Gå til hovedinnhold

Fluesmekker: Bestillingsbekreftelse

Sommerfortellinger

Fluesmekker: Bestillingsbekreftelse.

Første scene.
Summing, summa, summarum. Kjøkkentjeneste skaper en smule galskap. Varmen er tropisk, ja, den er tropisk, ikke sant? Regnet som kom for to dager siden, var en illusjon, ja, en illusjon, ikke sant? Været, varmen, solen som kjærtegner Stillhetens øy, dag etter dag, er sann, ja, den er sann, ikke sant? Fluer, fluer, fluer, tusen slag per time, innendørs, overalt, gardshuset er en oase for de svirrende, snurrende, sorte fluene, ja, en oase, det er sant. Kjøkkenet summer, svetten siler, stresset omgjøres til sinne, kjefting, klaging. Jeg er husets herre, nei, jeg mener, hersker, jeg sliter med maten, kom dere vekk, ti stille, snakk ikke så frekt, eller høyt, nei, jeg er ikke sint, hvorfor skulle jeg vær sint, vi har jo ferie, kom dere ut, is, nei, ikke nå, sen middag, inne i dag, eller i kveld, det har jo regnet, hva sier du, nei, ikke film nå, om du kan få mini-Ipaden i stedet for storebror, nei, ikke nå, flate, ikke grin for slikt, ta en tur ut, kast dartpilene på blinken, ta en tur opp i fjøset, tell sauer, hæ, ja, tell sauer, men jeg er ikke trett, mamma, nei, det var ikke det jeg mente, kom deg bare ut av kjøkkenet, lek, søk roen på Stillhetens øy, hæ, Stillhetens øy, mamma? Summing, summa, summarum.
Andre scene.
Middag er servert. Åtte menneskebarn rundt furubordet. Samtalen er i feriemodus. Useriøs snirkling med ord. Fotballstjerner servert med brasiliansk sambasynsing. Avbrudd preget av sorte får. Eller nei, sorte små.
- Jeg ser for meg at fluene har en konkurranse seg i mellom. De ser hvem som klarer å være lengst inne i hytten uten å bli smashet av fluesmekken.
Det er bestevenninnen som snakker. Hun er fjern i blikket, et lite flir om munnen, tallerkenen er tom, kvelden kommer i sitt saktmodige ganglag, langsomheten smitter over på hjerne og fantasi. Fluene forsvinner med mørkets fall. Drømmene gir hvile. Sinnet flyver et annet sted. Bortenfor fluenes plagsomhet.
Tredje scene.
Morgenbris. Frokost på terrassen. Stillhetens øy er kledd i shorts og singlet og står klar i startgropen. Varmen er tropisk, ikke sant? Summingen er en florlett dyne som henger til lufting, den vaier i vinden, summa, summarum.
- Jeg ble vekket av fluer i morges, sier eldstemann, litt gretten i stemmen. Sommeren er søvnens alter, time etter time ofres, store jafs av dagen legges på alteret.
- Å, ikke vekk meg, la meg sove, sier han, sånn rundt lunsj, og lyden av offeret klinger som en gullmynt mot gulvet. Men i dag, i dag kuppet fluene offerets plass.
- Vekket av fluer, mamma, sier han, og sukker. Brødskiven dekkes av smør. Kruset fylles med lunken kaffe.
- Mm, vet hva du mener, svarer mamma, maratonfluedrittarbeider, kaller hun seg. De øker i antall. Du slåss på alle fronter, kjemper, tenker, indre bilder fyller deg med utholdenhet, du vet at du er heldig, fluer i velferdens midte, mat, mat, mat, fluer, fluer, fluer, klart du ikke skal klage.
Fjerde scene.
