelle? Han ble tatt. Han ble tatt. Dømt. Rettferdighet. Rettighet.

- Krigen er det ondes kraft. Men kjærlighetens frø sås uten vitende. Vilje til liv. I fangenskapets faenskap. Jeg var fanget. Barnet er frikjøpt. Farssynd faller. Til jorden. Er du kommet hit for å lære av feilene vi gjør?  

Setningene hennes var av og til så korte. Jeg prøvde å skrive kort. Som henne.

Fembarnsmorens blikk ble løftet til himmelen. Til himmelen. Som er. Gud, min sjel er feilsendt. Fang meg med din. Visdom.  

- Jeg tror det er rier. De kommer tett nå.

 - Denne fordømte krigen. Den er uendelig.

- Gi henne morfin.

- Hva?

- Gi henne morfin. Det er ingen annen mulighet. Morfin kan stoppe riene.

Din kropp skal nå forlate meg, Sabina. Men du er stempelet på mine atom.

- Du… du leverer, jenta mi.

- Du må slutte å kalle meg det.

- Kalle deg hva? Du får stor oppmerksomhet. Sakene dine er… sterk kost, kan du si. Jeg er imponert. Ja, du.

Han peser. Mobiltelefonen er en fremmed mann mot. Min hals. Pulsen er. Høyere enn alt annet. Lyden av meg selv. Er uutholdelig. Han er uutholdelig. Du svake menneske. Tenker jeg noe, så er det at han. Han er svak. Men sier jeg noe? Ingenting sier jeg.  Din svake dritt.

- Du vil jeg skal fortsette?

- Ja, men prøv å få bilder av barna. Og skriv mer detaljert om. Om.

- Om?

- Mer detaljert om voldtekten.

- Voldtektene. Flertall.

- Ja.

- Ikke mer forurensing?

- Ja. Jo. Jeg har ordnet et intervju med ledelsen i. Shell.

Så blir alt stille. Jeg svever ikke mer. Jeg ligger i en myk seng. I havet synker alt. Dansen under sjøen er som flammene i brannen. I sjelen, er du, Gud.

- Morfin er gitt.

- Generelt kan det sies at ingen opioider brukt systemisk er ideelle for behandling av fødselssmerter. Studier omkring den analgetiske effekten av morfin og petidin ved fødsler har vært nedslående. Begge har god sedativ effekt, men uten særlig analgesi.

- Ja, sjef, det er klart. Hun er rolig nå. Men fosteret. Fosteret vet vi jo ikke noe om.

- Respirasjonsdepresjon og lavere krampeterskel. Kvinnen bryter ned morfinen. Men fosteret.

- Gjort er gjort. Morfin. Er gitt.

- Men er hun i fødsel? Er vi sikre?

- Hun sa noe om abort. Jeg er sikker.

Så kom skyen. Jeg husket ingenting. Jeg møtte en vegg. De bar meg ut. En, to, tre. I skyen fødte jeg mitt andre barn. I skyen. Det skrek. Skriket var evig.