REPORTASJE
Å leve som syk eksnarkoman, er å leve i foraktens forgård, der håpet er en sommerfugl på flukt.
OG JEG SER
urettferdigheten og forstår frustrasjonen til den tidligere narkomane
pasienten. Men likevel kan jeg ikke la være å forstå de ansatte ved sykehusene.
Min tillitt til misbrukerne er en tåkelagt landingsbane. Mitt fly er lastet med
mistro og en smule forakt. Hvorfor? Fordi min verden er så ulik deres verden. Jeg
er innenfor, akseptert, dannet, en del av majoriteten. Jeg ser dem med de
vellykkedes briller, på avstand. De narkomane er uforutsigbare oppdagere,
mennesker som har entret en verden utenfor alminneligheten, inn i minoritetens
skyggeland, en kriminell arena, utenfor ordenes tilstrekkelighet, utenfor
allmuens alminnelighet og orden, der ingen vet hvem som egentlig hersker, der
ondskapen rår, definitivt og æreløst og stinkende, der djevlene i eksil
befinner seg, og avhengighetens klo er hard og urimelig og vond og uforståelig,
og i mitt indre ligger de lagret, bildene fra en fortidens film, den jeg så på
skolen, sammen med hele niendeklassetrinnet, i bomberommet, i dirrende stillhet,
jeg gråt, jeg så Å være ung er for jævlig,
Christiane F, jeg så henne, åket hennes, rusens råhet, jeg husker jeg gråt,
sammen med åtti andre medmennesker, mens vi fryktet og foraktet og følte
angsten bite seg fast idet sprøytenålen boret seg inn i armen hennes, å,
hvilken vemmelse, hvordan kunne hun falle så dypt, aldri, aldri skulle vi gå
den veien, ingen av oss, og når tilbudene kom, rusens tilbud om letthet og gledens
tilgjengelighet nådde oss, husket vi nålestikket og det æreløse liv, og sa nei
takk, sprøytespissens arr er ennå der, dypt i sjelen kjenner jeg arret. Men jeg
er eldre nå, og mine barn rusler ut på den veien jeg allerede har gått, de er glade
vandrere, som vil bli fristet, og om de faller, om de velger feil, da er de fremdeles
mine barn, mine nærmeste, de aller næreste medmennesker, en datter, en sønn, som
Christiane F, som Per Frode. Om de faller i avhengighetens skyttergrav, hvordan
forvalter jeg da mine fordommer? Kan jeg fremdeles forstå de ansatte på
sykehusene som møter sine pasienter med det mistenksomme blikk?
Og smertene har sitt
utspring i en tung diagnostisk ryggsekk. Per Frode har diabetes, kols, høyt
blodtrykk, hepatitt B og C, arytmi, hjerteflimmer, overvekt, vann i kroppen, magesår,
to prolapser, en skiveforskyvning, kraftig søvnapné, reflukssyndrom, kronisk
bronkitt. Han har hatt minst 15 dobbeltsidige lungebetennelser.
Hjernehinnebetennelse i 1977. Minst to hjerteinfarkt. Og nå er kroppen omfavnet
av venøs insuffisiens. Tilsynelatende. Bare tilsynelatende. For her kommer de
inngrodde holdningene i helsevesenet inn. Lavbudsjettsanken. Alt vannet, et sterkt spreng i kroppen,
hevelsene, sårene som aldri gror, vektøkningen på over 60 kilo de siste tre-fire
årene, de vonde hendene, så aldeles uten bruksverdi, særlig i kulden,
gripeevnen, den som er så viktig i hverdagen, er nesten helt utvisket, å holde
en penn, eller taste på mobilen, ha et fast grep på kniv og gaffel, de vanlige
greiene, de i utgangspunktet automatiserte handlingene våre, krever full
konsentrasjon, de er tunge og vanskelige og smertefulle å gjennomføre. Håpet er
en sommerfugl på flukt. Men Per Frode jager etter sommerfuglen. Og har med seg
en håv.
Han henvender seg direkte
til leseren. Du er viktig. Du kan gi håp. Du kan endre ditt syn på den
avhengige, på rusmisbrukeren. Og Stoltenberg senior fremhever verdighet i sin
tekst. Han har sin datter Nini Stoltenberg som nær og konkret kilde til
kunnskap og innsikt i den narkomanes hverdag.
I foraktens forgård
Å leve som syk eksnarkoman, er å leve i foraktens forgård, der håpet er en sommerfugl på flukt.
