Gå til hovedinnhold

Jeg tenker

I DAG-spalten, Klassekampen, 11.mars

Jeg tenker


Fredagspanelet i morgenrushet, oppegående mennesker i umusikalsk meningskamp, knirkende og kverulerende og kalkulerende og morsomme på P2, men så skjer det igjen, neeijj, de tar sats og salto i setningen som avskriver ansvar og iverksetter avstand og tåkelegger, har du hørt den? Lagt merke til den? Fundert over den? Irritert deg over den? Diskutert den? Akkurat, jeg tenker at, ja, jeg tenker at, nettopp, jeg tenker at du har hørt, merket, fundert, irritert, diskutert den frasen, eller restsetningen, eller syntaksen som alle viktige personer benytter seg av når de skal ytre sin mening, JEG TENKER AT, setningstrampolinen som gir tyngde, troverdighet, tillit, jeg tenker, ikke sant, JEG TENKER, altså er jeg på god vei inn i tematikken, i gang med analysen, på vei inn i inspeksjonen av samtalens kjerne, og du, du som lytter, du som er tilhører, du som sitter spent som en svangerskapsmage ved radioen eller flatskjermen eller i-poden eller dataen, du kjenner tyngden i det som skal sies, du vet at her er refleksjonens kraft bærende, den taleføre fagpersonen, kuratoren, kommentatoren, journalisten, forfatteren eller regissøren tenker. Vedkommende er ved brytningspunktet i intellektets introverte intersepsjon av tematikkens egentlige essens. Og du, du lyttende menneske, du er en roterende klode, under innflytelse av månen, du snurrer rundt din egen akse, i vitenskapelig forventning om innsikt og utsikt og utvikling. JEG TENKER AT, at, at, flate, steikte bananer er best. Med is. Ikke sant?
Think. You better think. Engelsk påvirkning fører inn i de dype refleksive baner, de tenkende mennesker poengterer sine evner ved å fange tilhørerfolket i tillitsfellen. Hør, kjære deg, think it over, min tanke er din, om du vil. I all min beskjedenhet gir jeg deg de innerste analyser av saken og fratar meg alt ansvar. Føler ikke du at min tanke er fri fra forpliktelser og forplantninger? Føler ikke du deg som en bie på en blomst som pollinerer min refleksjon? Ikke fordi jeg mener at, eller er av den oppfatning at, nei, neeijj, ai, ai, jeg tenker at en tanke som er fri, er fri. Som en fjør tatt av vinden, og slik flyr våre meninger, i felleskap, fra meg til deg og så videre, uten referanserammer av bastant sort, uten det statistiske, etterprøvbare og faktiske, jeg tenker og føler og føder frie fortolkninger, åkej, skrev svenske Åkesson, og innrømmet sin utilstrekkelighet, cogito, ergo sum, fastslo Descartes, og gjorde sin tvil til tanke og sin tanke til eksistens. Men flate, steikte bananer er best. Med is.

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer