Gå til hovedinnhold

Endelig; bylinebråk!

Endelig; bylinebråk!
For tjue år siden signerte journalistene tekstene sine med navn. Intet mer. Enkel byline. Null bilde, null twitter, null mailadresse, null identifiserende informasjon, bare navn. Teksten om nyheten, fortellingen, intervjuet, beskrivelsen, kilden var viktigere enn alt annet. Pensum på journalistikkstudiet fremhevet journalisten som objektiv formidler, ikke som subjektiv fortolker. Stikkord var metode, analyse , observasjon, språk, nysgjerrighet, kunnskap, maktkritikk, selvkritikk. Før den tid, før for tjue år siden, før verdensveven kom til, før datamaskinen, før oss, fantes ikke engang byline. Teksten stod alene. Journalisten var usynlig. Pressen var den fjerde statsmakt, alltid tilstede, ikke personifisert og menneskelig identifiserbar, men undersøkende, formidlende, spørrende, kunnskapsbasert, selvoppofrende.
Nå, nå er alt annerledes. Journalisten er rammen som omslutter det journalistiske arbeidet, han er absolutt og fullstendig tilstede, over, under, rundt og i teksten, som en synlig Gud, skaperen av verket, se meg, folkens, her er mitt fjes, min fullstendige form, jeg er ikke bare ord, ser du, jeg er form og figur og kropp og sjel, jeg er, altså ser du meg. Byline-bygget har vokst og vokst, som et Babels tårn mot de personlige himmelhøyder, men så roper en liten gutt; hei, er det ikke noe galt her? Hvorfor så synlig, journalist?
http://www.nrk.no/kultur/hyller-selvopptatte-journalister-1.11626062
Og journalistene ler, men skjemmes nok litt likevel, og begynner sin vesle selvransakelse, eller?
Uansett; ti bud er mulige redskap til kunsten å tone seg selv ned, og la saken, meningen, fortellingen, avsløringen, kritikken, beskrivelsen, stå alene.
http://voxpublica.no/2011/06/ti-bud-for-en-oppegaende-journalistikk/



Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...