«HEROIN ER EN sensorisk isolasjonstank. Man
frarøves sansene. Man flyter i rusens Dødehav, og det finnes ingen smerte,
ingen skam, ingen skyld eller sorg, ingen depresjon, intet begjær.»
Shantaram, s.616.
JEG MINNES EN ærlig kommentar
fra en kvinne som er så kjærlig, så snill, så klok, så sterk. En kommentar som
slo meg i ansiktet med en proffboksers kraft. Eller var det i magen. Eller i
samvittigheten. Et sted som siden den gang har vært ømt, sårt, verkende. Hun
sa:
«Dersom han faller om
her, og trenger livreddende innsats, da kommer i hvert fall ikke jeg til å
tilby min hjelpende hånd.»
Og hun nikket mot en
mann som satt på en sofa et stykke fra oss. Et fryktens nikk. Fullstendig fritt
for medmenneskelighet. Og hennes frykt ble min. Jeg ble redd vedkommende skulle
falle om der jeg var, like ved min side, en gang i fremtiden, eller her og nå, for
hvordan skulle jeg fikse hans fall? Som presten og levitten eller som
samaritanen? Mitt urolige sinn famlet rundt, for her fantes ingen konkret kunnskap,
ingen innsikt, bare en fornemmelse forankret i informasjon om den falne mannens
livsfortelling, med dop som tittel, og en opparbeidet dose fordommer. For mannen
kvinnen nikket mot, var en tydelig syk mann, og tidligere rusmisbruker. Og hun selv
var en erfaren sykepleier.
FORDOMMER INNEN
HELSEVESENET, mot rusmiddelmisbrukere, finnes de? Har ikke enhver pasient like
rettigheter og dermed lik verdi?
For ti år siden stod
en artikkel på trykk i Sykepleien, av høgskolelektor Ranveig Klingsheim, hvor
hun problematiserte måten de rusavhengige møttes på i helsevesenet, tok tak i
etikken, og viste til manglende respekt for ruspasientene, som på så mange måter
er en utsatt og utstøtt gruppe. Klingsheim skriver at rus, avhengighet og
narkomani er kompliserte etiske saker, men de må aldri hindre oss i å se narkomanes
nød, smerte og ressurser.
Ett år senere, i
2004, ferdigstiller Jytte Sonja Kvitle inn sin hovedoppgave, ved Institutt for
sykepleievitenskap, Det medisinske fakultet i Oslo, en eksplorativ beskrivende studie
som har til hensikt å beskrive sykepleiernes erfaringer med rusmisbrukere,
særlig narkomane, som pasienter på kirurgiske poster. Kvitle viser at det
mangler både tillitt til og kunnskap om rusmiddelavhengige pasienter og at det finnes
lite litteratur om tematikken i sykepleien. Hun ransaker også sine egne fordommer
og avslører inngrodde holdninger i seg selv. Hun skriver at det å ha ansvar for
pasienter som faller utenfor vedtatte normer, både påvirker og stiller
sykepleieren overfor store utfordringer.
NI ÅR SENERE offentliggjøres
en ny studie av helsearbeidernes innsikt i og kunnskap om og holdninger til de
rusmiddelavhengige. «DET KAN SYNES som
helsepersonell er redde for å bli manipulert og lurt», kan du lese i forskningsartikkelen
«Smertebehandling av rusmisbrukere innlagt på sykehus», basert på høgskolelektor
Rita Lis masterstudie, publisert på Sykepleien.no, november i fjor. I
artikkelen omtaler hun blant annet de opioidavhengige, som ofte gis mangelfull
eller feil eller utilstrekkelig smertebehandling ved innleggelse.
Og det finnes faktisk
liten tvil. Mange fagfolk i helseyrket har grunnleggende mistillit til sine
pasienter, og de som har rusavhengighet på sitt personlige rulleblad, sitt livs
curriculum vitae, betraktes som mindre troverdige. Studien til Li, som ble
gjort med et stort utvalg leger og sykepleiere ved fire sykehus, viser at et
mindretall (20,8 prosent av sykepleierne og 26,3 prosent av legene) trodde på
pasientenes smerteformidling og at flertallet av sykepleierne (56,1 prosent) og
en sjettedel (15,8 prosent) av legene følte seg manipulert av opioidavhengige
pasienter.
Hvorfor er det slik? Her
nevnes for lite kunnskap og frykt og
mistro til den lidende som årsak. Og det beskrives en stereotypisk holdning og
grunnleggende mistillit, med røtter i fortidens behandling av avhengighet som
et personlig ansvar. Er han eller hun egentlig ute etter mer rus? Forteller den
rusavhengige hele sannheten?
«Frem til midten av 1990-tallet ble
rusavhengighet forstått ut fra et sosialpsykologisk perspektiv, og behandlingen
av rusavhengighet lå under sosialtjenesten. Selv om dette perspektivet ble
endret fra et sosialt til et biologisk perspektiv i 1997, foreligger det enda
holdninger om at rusavhengighet er selvforskyldt,» skriver Rita Li i sin artikkel.
«En
profesjonell tilnærming er å tro på pasienten, og ikke betvile hans formidling
av smerte», fortsetter hun.
Og: «Når helsepersonell betviler
pasientens smerteformidling, undergraver de pasientens troverdighet.»
HØGSKOLELEKTOR RITA
LI har lagt studien bort nå. For en stund. Men hun engasjeres når jeg forteller
en historie, den om eksnarkomane Per Frode, han som er syk og søkende og full
av diagnoser og smerter, som egentlig er rusfri og som defineres som en suksess,
men som fremdeles stanger hodet i fordommer, og som snart ikke orker mer, fordi
han aldri frigjøres fra sin fortid, på tross av årevis uten misbruk, i et
statlig tilrettelagt behandlingsopplegg.
Hvorfor må rusmiddelavhengige oppleve
manglende respekt og tillitt i helsevesenet, nå som narkomani og avhengighet er
definert som en sykdom?
- Det handler om
sementerte holdninger, og vi vet jo at det tar tid å endre holdninger, lang tid,
sier Rita Li.
- Men jeg merker en
tendens til endring, heldigvis. Det interessante er at jeg i løpet av studien registrerte,
helt uoffisielt, at det ofte var de eldste og mest erfarne og kunnskapsrike
legene som hadde de dårligste holdningene, de med røtter i et system som
betegnet rusavhengighet som selvforskyldt. De unge, nyutdannede legene kommer
nå inn i et helsevesen hvor rusavhengighet defineres som sykdom, og dermed
tenker de grunnleggende annerledes enn sine eldre kollegaer, forteller Li.
- Men det er ikke
bare holdningene som kan trekke
pasientens troverdighet i tvil, en del helsepersonell mangler faktisk grunnleggende kunnskap, kunnskap om den
fysiologiske virkningen av opioider og om hvordan en rusavhengig pasient, eller
tidligere rusavhengig, skal kartlegges for å finne adekvat behandling, slår hun
fast.
«DENNE KJEMISKE SYNDSFORLATELSEN, som alt
annet i universet, betales med lys. Det første lyset en junkie mister, er lyset
i øynene.»
Shantaram, s.616.
PER FRODE ER STOR,
svulmende, nesten som et ufokusert bilde, uten de helt klare konturene, uten tydelig
identifiserbare former. En makaber beskrivelse, men kroppen er full av ødemer. Væskeansamlinger.
Sår. Støttebandasjer. Hendene er som to sprengte poser med vann. Han er ikke
seg selv. Sykdommene ødelegger ham. Fra innerst til ytterst. Og fra ytterst til
innerst. Lite, eller ingenting fungerer. I alle fall ikke fysisk. Han er
sliten. Han er alltid andpusten. Han er oppgitt. Han er til tider redd. Og har omfattende
og kontinuerlige smerter. Men han smiler. Med lys i øynene. For heroin og
gateliv i pariakasten er ikke lenger en del av hans hverdag. Og i Gud finnes
hvile. Så Per Frode smiler. På tross av evig motstand, blant annet i
helsevesenet, i alle fall på Universitetssykehuset i Stavanger (UIS) hvor han
var sist, hvor veldig få forstod, eller i hvert fall lyttet, lot ham gi sin
versjon, forklare sin mistanke.
Hva var det du opplevde som gjorde at du
mister motet, hva er det for en motstand du kjenner på, Per Frode?
- Du ligger jo inne
på lavbudsjettspost, du, siden du er tidligere rusmisbruker, sa den siste legen
som behandlet meg, forteller han, og rister på hodet, for det er vanskelig å
forstå, eller tro sine egne ører. Lavbudsjett. Per Frode er lavbudsjett, et
håpløst sted å befinne seg. Helsepersonellet gav ikke plass til personen Per
Frode. De så bare rusmisbrukeren. Og alle hans synder. Alle hans fall. Alle
hans diagnoser. De så bare utgiftsposten, som beveget seg mellom alle de
kommunale instansene, den evige pasienten som koster penger, som aldri jobber,
som rir systemet som en evig byrde, som bare får og får og får. De så en forfallen,
håpløs eksnarkoman, de låste ham fast i fortidens fall og fornedrelse og
behandlet ham deretter. Eller? Er Per Frode i virkeligheten et vanskelig
tilfelle?
LEGEN SOM BEHANDLET ham,
dr. Mari Foros Hage på medisinsk avdeling ved UIS, har en vag erindring, men
kan ikke gjenkalle fullt og helt hvem det er snakk om, hun har heller ikke fått
brevet som Per Frode gav fra seg på sykehuset, brevet som han egentlig skulle levere
til henne personlig, for å bekrefte at hun ikke lenger var bundet av
taushetsplikten, at hun fritt kunne snakke om ham, som den pasienten hun
behandlet.
Når du møter en pasient som er rusmisbruker,
eller tidligere rusmisbruker, hender det at du merker at du er forutinntatt, at
du betrakter vedkommende annerledes, med mindre tillitt enn andre, vanlige
pasienter?
- Jeg tror nok at det
handler mye om hvilke erfaringer du har med samspillet mellom deg og pasienten,
og det kommer an på hvor ordnet pasienten virker. Om han eller hun fremstår som
ruset. Men for oss er det selvfølgelig selve diagnosen, sykdommen, lidelsen,
som er interessant, sier dr. Foros Hage og understreker at alle skal behandles
likt, her er, og bør ikke være, fordommer, hver enkelt pasient imøtekommes med
tillitt.
- Men det er klart at
rusavhengige, eller tidligere rusavhengige, er en utsatt gruppe, som vi ikke
alltid er trygge på, påpeker Foros Hage.
- Personlig prøver
jeg så godt jeg kan å behandle alle likt, og å være faglig orientert,
understreker hun.
MEN FOR PER Frode er
virkeligheten per dags dato en væren bygget på forutinntatte holdninger, med
røtter i fortidens syn på de narkomane.
Hvordan skulle du ønske at du ble behandlet?
- Et enkelt lite snev
av menneskeverd hadde hjulpet mange, det skal ikke mer til for at man føler seg
satt pris på, sier han.
Men uten å være
bitter, han bare konstaterer og refererer sin personlige opplevelse av
holdningene han merker i deler av det offentlige helsevesenet, når han, som syk
eksnarkoman, kommer bærende på en somatisk ryggsekk som han, i seg selv, snart
ikke orker tyngden av.
«FØR ELLER SENERE blir enhver hard junkie en
djevel i eksil.»
Shantaram, s.616.
ARILD KNUTSEN ER en
mann uten utdannelse, men med et snev av dannelse. Han er aktivist i Oslo, har
bodd på gaten, levd som hard misbruker i mange år, han kjenner narkomaniens
irrganger, angsten og jaget etter dop, han har vært i behandling og lever
normalt nå, bortsett fra engasjementet i Foreningen for Human Narkotikapolitikk
(FHN). Arild Knutsen har fått de narkomane inn på Stortinget. Han blir hørt.
Tatt på alvor. Men omtales som radikal, for narkotikabruk må avkriminaliseres.
Bare da vil holdninger og fordommer forandres. Mener han.
Hvordan opplever du at de narkomane og
rusmiddelavhengige behandles i det norske helsevesenet? Er det riktig at de
møtes med mistillit og forskjellsbehandling?
- Først og fremst er
det vanskelig å imøtekomme mennesker med særskilte behov i et så
strømlinjeformet helsevesen som det norske. Dernest kan du gjenkjenne de samme
holdningene blant helsepersonell som i befolkningen for øvrig; du kan si folk
flest har sin barnetro, overlevert av politi og skole, en innøvd fordom med rot
i at det faktum at narkomane gjør noe kriminelt, poengterer han.
Hva mener du med strømlinjeformet helsevesen?
- Det norske
helsevesenet er veldig uniformert og reaksjonært, enkelt sagt ofte styrt av en
mann på toppen, slik militæret var før. Her er lite rom for forskjellighet, på
tross av at pasienter kommer fra alle typer sosiale lag. Og rusproblem må møtes
på differensiert vis, mindre uniformert og primitivt, mer sivilisert og moderne,
forklarer Knutsen, engasjert, involvert, ekte, for hans innsikt i det narkomane
liv er personlig, han vet om undertrykkelsen, har følt den på kroppen.
- For de det gjelder
er det helt grusomt å bli sett på som uverdig, sier han, og tar en kort pause.
Men hvordan skal helsepersonell og
rusmisbruker klare å identifisere seg med hverandre, for det er vel det saken
handler om, identifikasjon?
