De etablertes testosterontull

På trykk, Klassekampen, bakerste side, 23. juli

Trygg, forutsigbar, etablert, erfaren, satt, så forbasket satt, kjedelig, St. Bernhardsaktig, grå, så aldeles, fullstendig A4, er det mulig å stille seg selv i en sådan ufordelaktig posisjon, bare være voksen, femti år og fullstendig parkert, ah, fri meg fra den slags, fri meg fra de etablertes stand, full tanken til topps med testosteron og la meg finne tilbake til før, til den gang språket og fysiologien og adferden bar bud om sex og singelliv, eller i alle fall sex, mer sex, og frihet til å flørte og fekte med fallosen og kjenne kraften i kroppen og gripe dagen, uten å pese, uten å nøle, uten å tenke på konsekvens og utredning og sykdom og hjertestans, i dødens venterom, la meg være femten år i huet og kåt som en fullblodshest på frierføtter, formet som en bestefar, nei, hva sa du, som en bestefar, jeg, tidens tann har korrumpert kroppens tilstand, sier du, kroket i hoften og grå i håret og furet i huden og gul på hendene, jeg, nei, speil, speil på veggen der, hvem er femti og ikke femten her, no, it´s a nice day to start again, aoh, a nice day for a white wedding, sant, du skjønner, jeg er Billy Idol, ikke Odd Børretzen, there is nothing pure in this world, ikke sant, hey, little sister, du skjønner, la oss synge egotrippens enkle refreng, rocke i all råhet, evig ung, jeg er evig ung, aoh, og uetablert, ridende ridder til hest, dobbel dose, takk, og Morgenbladets sannhetserum i junisol og sommerdans, yeah, vis meg ikke alderdommens verdi, pek ikke på hvilen i voksenheten, eller viljen til vekst, indre vekst, vis ikke viktigheten av tilstedeværelse i andres liv, gleden ved å synge som Withers; lean on me, du min neste, jeg er veggen din når du trenger støtte, ingen hast her i gården, intet å fly etter, vi er ett, vi to, min frue og jeg, ikke sant, vi er satt, men ikke tilsidesatt, vi vandrer i vanens takt, enda en gang er høsten over, se, vinteren kommer, og slik går nå dagene, en blomst vokser selv om vinden er stille, så lean on me, mitt barn, for min tid er din, min vei er langsom og mitt øre lytter, min innsikt gir ro og tilstedeværelse, jeg sitter her på steintrappens øverste trinn og lar blikket vandre over verden og ser at her er godt, forbasket godt, og snart er kaffen klar, så kom, la meg fortelle om da vi var små, den gang bestefar ble reddet av en St. Bernhards.

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine. Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke. Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble. Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...

Les mer

A man will live forever

De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...

Les mer

Pauserom

Søk i denne bloggen