Gå til hovedinnhold

Unnskyld at eg vekte deg, mamma

Novemberdikt

Unnskyld at eg vekte deg, mamma

Unnskyld at eg vekte deg, mamma,
sa veslegut, la armen kring halsen min og pusta sakte,
han viste meg inn i draumens palass,
eller var det ned i jordas djupe søkk,
jau, me dro nedover, den natta,
dit inga sanning finns,
me dro dit stjerna lyser fra botnen av vatnet,
og fiskane sym på himmelen,
men han kom så varsomt, vesleguten, den natta,
mens eg lå stille, i mitt eige djup,
og ikkje venta,
unnskyld, sa han, veslegut,
at eg vekte deg, mamma, sa han, og var varm av dyna, men fraus likevel,
i vinternatta, på bare føter og i boxershorts,
unnskyld, sa han, og tok meg med inn i draumen sin,
og lydsporet var Nick Cave,
ja, du veit korleis det er, nokre gonger syng dei framleis, dei syng framleis,
du berre lyttar, der i natta,
into my arms, song Nick Cave,
into my arms, oh Lord, song han,
men eg veit ikkje om han meinte det eg trur han meinte,
eg berre lytta, å, min Gud, eg berre lytta,
mens gutens far snorka djupe drag av nattens luft,
eller var det djupe drag av draum eg høyrde,
drag av draum, utan sanning,
into my arms, song han, utan mikrofon, og eg smilte,
med stjerneteppet over meg, på kanten av madrassen,
 og den mjuke armen til veslegut kring halsen,
unnskyld, mamma, sukka han og eg så himmelen opna seg,
eit glitrande hav av håp, av salt sjø, av ordlaus frykt,
frykt for å mista, oh Lord, into my arms,
unnskyld? Nei, aldri,
vekk meg igjen, veslegut, eg er jo her for deg,
for du finn orda mine, og set dei på plass,
i nattas draumepalass,
eller var det djupe søkk,
vekk meg igjen,
og igjen, mens eg ligg stille,
i mitt eige djup,
og ikkje ventar. 

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Veksten

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to.   «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...
Legg inn en kommentar
Les mer

Sovefortellingen

  Ma, ma, maaa. Tenk å måtte ta seg en hvil når alt glitrer! midt på dagen! denne dagen som så vidt har rukket å kle på seg. Tenk å lukke øynene, stenge ute stjernestøv som danser med solstrålene og måner som hviler på fjellenes blåner og dråper som dingler på tuppen av greiner og busker som knitrer av bladspreng og sølepytter sprekkfulle av oppsamlet glans og glimmer og glorier. Tenk å legge seg ned, for å ta formiddagshvilen , være lydig mot en eldgammel bestemor, når discokulen snurrer og speilbildet snakker og fuglesangen fremføres i pulserende sambatakt for en nyfiken ettåring. Tenk å hvile da! Det er umulig. Ma, ma, ma, ma, mama, amam, mmmaaa. Hører du? Ma, ma, ma, ma. Det er vesle Michael. Han er morsom. Han smiler lurt. Kosekaninen Kika danser på dynekanten. Danser til takten av en bånsull, bestemors bånsull, lille, lille Michael, du som er så snill og god, bestemor elsker deg, mamma elsker deg. Kika er våken. Og Michael er våken. Veldig våken. Og veld...
Les mer