- De ansatte i helse-
og sosialtjenestene ser på seg selv som eksperter, og har en jobb som uniformerte
arbeidere på en steril institusjon som befinner seg langt fra den virkeligheten
som brukerne er en del av. Få helsearbeiderne ut og hjem til pasienten, la
helsepersonell, som ofte kommer fra gode hjem og ordnede forhold, se hvilke kår
de lever under, de narkomane, som ruser seg fra angst, misbruk, depresjon, nød,
død, muggsopp i veggene, skitt og rot og elendighet, helsepersonell må bli eksperter i å bistå, utenfor
institusjonens rammer, da skapes rom for forståelse og identifikasjon, svarer
Knutsen, lederen for FHN.
«Å venne seg av med heroin er som å leve med
huden skrellet av kroppen.»
Shantaram, s. 636.
PER FRODE BLE grepet og
holdt fast av heroinens kraftfulle fangarmer som 14-åring og satte sitt første
skudd på toalettet på Gunerius, en klesforretning i Storgata i Oslo. Men
allerede som 11-åring stjal han hasj og prøvde seg, faren jobbet som politibetjent,
og Per Frode var med som passasjer i de grønne politibilene som patruljerte i
Slottsparken, han så gjengen som laget blomsterkranser og sang fredssanger og røykte
det brune stoffet og ble fascinert og litt skremt og skjønte ikke hva som var
så galt, hvorfor politiet jaget det fredsommelige folkeslaget i hippieklær, den
gang i 1974, lenge før avhengighet ble anerkjent som en sykdom i Norge. For det
skjedde altså en endring, i teorien, i styringsdokumentene, da Legemiddelassistert
rehabilitering (LAR) ble etablert som et landsdekkende tilbud i 2001. Og da
Rusreformen kom i 2004. Avvikeren, det svake menneske, synderen, den
narkotikaavhengige person, endret status, han kom fra sosialtjenesten og inn i
helsevesenet, han gikk fra å være klient til å bli pasient. Og fikk
rettigheter. På lik linje med andre pasienter. Også Per Frode. Men før den tid,
i mange år, jaget han etter neste skudd. Neste dose. Neste fiks.
Kan du på noen som helst måte forklare, Per
Frode, hvorfor du ble så avhengig av rusen som heroinet gav deg?
- De eneste gangene
jeg var smertefri, var når jeg brukte heroin, jeg hadde den perfekte unnskyldning
for å bruke stoffet, forteller Per Frode. Stoffet fjernet alle hans følelser,
all hans lengsel, all hans sorg, all hans glede, all hans lyst, alle hans
smerter, de som jaget gjennom ryggen hans, for eksempel, i hele hans oppvekst
og ungdom. Men heroinet kostet. Til slutt fikk han en dom for væpnet ran.
Fengsel i nesten fire år. Han avtalte å bli rusfri, og fikk åpen soning og
utdannelse, han fikk en kjæreste. Barn. Jobb som tømmermann, med lafting som
spesialitet. Livet var bra. I seks-sju år. Så kom samlivsbruddet. Og dopen ble
igjen hverdagen. Så skjedde den endelige endringen. Han kom inn i et ordnet
opplegg. Ved Ås-enheten i 1998. Den tidligere rusavhengige, sprøytebrukeren Per
Frode, er nå LAR-bruker, han har vært i rehabiliteringssystemet siden 2005, og
tar en dose på 24 mg Subutex daglig.
Anders Kjær, hans
første behandler i LAR, kaller Per Frode for en suksesshistorie. Hvorfor kaller du ham en suksess?
- Han er jo rusfri,
og en veldig fin kar, motivert og pliktoppfyllende, han har benyttet seg av
behandlingen i LAR i mange år, ja, han er rusfri, han kan kjøre bil, om han
vil. Og vi har hele tiden samarbeidet bra, forteller Kjær.
- Men medikamentet
han får hjelper jo ikke mot de somatiske lidelsene, legger han til.
Og Per Frode er
ærlig, forteller om en sprekk. Han leverte en gang en urinprøve som viste spor
av det sentralnervestimulerende legemiddelet diazepam. En eneste sprekk på ni
år. Jo, han er rusfri. Men ikke smertefri. Heroin er altså det eneste som kan
gjøre ham fullt og helt smertefri. Heroinsuget er konstant til stede.
Hvordan klarer du å holde deg unna når du vet
så godt hvordan det sterke stoffet kan løsrive deg fra virkelighetens vonde
tilværelse, bedøve alle sansene, gi deg et pusterom? Hva gir deg styrke til å
fortsette å vandre med din smertefulle ryggsekk?
