Gå til hovedinnhold

Hold himmelspråket hemmelig

ESSAY 

 Hold himmelspråket hemmelig

Barna som er snakker med Gud, trenger medisin, ikke sant?

Hun var ikke et annerledes barn, femåringen. Født i 1996, da barnehageløftet fikk innpass i familielivene og foreldrebagatelliseringen begynte. Hun var ikke annerledes, men alle venninnene sang i barnekoret, på andre året, bare ikke hun. «Nei», sa veslejenta, «jeg vil ikke synge i koret, ikke ennå, kanskje senere», og det var intet galt med stemmen hennes, eller musikaliteten, eller musikktilgjengeligheten, hun danset, sang, lyttet, sanset, hun beveget seg fra den ene genren til den andre, jazz, grønsj, gospel, rock, country, klassisk, som baby ble hun bysset i søvn til Chet Baker, som toåring sang hun trøsteviser for lillebror, som fireåring gråt hun når menigheten sang de roligste salmene, her var ingen tydelige forklaringer på hvorfor hun, som eneste pike i jentegjengen, skulle stå utenfor, ikke delta, for femåringen bar med seg et en dyptgående innlevelsesevne, et flerstemt sansemønster i møtet med de ulike musikkgenrene, men altså ingen lyst eller lengsel til å synge i kor. Inntil en vintermorgen 2001. Etter frokost, med ansiktet fullt av sjokoladepålegg og melk, klemte hun sin mor og sa:
«Mamma, vet du, nå skal jeg begynne å synge i koret, for det har Gud sagt til meg.»

