Gå til hovedinnhold

Uevighet

Litterær adventsluke 2013

Uevighet
Slutten er begynnelsen og listen er lang, særlig i desember, i mørkets korridor, der lysende lamper likner stjernene som døde underveis Uevighet Noen logger av og lar livet ligge og vente et sted i celleklumpens uhelbredelige sykelighet Som en verk i de diende bryst Barnet mitt, jeg sover ikke, jeg bare dør langsomt Uevighet Mens tangentene berøres av englenes tårer smyger Varsomme lyder seg ut av flygelet, og finner sin form i øregangene Lytt, barn, slik er Herrens ord til deg Uevighet Tårenes tangenter fanger solens glød som gjemte seg bak fjellet Du tryller, konge, dine fingre er diamanter i usynlighetens tjeneste og din byrde er syndens forlatelse og barnet ligger fremdeles på strå Som en evig seilas ved kjøkkenbordet, men bak blåner skjuler skatten seg Uevighet Du ser, regnbuen er ingen hemmelighet, slik lyder løftet: Aldri mer utslettelse, bare valg blant mengder av frihet og berøvelser av frihet Slutten er begynnelsen, og listen er lang, særlig i desember, i mørkets korridor, lenket til sykesengen ser du lysrørene flyte på himmelen Uevighet For de dør, lydbølgene, de dør idet håret rives av på videosnutter som aldri slutter, YouTube, akk, du lærdom som livet gir, lev og gi meg mer uvirkelighet i virkeligheten og smerten smyger seg gjennom det ovale vindu, fenestra vestibuli, og løfter sin tunge kropp over basis stapedis, stigbøylen, lydens ledsager mot tolkning, frekvens møter thalamus, fakta får klangens kraft og skriket tvinger seg frem Forbannelsen stopper aldri å forundre, de flykter, barna, brent av sol og sult og sinte menn med macheter I krig er intet fredelig tillat Uevighet Selv om løvetann vokser i øret Vekstens vilje er driftet av Gud og mesteren messer med forståelsen Tro, barn, bare tro, for i troen er tvilen, og hvilen, som du leter etter, ikke sant Hvilen er velmenende, mens noen logger av, de vil ikke finnes mer i scenerommet mellom tankene og tangentene og teknikkene og de dirrer av dissens Uevighet It’s snowing on my piano, igjen og igjen, dissens, og tårene, barnet mitt, de løsner fra englenes ansikt og blir glitter i blikket ditt, du er vakker, vesle pike, kjenn varmen i ilden bak ordene Bak ordene er neste fase, forståelsens problem, tolkningens dans på tangentene Uevighet Mens hjertet alltid vanker, vilt og hemningsløst, som etter løp og løft i Jesu føderom

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...