- Mottoet mitt er
tenk positivt, piss negativt, sier han. Og forteller om livet med sin kjære
Sissel. Om barnebarna. Om Frelsesarmeens kor som han synger i. Om håpet.
- Men den daglige dosen
Subutex fjerner ikke heroinsuget. Og heroin er faktisk det eneste som kan gjøre
meg smertefri, dessverre, men Subutex hjelper meg såpass at jeg klarer å la
være å bruke noe annet enn det jeg får foreskrevet, forteller Per Frode.
«INNEN RUSOMSORGEN ER det mange paradoks», skriver høgskolelektor Ranveig Klingsheim i
den tidligere nevnte artikkel fra Sykepleien i 2003. Hun fortsetter:
«På den ene siden trenger vi helsearbeidere å
se hvilken lidelse de narkomane representerer, og motsatt: blir de narkomane
ett med lidelsen, skammen og elendigheten, blir de fratatt sin verdighet.
Narkomane er mer enn sykdommen og rusavhengigheten. Ser vi bare den ”narkomane
på rom 214”, eller ser vi Lisa eller Ole med sine særskilte ressurser, problem
og behov?»
Klingsheims ord
ferdes på tidens tøfler inn i vårt tiår, og er like aktuelle nå, som da. Per
Frode opplever å gå på et tynt teppe av antipati når han er i sykehusets og
helsevesenets korridorer. Han er faktisk den eksnarkomane på rom 214.
Tungpustet, og stappfull av diagnoser, søker han svar. Kroppens ødemer er tunge
bører på hans skuldre. Helsepersonellets mistillit gjør dem enda tyngre.
Hvorfor?
- De sier jeg har
venøs insuffisiens, forteller han, fortvilet, egentlig, for her er så mye som
ikke stemmer. Han er usikker. Men likevel sikker. Alt tyder på at kroppen er
kuppet av lymfeødem. Usikkerheten er en konsekvens av mangel på menneskelig
anerkjennelse. Tvilen er nedverdigelsens fosterbarn. En tidligere rusmisbruker
mangler karakterstyrke, enhver skade er selvforskyldt, en konsekvens av
feilvalg, der hvor folk flest sier nei takk, sa rusmisbrukeren ja takk. Og
fallet førte ham eller henne direkte inn i foraktens forgård. Legen ved
Stavanger Universitetssykehus skrev altså venøs insuffisiens i Per Frodes
journalpapirer. Samt i henvisningen til fysioterapeut. I tillegg til å
vektlegge at pasienten er tidligere rusmisbruker. Mens han var innlagt på
avdeling 3F, indremedisin, ved SUS, var det hele tiden snakk om lymfødem. Inntil
papirene ble ferdigstilt.
Hva er det som får deg til å betvile den siste
diagnosen du fikk?
- Jeg er hellig
overbevist om at det er lymfødem jeg har, ikke venøs insuffisiens, sier Per
Frode. Han kjenner kroppen sin, vet hvordan den virker, har god oversikt over
sin egen vei ut av heroinens klamme maktgrep og inn i den rusfrie hverdag, han
har kjent smerter i mange, lange år, og mener bestemt at sprøytebruken ikke har
noe å gjøre med den tilstanden han er i nå.
Hvordan kan du vite sikkert at sprøytebruken
er irrelevant?
- Det ble sagt klart
og tydelig at det var mitt eget misbruk som var årsaken til problemene. Til
ødemene, væskeansamlingen i kroppen min, vektøkningen, de vonde hendene. Venøs
insuffisiens er ikke uvanlig blant narkomane som injiserer heroin i beina Men
jeg skjønner ikke hvordan mitt misbruk, som jeg sluttet med i 1998, plutselig
kan være skyld i at jeg for noen få år siden skal utvikle venøs insuffisiens, med
ødemer både i armer og bein, femten år etter at jeg sluttet å bruke å bruke sprøyter.
Dessuten injiserte jeg aldri heroin i beina, forteller han.