Hun stod utenfor, veslejenta, hun valgte, på tross av sin korte levetid, ikke å innordne seg, hun våget å si nei, vent, ikke ennå, kanskje senere, og foreldrene lot henne i fred, selv om omgivelsene mente at å stå utenfor var uforenelig med livskvalitet, med vennskap, med tilhørighet. Presset på å delta, på å være en del av det organiserte, på å bære samme uniform som de andre, på innlemmelse i den institusjonaliserte hverdagen, kveldsaktiviteten som fant sted en gang i uken, var tydelig og sterkt tilstede. Men her fantes et vent, barnets vent, og hun ventet, femåringen, ikke på en indre overbevisning, men på en himmelsk klarering, «for det har Gud sagt», sa hun, som om det var den selvfølgeligste ting i verden at Gud snakket til henne.
Finnes rom for det barnlige, enkle himmelspråket i vår tid? Aksept? Forståelse? Hva gjør du om barnet ditt kommuniserer med Gud, og forteller om en nærhet til Jesus? Vil du tenke diagnostisk? Oppsøke kartleggende verktøy, TRAS, for eksempel, avkrysningsskjemaet som 
registrerer barnets språk, for om mulig å finne en sekvens som omhandler pjokkens kommunikasjon med himmelske makter? Eller ASQ, screeningsmodellen for registrering og analysering av hvilket utviklingstrinn det vesle menneskebarnet er på? Eller spesialpedagogen og legen og helsesøsteren og psykologen? Vil du tenke diagnostisk, oppsøke en forklaring, eller vil du frykte og fortie og skjule? Sannsynligvis det siste. For den guddommelige overbygning er dekonstruert. Språket om Gud er fjernet fra den folkelige arena, fra hverdagen, fra deg og meg. Hvert enkelt menneske står alene med sin tro, med sin åndelige lengsel, med sin nådegave. De veiledende er villedet. Eller strengt innordnet. Til og med i de organiserte menighetene, i kirken, i misjonen, der hvor Guds ord er sentralt, til og med der er nærheten til Gud en skummel affære, hvem tør snakke om den hellige ånd, hvem tør tale i tunger, hvem tør profetere, hvem tør tyde eksalterte bilder og syn? Få voksne viser vilje til å vitne om sin egen åndelighet, eller romslighet i møte med andres Gudsopplevelser, hvordan skal da barn finne rom for å vandre frimodig på den troens sti som er nedtegnet i dem?
Jakten på normalitet er et allestedsnærværende, tidstypisk trekk, målstyringen er den nye overbygning, utviklingskartlegging er verktøyet som skal gi forståelse, medisinering av annerledeshet er et middel i kampen for økt brutto nasjonalprodukt, tidlig institusjonalisering en foretrukket metode for å maksimere utnyttelse av de menneskelige ressurser, vitenskapelighet er veien vi alle skal gå på. «Folkehelsen trues av at friske barn sykeliggjøres.» [1]  Pettersvold, Solheim og Østrem problematiserer, i sin Morgenbladkronikk, på trykk snart tre år tilbake i tid, den omfattende registreringen av data om barns fysiske og psykiske liv og leven. Og våre liv leves foran skjermen, som filosof Arne Johan Vetlesen har påpekt så mange ganger, blant annet i Klassekampen; «uten erfaring med naturen blir artsutryddelse abstrakt og livsfjernt», skriver han, Ipad-en integreres allerede i barnehagepodens dannelsesløp, pc-en erstatter bøkene i ranselen, tastaturet gjør blyanten overflødig, våre liv leves foran skjermen, eller i bil, eller på treningsstudio, eller på kontor, eller i bolig. Vi er virtuelle, eller maskinelle, eller institusjonelle. Naturens mysterier og universets uforutsigbarhet og menneskets mangfoldighet er overlatt til fagfolk. Selvberging er å komme sånn noenlunde ustresset gjennom uken, fullstendig uten jord under neglene, men med fullstappet kjøleskap. Kroppens rytmer fortolkes av pulsklokker og andre måleinstrument, hjertet utfordres på digitaliserte tredemøller, ørene fylles av Spotify-listet musikk, stjernehimmelen usynliggjøres av gatelysets innstendige tilstedeværelse, stillheten forvant idet industrialiseringen avsatte menneskekroppens muskelmasse som arbeidsressurs. 
Kunnskap erverves i nøye tilrettelagte og målstyrte og testregulerte barnehage- og skolesystemer, fra første leveår. Oppførsel utenom det vanlige, handlinger og væremåter som overskrider normaliteten, analyseres og klassifiseres og vurderes, du er enten innenfor eller utenfor, og utenforskap dobbeltsjekkes av helsesøster, lærer, pedagog, lege, utenforskap nedtegnes i systemet og registreres i offentlige register, utenforskap voktes og veies og forsøkes endret og tilpasset de institusjonalisertes krav og forventninger. Klatrer høyt i trær uten sikring? Hm. Bruker ikke hjelm på sykkel? Hm. Skriver dikt? Hm. Tegner karikaturer? Hm. Levende fantasi? Hm. Ikke vaksinert? Hm. Ikke barnehage? Hm. Ikke arbeidende mor? Hm. Tror på Gud? Hm. Ethvert avvik nedtegnes i de statlige protokoller og register, overvåkningens velsignelse gir forskningsbaserte innsikter i menneskelige væremåter og helseanliggender og unormale sykdomsforløp og misdannelser og annerledeshet.
