Sommerfortellinger
Modernitetens
fergereiser
En
kort fergereise kan forandre alt.
Den
vesle øya i Ryfylke er siste trappetrinn på vei mot vår evige himmel. Fra
fergeleiet går en smal vei, med plass til to personbiler i bredden, inn i
stillheten, opp bakken, rundt svingen, nedover igjen, med asfalt fra før og
frihet til den glade vandrer. Like ved det gamle bedehuset, som nå er bolig for
en småbarnsfamilie, deler veien seg i to, den snor seg opp til venstre, mot
galaksene og stjernetåkene og de nye planetene, mot toppen, der småbrukerne lever,
de som utnytter bakker og berg og får kyr og sauer til å synge saktmodighetens
salmer og drøvtygge tradisjonens tro og vagge takten til bondens blues og
betrakte sjøutsikten som syr Ryfylke sammen, havet er tråden som rammer inn,
holder fast, her er ingen utenfor, alle er innenfor, alt henger sammen med alt.
Fra fergeleiet går en smal vei inn i stillheten. Og like etter det gamle bedehuset,
der småbarnsfamilien fanger fortidens velsignelser med sin livgivende pust,
deler, som sagt, veien seg i to, du kan kjøre rett frem, videre mot den vesle
øyas eneste butikk. Joker. Med kokken Anita og kortreist og langreist mat og
parmesan og poteter i hyllene og palmer ved strandkanten når sommertiden
bringer turistene inn på beitet. Fra fergeleiet går en vei som deler seg i to.
Hverken mer eller mindre. Bare to. Ferden fra byen bringer sansene i stabilt
sideleie. Når fergereisen er over, er samtiden forandret. Her er liv. Annerledes
liv. Og gravplassen like ved huset til Gro og Heidi, den vesle, velholdte
gravplassen, er øyas navle, en episk verselinje, en statusrapport, en fortelling
om sjelers forlatelse og synderes stålkontroll og navnenes vandring fra før til
nå. Små barn på tur med sine foreldre synes gravstøttene i øynavlen er som strenger
på en gitar, og de sanser suset fra fortidsskogene, og danser mellom de døde,
som om livet utgikk fra de usynliges gravkammer, barna danser og løper og leser
innskriften på de dødes steiner.
- Se, pappa, ssskkkaaarrtvvveeiiittt…
navnet Skartveit, han som ligger her, han heter akkurat det samme
som oss. Når
døde han, pappa? Før deg?
- Det kommer an på øynene som ser, gutten
min, du vet; visuell persepsjon, svarer pappa, i dyp konsentrasjon, tilsynelatende
opptatt av sin egen tanke.
- Visuell persepsjon?
Lillegutt smaker på
ordet. Tar i mot, deler opp, plasserer i sin egen sansning, sin egen
virkelighet, sitt eget repertoar av opplevelser. Og navnet, han leser det sakte,
en gang til, og enda en gang, leseevnen er en nyervervet kunstart, de skrevne ordene
åpner dører han ikke før har lagt merke til. Han gransker gravstøtten. Dansen
stilner. Suset fra skogene stilner. Og det er da den voksne husker Siri Hustvedt.
I essayet Mitt underlige hode skriver
hun at sinnet ikke er en passiv beholder for den eksterne virkeligheten eller
opplevelsen. Og diskusjonen om kunstens språk og kunstnerens manglende ord og
kuratorers konstruerte tekst fremstår som en nødvendighet uten sidestykke,
sønnen er kunstneren, far er kurator, en fergereise fra moderniteten til
stillhetens øy kan forandre alt. De står slik, veslegutt og far, ser på de
dødes steiner. Visuell persepsjon. Hva er nå det?
- Tolkning, min sønn. Og tro.
- Og himmel, pappa, svarer veslegutten og
spiller på gravplassens stemte strenger.
Solen leker gjemsel bak
skyene, vinden kiler tretoppenes bladverk, markene og bakkene og bergknausene
bærer
spor av svunnen tid, de mosekledte steingardene er fortidsbondens signatur. Her
var liv, her er liv
laga, her vil folk leve. Og nye fortellinger tar form.