Gå til hovedinnhold

De etablertes testosterontull

På trykk, Klassekampen, bakerste side, 23. juli

De etablertes testosterontull


Trygg, forutsigbar, etablert, erfaren, satt, så forbasket satt, kjedelig, St. Bernhardsaktig, grå, så aldeles, fullstendig A4, er det mulig å stille seg selv i en sådan ufordelaktig posisjon, bare være voksen, femti år og fullstendig parkert, ah, fri meg fra den slags, fri meg fra de etablertes stand, full tanken til topps med testosteron og la meg finne tilbake til før, til den gang språket og fysiologien og adferden bar bud om sex og singelliv, eller i alle fall sex, mer sex, og frihet til å flørte og fekte med fallosen og kjenne kraften i kroppen og gripe dagen, uten å pese, uten å nøle, uten å tenke på konsekvens og utredning og sykdom og hjertestans, i dødens venterom, la meg være femten år i huet og kåt som en fullblodshest på frierføtter, formet som en bestefar, nei, hva sa du, som en bestefar, jeg, tidens tann har korrumpert kroppens tilstand, sier du, kroket i hoften og grå i håret og furet i huden og gul på hendene, jeg, nei, speil, speil på veggen der, hvem er femti og ikke femten her, no, it´s a nice day to start again, aoh, a nice day for a white wedding, sant, du skjønner, jeg er Billy Idol, ikke Odd Børretzen, there is nothing pure in this world, ikke sant, hey, little sister, du skjønner, la oss synge egotrippens enkle refreng, rocke i all råhet, evig ung, jeg er evig ung, aoh, og uetablert, ridende ridder til hest, dobbel dose, takk, og Morgenbladets sannhetserum i junisol og sommerdans, yeah, vis meg ikke alderdommens verdi, pek ikke på hvilen i voksenheten, eller viljen til vekst, indre vekst, vis ikke viktigheten av tilstedeværelse i andres liv, gleden ved å synge som Withers; lean on me, du min neste, jeg er veggen din når du trenger støtte, ingen hast her i gården, intet å fly etter, vi er ett, vi to, min frue og jeg, ikke sant, vi er satt, men ikke tilsidesatt, vi vandrer i vanens takt, enda en gang er høsten over, se, vinteren kommer, og slik går nå dagene, en blomst vokser selv om vinden er stille, så lean on me, mitt barn, for min tid er din, min vei er langsom og mitt øre lytter, min innsikt gir ro og tilstedeværelse, jeg sitter her på steintrappens øverste trinn og lar blikket vandre over verden og ser at her er godt, forbasket godt, og snart er kaffen klar, så kom, la meg fortelle om da vi var små, den gang bestefar ble reddet av en St. Bernhards. 

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Veksten

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to.   «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...
Legg inn en kommentar
Les mer

Sovefortellingen

  Ma, ma, maaa. Tenk å måtte ta seg en hvil når alt glitrer! midt på dagen! denne dagen som så vidt har rukket å kle på seg. Tenk å lukke øynene, stenge ute stjernestøv som danser med solstrålene og måner som hviler på fjellenes blåner og dråper som dingler på tuppen av greiner og busker som knitrer av bladspreng og sølepytter sprekkfulle av oppsamlet glans og glimmer og glorier. Tenk å legge seg ned, for å ta formiddagshvilen , være lydig mot en eldgammel bestemor, når discokulen snurrer og speilbildet snakker og fuglesangen fremføres i pulserende sambatakt for en nyfiken ettåring. Tenk å hvile da! Det er umulig. Ma, ma, ma, ma, mama, amam, mmmaaa. Hører du? Ma, ma, ma, ma. Det er vesle Michael. Han er morsom. Han smiler lurt. Kosekaninen Kika danser på dynekanten. Danser til takten av en bånsull, bestemors bånsull, lille, lille Michael, du som er så snill og god, bestemor elsker deg, mamma elsker deg. Kika er våken. Og Michael er våken. Veldig våken. Og veld...
Les mer