Men hvem har nok makt og kunnskap til å definere det normale?
Fakta: I Norge finnes 15 sentrale helseregister[2], de er landsdekkende og det er meldeplikt til dem, helseovervåking i de godes tjeneste er stikkord, her finnes en mengde ulike datainnsamlinger om innbyggernes helsesituasjon, noen er identifiserbare, andre anonyme. Nasjonalt vaksinasjonsregisteret, er et eksempel, Genetisk masseundersøkelse av nyfødte er et annet, Reseptbasert legemiddelregister et tredje. Her finnes 200 medisinske kvalitetsregister, rundt 33 av dem er nasjonale, og Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet står, i utstrakt grad, som databehandlingsansvarlige, registrene er altså direkte underlagt Helse- og omsorgsdepartementet, som per dags dato har helse- og omsorgsminister Bent Høie som øverste leder. 2,4 prosent av barn og unge i Norge mellom 10 og 19 år fikk ADHD-medisin i 2011,[3] en fordobling i antall medisinerte barn på bare sju år. 15-20 prosent av befolkningen vil få tydelige symptomer på depresjon før de fyller 18 år, rundt fem prosent får en alvorlig depressiv lidelse mens de er ungdom, [4] en fjerdedel av ungdommene med en psykisk lidelse får enten sovemedisin, antidepressiva eller angstdempende medikamenter[5], i løpet av fem år økte bruken av sovemedisiner, medisiner for angst og depresjon fra 14 til 22 per tusen gutter, og fra 20 til 25 per tusen jenter.[6] Pillebruken øker, normalitetsbegrepet innsnevres, alle avvik kartlegges, naturen unaturliggjøres, Gud avvikles, åndeligheten er død. Eller?
Hun var et annerledes barn, Akiane. Født i 1994, i Web-tidens eksplosive startfase, da den menneskelige kommunikasjonsformen begynte sin totale makeover, og hun var annerledes, Akiane, men ikke uten tilstedeværelse i hverdagen, ikke utilgjengelig, ikke språkløs, ikke uten nærhet og spontanitet og glede og nysgjerrighet, hun var som andre 4-åringer, full av liv og leven, men med en egen evne til å tegne og å male og å kommunisere med vår himmelske Gud. Hennes ferdigheter var forunderlige, hennes himmelspråk uforklarlig, hennes nådegave uten sidestykke. De undret seg, de voksne, for hennes oppvekst gikk til i et hjem hvor mor var ateist og far agnostiker, de prøvde å unngå formidling av tro, av religion, de unngikk religiøse tema, de feiret ingen høytider, de ba aldri. Men veslejenta snakket om frelseren. Og malte som en kunstner, naturtro og eksakt, og hun malte Gudsansiktet, Jesus, og fortalte om møter med Ham. Nå er hun voksen, Akiane, hennes bilder er kjent over hele verden, vidunderbarnets vei mot voksenheten bar det kristne vitnesbyrdets glans, nå er hun mer forsiktig, mer generell, åndelig og tro mot sitt talent, men ikke så tydelig og religiøst definert som hun var i sine yngste år, som barn. Har hun møtt motstand og mistro, mistenkeliggjøring og menneskers forakt, har hun opplevd tidsepokens fjernhet fra den allestedsnærværende Gud og fryktet for å bli berørt av den kategoriserende pekefinger; du er gal, pike, din kontakt med Gud er vanviddets fortelling? I et samfunn uten kontakt med Gud i hverdagslivet, blir himmelspråket fjernt og abstrakt og uforståelig. Galskapens historie, vil den fortelle om Akiane?
Hun var et annerledes barn, Hildegard. Født i 1098, i middelalderens tøffe tid, som en svak, nesten livløs liten pike, i Tyskland, hennes mor lovte sin Skaper at om piken overlevde, skulle de voksne vie sin datter til tjeneste for Ham. Hildegard, den vesle nyfødte, så livsfjern, men forunderlig sterk, kjempet, og vant, og hun vandret inn i verden på en tynn line av håp, fysisk svekket, stadig syk og nesten gjennomsiktig i all sin skjørhet. Men piken vokste opp, med en nådegave, en nærhet til himmelen som ingen andre rundt henne kjente til, hun sanset Guds nærvær i alt, men holdt himmelspråket hemmelig, inntil hun møtte en likesinnet, Jutta, en kvinne som viet hele seg, tanke og kropp, til Frelseren, de to, en liten pike og hennes læremester, sammen tok de steget inn i klosteret, inn i helligdommen. Religionens historiebøker forteller om vidunderbarnet Hildegard som ble en helgen. Hennes samtid var innstilt på å tro, på tillit til Gud, på en Skaper utenfor tid og sted, men som sann og virkelig, det tidstypiske var å leve med Gud i hverdagen, og å rådføre seg med de hellige, Gud var virkelig, ikke livsfjern og abstrakt.
Jakten på normalitet er et allestedsnærværende, tidstypisk trekk, vitenskapelighet og målbarhet og kartlegging er veien vi går på. Veslejenta som ikke ville synge i kor før Gud gav klarsignal, Akiane som malte Jesus slik hun så ham, Hildegard som kjente Vårherre i alt, de tre små mennesker som kjente himmelspråket, barna som snakket med Gud, de trengte egentlig medisiner, ikke sant?




[1] Fra kronikken Alle skal med – Morgenbladet – av Mari Pettersvold, Morten Solheim og Solveig Østrem, 2011.
[3] Dagbladet 6.april 2013, nyheter.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...