Gå til hovedinnhold

Unnskyld at eg vekte deg, mamma

Novemberdikt

Unnskyld at eg vekte deg, mamma

Unnskyld at eg vekte deg, mamma,
sa veslegut, la armen kring halsen min og pusta sakte,
han viste meg inn i draumens palass,
eller var det ned i jordas djupe søkk,
jau, me dro nedover, den natta,
dit inga sanning finns,
me dro dit stjerna lyser fra botnen av vatnet,
og fiskane sym på himmelen,
men han kom så varsomt, vesleguten, den natta,
mens eg lå stille, i mitt eige djup,
og ikkje venta,
unnskyld, sa han, veslegut,
at eg vekte deg, mamma, sa han, og var varm av dyna, men fraus likevel,
i vinternatta, på bare føter og i boxershorts,
unnskyld, sa han, og tok meg med inn i draumen sin,
og lydsporet var Nick Cave,
ja, du veit korleis det er, nokre gonger syng dei framleis, dei syng framleis,
du berre lyttar, der i natta,
into my arms, song Nick Cave,
into my arms, oh Lord, song han,
men eg veit ikkje om han meinte det eg trur han meinte,
eg berre lytta, å, min Gud, eg berre lytta,
mens gutens far snorka djupe drag av nattens luft,
eller var det djupe drag av draum eg høyrde,
drag av draum, utan sanning,
into my arms, song han, utan mikrofon, og eg smilte,
med stjerneteppet over meg, på kanten av madrassen,
 og den mjuke armen til veslegut kring halsen,
unnskyld, mamma, sukka han og eg så himmelen opna seg,
eit glitrande hav av håp, av salt sjø, av ordlaus frykt,
frykt for å mista, oh Lord, into my arms,
unnskyld? Nei, aldri,
vekk meg igjen, veslegut, eg er jo her for deg,
for du finn orda mine, og set dei på plass,
i nattas draumepalass,
eller var det djupe søkk,
vekk meg igjen,
og igjen, mens eg ligg stille,
i mitt eige djup,
og ikkje ventar. 

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer