Gå til hovedinnhold

På vei hjem

Adventsfortelling fra Himmel og hverdag

På vei hjem

Julen skal ikke være slik. Ikke livet hennes heller.
Ella ønsket aldri å være alene. Helt alene, forlatt på jorden uten en eneste slektning rundt seg. Men Ella er gammel. De andre er borte nå. Hjemme hos Gud.
Anders, mannen hennes, døde for tre år siden. Broren for til himmels for lengst. Og nå er Ella alene. Ingen av dem fikk barn. Alt er tomt. Huset, stuen, kjøkkenet, hodet hennes, hjertet. Alt er tomt.
Hjemmehjelpen var nettopp innom med mat, frukt, kaffe, en boks hjemmelaget fattigmann. Ella takket. Smilte. Ga henne en klem.
"Men hva gjør du fremover, Ella?"
Hjemmehjelpen likte ikke at Ella var så alene.
"Er du sikker på at du ikke vil feire julen på eldresenteret sammen med de andre?"
Ella pleide hver dag å dra til eldresenteret som lå bare fem minutters gange fra huset hennes. Noen ganger ble hun hentet med bil, når veiene var glatte. Men det var best å gå.
På senteret spiste hun lunsj, deltok i syklubben, spilte kort, leste avisen. Hun trivdes i selskap med de andre. Men julen likte hun å ha alene. Særlig julaften. Det føltes best. I år skulle hun feire den for fjerde gang på den måten. Med en enkel middag, levende lys, røkelse, alle de fine programmene på fjernsyn, og etter kirketid leste Ella alltid evangeliet høyt. For seg selv. Uten å føle seg alene, ingen hørte henne, klemte henne, likevel føltes det ikke ensomt.
Men nå, de siste dagene, de var tunge. Og Ella hadde kjent en prikkende smerte i brystet. Og i fingrene. En prikkende følelse. Dessuten var hun trett. Merkelig trett. Uten gnist, og Ella forstod at livet hennes ebbet ut, all tomheten, prikkingen, ensomheten, alt sammen var tegn på at tiden her på jorden gikk mot slutten.
Men hun sa ingenting til hjemmehjelpen.
"Nei, jeg tror jeg gjør som ellers. Feirer julen her, sammen med meg selv", svarte hun.
De tok en kopp kaffe. Snakket om snøen som aldri falt. Om stjernehimmelen, så dyp, så uendelig og så tydelig.
"Jeg tenker ofte på de tre kongene, hvordan visste de hva himmelens stjernetegn betydde? Hva fikk dem til å skjønne at Jesus ville bli født som Guds sønn?"
Hjemmehjelpen tok en slurk av kaffekoppen, den var god og varm, dampen dugget til brillene hennes. Ella syntes det var godt å prate litt.
Jesus, navnet Jesus, tenkte hun.
Hjemmehjelpen reiste seg. Hun skulle dra videre, til neste kunde. De to klemte hverandre.
"Takk for at du tok deg tid til en kopp kaffe", sa Ella.
Ute var himmelen dekket med skyer. Lette, små snøfnugg fylte luften. Bakken var tørr. Nettene hadde vært kalde.
Snart blir bakken hvit, tenkte Ella og lukket døren. Men hun låste ikke.
Snart blir bakken hvit.
Ella rusler bort til stolen som står ved det store vinduet. Hun setter seg, tar frem Bibelen, finner julefortellingen, leser høyt om Maria, Josef, gjeterne, stallen. Ella leser høyt, selv om det er åtte dager til selve julaften.
"Ella", sier en stemme. Den lyder kjent.
Ella snur seg. Hun blir overrasket.
"Men Anders, er det deg?"
"Gjett hva jeg fant", sier han og kommer bort til sin kone, klapper henne på kinnet, setter seg i sin egen stol, på den andre siden av avisbordet. Han holder noe i hånden.
"Nei, hva fant du?"
Ella ser på ham, hun gråter. Det er så lenge siden. Hun skulle feire sin fjerde jul alene. Men ikke nå, ikke alene likevel.
Anders åpner hendene. Det lyser varmt fra dem. Ella bøyer seg fram, strekker seg over bordet for å se.
"Jeg fant krybben, gitt. Den som forsvant, vet du, fra stallen vår. Nå kan du legge Jesusbarnet oppi, så er den ikke tom lenger."
Ute er bakken blitt hvit.
 


Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...