JOURNALIST OG
FORFATTER Simen Sætre skrev i 2006 en kronikk Tidsskrift for Den norske
legeforening, med tittelen Kræsj – om
forholdet mellom leger og narkomane. Han referer til sine møter med Hugo,
heroinist og tigger i Oslo og hovedpersonen i Sætres bok fra samme år, Hugo. En biografi. Hugo var blant annet
innlagt på sykehus med lungebetennelse. Og hans fortelling oppsummerer
situasjonen, slik også Per Frode opplever den, de rusavhengige, og tidligere
rusavhengige, behandles annerledes, dårligere. De er ikke som andre. De
mistros. Sætres poeng er at legestanden, og annet helsepersonell, mangler
kunnskap, de vet lite om de falnes fysiologiske og sosiale virkelighet, en
holdningsendring krever innsikt, og innsikt krever tillitt, han viser to ulike
samfunnssjikt som møtes, uten at den ene har referanser som gir grunnlag til å
forstå den andre, og han spør enkelt og greit:
«Når to grupper kræsjer, kan det kanskje
hjelpe å lære litt mer om hverandre?»
Forakten er
forunderlig nær når to motpoler møtes, rusmisbrukeren, avvent eller avhengig
eller i rehabiliterende behandling, og norsk helsepersonell, på offentlige
sykehus. Kommunikasjonskrasj er en problematikk i evig sirkel. Men hvor
begynner problemet? Utgangspunktet er slik: Den ressurssvake, i alle fall der
og da, misbrukeren, er i møte med den sterke, allvitende behandleren, den
første, misbrukeren, med krumbøyd nakke og selvtillitt i spagat mellom to stup,
en sykdom og et skrikende behov for stimulans, den andre i hvit frakk med
kunnskap og innsikt og makt til å gi og ta.
MEN HER FINNES mer
enn mørke og manglende kommunikasjon. Og Marit Myklebust viser vei, mot lyset,
hun som forlot ordførerposten i Egersund, politikkens frontposisjon i det
kommunale system, og reiste inn i Oslos bakgater, som sykepleier og daglig
leder av Gatehospitalet, et lavterskel helsetilbud til de tyngste narkomane i
hovedstaden. Myklebust er positiv, hun ser så mye flott, så mange ildsjeler, og
vil løfte frem alle dem av sine kollegaer som brenner, som vil hjelpe de
rusavhengige ut av sine smerter og problemer, og utvide sin kunnskap og innsikt
og forståelse, dem som lytter og gir lindring og behandling uten fordommer, de som
ser mennesket bak rusen og misbruket og fallet, for de mange i helsevesenet.
Hun vil ikke svartmale situasjonen, selv om hun kjenner seg igjen og vet at her
finnes holdninger som må endres. Og mangel på kunnskap.
Hvem er det og hvor er de som ser mennesket
bak lidelsen og som har medisinsk innsikt?
- Å, det er mange
sengeposter på sykehusene hvor personalet har god faglig kompetanse, høyt
engasjement, stor innsikt og innlevelse og høy behandlingsfrekvens av
rusmiddelavhengige, men for eksempel kan du finne mange dyktige helsearbeidere
på de infeksjonsmedisinske og ortopediske avdelingene, forteller Myklebust, som
i de siste åtte årene har jobbet tett på mennesker med tungt rusmisbruk.
- Holdningsendringer
og formell kompetanse går hånd i hånd. Erfaring med rusfeltet og
rusproblematikken er viktig, det å skape arbeidsplasser i helsevesenet som gir
rom for og legger opp til etisk refleksjon, er viktig, likeså økt forståelse og
kunnskap om rusavhengighetens mekanismer, er viktig, fortsetter hun.
- Problemstillingen
er kompleks, rusavhengighet er en sykdom, men veien inn og ut av sykdommen er
sammensatt, mener Myklebust, og forteller om et yrke med mange sterke møter og
inntrykk, men aller sterkest er det å bli kjent med enkeltmennesker som har
opplevd så mye vondt, men likevel har klart å bevare det vakre og fine i seg.
TRE GANGER I uken går
Per Frode til fysioterapeut Rune Bjørnevoll, midt i Stavanger sentrum. Bjørnevoll
behandler rygg, nakke, og gir lungefysioterapi, men han skulle så inderlig
ønske at Per Frode fikk mer hjelp, mer støtte, mer tillitt, for her er så mye
som er galt.
Hvordan oppfatter du Per Frodes situasjon?
- Jeg er ikke som
andre pasienter, pleier Per Frode å si til meg, med et ironisk flir om munnen,
for han vet at det er riktig, han er virkelig ikke som andre pasienter,
forteller Bjørnevoll. Og beskriver en mann som kjenner kroppen sin veldig godt
etter mange år som syk og pleietrengende, en mann med konstante smerter og
tunge diagnoser, en mann som de siste tre-fire årene har møtt motstand i
helsevesenet, sannsynligvis på grunn av sin fortid.
