Gå til hovedinnhold

Basseng til besvær

På trykk, Klassekampen, siste side, 12. juni.

Basseng til besvær


Svøm, vesle pode, ta dine første tak i en fjellkulp eller salt sjø eller i fostervannets indre alterring, svøm, vakre søster, svøm vesle bror, bortenfor de blånede kommunebasseng, bortenfor ubehagets tilgjengelighetstematikk, svøm, før eller senere, men helst ikke senere, nei, bli ikke stor uten å beherske badingens velsignende brysttak eller ryggleie eller propellteknikk, to hundre meter, minst, uten nøling og pesing og svelging av farvannets uedle dråper, svøm uten å lage bølger, uten å frykte den synkende tilstand, svøm, bli sikker i din sak, og foreldre, gjør som ørnemor, sjekk ferdighetene i rett stund, kast de små i de fuktige svømmepytter så snart tiden er moden, uten nølende ettertanke, uten tvil og tårevått farvel, syng den naturlige seleksjons sang, og se, kan hende småtassen forserer det våte element, slik ørneungen finner vingens kraft idet moderfuglen slipper sin arvtaker utfor stupet, fly, min elskede, finn luftbølgens bærebjelke og hekt deg fast, kanskje kommer du sigende, med majestetiske vingeslag, innover viddene, kanskje jeg aldri ser deg igjen, Vesleørn, men nye egg skal klekkes, nye sveveferdigheter prøves, og omsider er den genetiske presisjon perfekt, likedan med menneskebarnet, som kanskje behersker møtet med det våte element og erverver sin svømmeteknikk på et ørlite øyeblikk, og se, svømmeren er forankret i selve livet, og livet leves som kompetent sjømann eller geolog eller gitarselger eller lærer, ja, kan hende du blir lærer, barnet mitt, og gir oppvoksende sjeler evner utover de nevenyttige, men uansett, poenget er: Svøm, vesle pode, svøm.
Hva sier du? Er det skolens ansvar at pjokken skal fikse kroppslig ferdsel i det våte element?
Jepp.
Ikke foreldrefolkets?
Nei. Lytt bare til Røe Isaksen og co når de bekymrer seg over småfolkets falmende svømmeferdigheter. Forklaringen finnes bortenfor de familiære bånd, stikkord; kompetansemål, kroppsøving, læreplan, Kunnskapsløftet, KRO1-03, skoleeier gjør feilprioriteringer og fører småfolket i drukningsdøden, forsømmelse, folkens, skolen velger tall og vinkler og ord og setninger i stedet for svømmetak, så når tjuefem fjerdeklassinger får en halvtimes svømmetrening i uken i et halvt år i et basseng som tilhører en annen skole som ligger en halvtimes reise med buss i den andre enden av storbyen, er forklaringen bevisst forsvømmeles, ah, forsømmelse, av de vedtatte kompetansemål, ikke de tilgjengelige bassengs besværlige mindretall, ei heller mor og fars manglende innsats.

Eller?

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Veksten

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to.   «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...

Sovefortellingen

  Ma, ma, maaa. Tenk å måtte ta seg en hvil når alt glitrer! midt på dagen! denne dagen som så vidt har rukket å kle på seg. Tenk å lukke øynene, stenge ute stjernestøv som danser med solstrålene og måner som hviler på fjellenes blåner og dråper som dingler på tuppen av greiner og busker som knitrer av bladspreng og sølepytter sprekkfulle av oppsamlet glans og glimmer og glorier. Tenk å legge seg ned, for å ta formiddagshvilen , være lydig mot en eldgammel bestemor, når discokulen snurrer og speilbildet snakker og fuglesangen fremføres i pulserende sambatakt for en nyfiken ettåring. Tenk å hvile da! Det er umulig. Ma, ma, ma, ma, mama, amam, mmmaaa. Hører du? Ma, ma, ma, ma. Det er vesle Michael. Han er morsom. Han smiler lurt. Kosekaninen Kika danser på dynekanten. Danser til takten av en bånsull, bestemors bånsull, lille, lille Michael, du som er så snill og god, bestemor elsker deg, mamma elsker deg. Kika er våken. Og Michael er våken. Veldig våken. Og veld...