Tiden er en blå stripe

SOMMERFORTELLING

Den hviskes ut, gradvis, den blå stripen, landet i det fjerne, storbyen, en blå stripe regndråper og solnedgang og natt, de blinkende gatelys er tenåringsjenter som sovner mellom barstolene, fulle som bier i pollineringens siste dans, den blå stripen hviskes ut, sakte og sikkert hviskes den ut, blir borte fra horisonten, borte fra berøringens bristepunkt, borte fra havet og himmelen, og bølgene er hvite og vinden er så kald, så kald, Stillhetens øy klinger som før, å, her er vi, atter en gang, jeg og vi og du, min øy, alene, du er grønn og susende og kald, altfor kald, på toppen ser jeg den blå stripen, barna sover snart, de lytter til klangen som storbyen glemte, lytter og lurer på hva sauene mener med all den brekingen, og bakom tankene mine, smyger ordene seg rundt som små nevroser, små bristepunkt, for jeg er sliten, jeg brister i sammenføyningene, brister som en Sørlandssnekke som aldri blir pusset og stelt slik som jeg tror trebåter skal stelles, å, jeg er sliten, og vil ende fortellingen om piken som hører Guds stemme, og begynne fortellingen om Stillhetens øy, få sendt ordene, setningene, avsnittene, kapitlene, avgårde, bort fra mitt tastatur, inn i stive permer, inn i bokreolene på biblioteket, inn i bokhyllen til barna, inn i menneskers bevissthet, jeg er så sliten, mine fysiologiske forutsetninger forvitrer, jeg må få korrigert de malplasserte ord, hvisket bort den lange setningsstrukturen, innført den blå stripen, den som gradvis blir ett med alt.

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine. Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke. Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble. Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...

Les mer

A man will live forever

De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...

Les mer

Pauserom

Søk i denne bloggen