Alt flyr i dag. Alt får vinger og flyr under den blå, blå himmelen. Ingen sky i sikte. Sjøen kaller, å, som alt flyr. Og klør. La oss komme oss bort fra gardshuset, finne de svalere steder i sjøkanten, kanskje. Men alt flyr likevel. De rareste biller har fått vinger. De ter seg som fluer. Akk. Fluer overalt. Seige, saftige fluer. Med maurens utseende. Eller biens. Apidae, tenker mamma og husker hvor biene og vepsene og humlene stammer fra. Men de tyngste flyvende vesener er ikke sikre i sin sak, de ser tvilende ut, flyr lavt, en halvmeter over bakken, vingene virker, men de er har ikke helt troen på sine nyervervede egenskaper. Fly? Jeg? Men jeg er jo en kravlende maur, jeg skal da ikke fly.
Sommer dagen tusler mot kveld. Sjøkanten forlates, gardshuset er neste må, veslegutt kryper ut av bilen, strekker seg og myser mot inngangsdøren. Summing, summa, summarum. Fluer henger ved inngangen som om de var en gjeng råner.
- Mamma, jeg lurer på hva som er nyttig med fluene, sier han.
- Nja, vet ikke om de er så nyttige, mer plagsomme, svarer mamma, og vifter vekk rånegjengen.
- Jo, der er nyttige, det har pappa sagt, sier seksåringen.
- Gud skapte dem en gang, ikke sant, med en verdi, liksom.
Mamma smiler for seg selv.
- Jo, du har rett i det, men jeg vet rett og slett ikke, svarer hun.
To sekunders stillhet. Luften dirrer.
- Har det ikke noe med bæsj å gjøre?
Femte scene.
Tropisk varme, tungt å gjøre sine plikter. Døsige dager ved sjøen, Stillhetens øy er i en slags dvale, bønder på ferie, sauer i fjellet. Bare fluene jobber. Øker i antall. Inne. Inne, for flate, hva vil de inne å gjøre? Tusen i tallet. Bestevenninnen kommer inn fra tunet. Rød i kinnene, flakkende i blikket.
- Hva søker du, min venn? Husets engel spør den rødkinnede.
- Fluesmekken. Vi har en konkurranse, vi to, ser hvem som fanger flest fluer, svarer hun.
Aha, ja, den ligger på kjøleskapet, som alltid, ser hun, og griper smekken og går i gang. Evighetsarbeid, en konkurranse uten slutt. Rå menneskekraft mot naturens uutgrunnelige mysterium. Hvor kommer de fra? Hva får dem til å øke i mengde? Øke, øke, øke? Survival of the fittest, naturlig seleksjon, no man, no fly. Eller no fly, no man. Eller bare no man, just fly.
Sjette scene.
Galskap i kjøkkenet. Galskap i sjelen. Svetten siler. Taket fullt av små, sorte, kjappe, summende fluer. Kløe på kroppen, kløe i tanken, stress i sener og muskler og rykninger i øyelokket på høyre side, hjerne i spinn, hjernemasse spruter, flueblod, gørr, gule flekker, finn frem grønnsåpevasken, nei, giften, spray gift i alle rom, spray til kvalmen tar deg, mann, finnes en utvei? Å, Gud, hør min bønn, vi fikser ikke de fluene lenger, ber om din assistanse, ingenting er for lite, ingenting er for stort, alt kan legges frem for Vårherre i bønn, ikke sant? En ro faller over henne, kjøkkensjefen, Stillhetens øy er jo feriens paradis, men ikke fluene, nei, ikke fluene, de ødelegger, knuser, fjerner gleden, tropisk varme, har aldri vært så varmt før, aldri så mange fluer, ikke sant? Internett. Google. Fluesmekker. Elektrisk fluefanger. Antiflue Proff. Flue repeller. Limplater. Neonlys. Ultralyd som forvirrer. Bare plugg i stikkontakten. Bing. Innkommende mail: Fluesmekker: Bestillingsbekreftelse.
Syvende scene.
Og på den sjuende dagen hvilte Han, ikke sant?
- Mamma, fluen besvimer når vi slår den med fluesmekken, sier lillegutt fra dypet av hyttesengen.
- Mm, svarer mamma.
Summing, summa, summarum. For varmen stod ved lag.

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...