- Han vil mye, Per
Frode, han har en drivkraft og en livslyst som jeg ikke har sett hos så mange
andre, i alle fall ikke hos LAR-brukere, sier Bjørnevoll, og fortsetter:
- Hodet til Per Frode
fungerer topp, men kroppen hans, den virker ikke i det hele tatt. Han vil ha
svar, men er jo en tidligere rusmisbruker, og akkurat nå er det slik at hvor
enn han henvender seg, møter han fordommer, forutinntatte holdninger, slike som
henger fast i hans fortids feilvalg og fall. Jeg forstår det ikke. Jeg blir
forbannet. Når du ser en fyr som har det som ham, han har store sår som aldri
gror, må ta mye blodfortynnende medisiner, lever i et hav av smerter, med tung,
tung pust, lunger som nesten er ute av drift, og særlig hendene, de er veldig,
veldig vonde, når du ser slikt, da kan du forstå hans frustrasjon, ikke sant?
Men det er en utrolig treghet over hele linjen, Per Frode må ha hjelp, men det
skjer ingenting. Ingenting.
Jeg hører en bekymret
og oppgitt og berørt fysioterapeut, som beskriver et vanskelig samarbeidsmiljø
i sosial- og helsetjenesten, en langsom forvaltning og et tungrodd system. Hans
engasjement er oppriktig, og viktig. For han peker på en situasjon som
sannsynligvis ikke er unik. Det finnes flere som Per Frode. Uten tvil. I 2011
var 6640 rusavhengige i LAR-behandling. Ingen vet nøyaktig hvor mange som
misbruker narkotika, for de er vanskelig å tallfeste, men likevel er de
narkomane, eller tidligere narkomane, omtalt i dokumenter, filmer, bøker,
reportasjer, nyhetssaker, fagartikler, undersøkelser, kommentarer,
samfunnsanalyser, studier, rapporter. De narkomanes situasjon og troverdighet
og liv og leven har blitt behandlet og betraktet og belyst på mange ulike vis
gjennom de siste årtier. Tall og statistikk. Fakta og informasjon. Statlige meldinger,
notater og reformer. Personlige beretninger om nød og død og fornedrelse.
«Etter hvert begynte jeg å like meg i den
møkkete stasjonshallen, i alle fall følte jeg meg hjemme der. Jeg merket ikke
lenger stanken av piss og desinfeksjonsmidler. Gatepikene, skreppene, tyrkerne
og andre utlendinger, snuten, uteliggerne, alkisen, spyet – alt sammen ble mitt
faste miljø fra morgen til kveld.»
Christiane F. om
Bahnhof Zoo stasjon.
DET ALLER BESTE bildet
av situasjonen til Per Frode får fysioterapeut Bjørnevoll gjennom de tre
ukentlige konsultasjonene. I samtale med pasienten, som behandler, lyttende, rådgivende,
tilstede. For her er lite tverrfaglig samarbeid. Det er i hvert fall
Bjørnevolls erfaring. Men mange fine ord. Brukermedvirkning. Samarbeidsrelasjoner.
Spesialisert behandling. Økt livskvalitet. I teorien har enhver pasient
rettigheter, og teorien ser bra ut. Men virkeligheten er annerledes. Livet som
syk eksnarkoman har utfordringer som gjør hverdagen til en evig økonomisk og
personlig kamp. Per Frode har ikke råd til å betale egenandelen hos
fysioterapeuten, for eksempel, den behandlingen han får av Bjørnevoll er delvis
på fysioterapeutens egen regning. Per Frode får støtte fra NAV Trygd og NAV
Sosial. Men ikke nok. Han sliter med å få endene til å møtes. Han får sårstell
ved SUS, som skrives av på frikortet. Bjørnevoll peker på en svikt i systemet,
både ved sykehuset og i kommunen og i fylket og i staten, uten å vite hva
svikten egentlig består i, hvor den begynner, eller slutter, eller får næring,
for den saks skyld. Her er ingen som stiller krav, her er ingen plan, her er
ingen tydelig ansvarslinje. For Bjørnevoll er det å ha en klar målsetting en
grunnpilar i behandlingen, en forutsetning for motivasjon, for begge parter. Og
når den syke er tidligere rusmisbruker, er struktur og plan og fremdrift mot et
mål, enda viktigere enn ellers.
- Jeg kan ikke
understreke nok hvor viktig det er at behandlingsapparatet møter brukeren med
klare målsettinger og planer og krav, og tett oppfølging på den individuelle
fremgangen, vi skal gi folk en sjanse, se hver enkelt person, og kreve at de
gjør som vi i helse- og sosialsystemet legger opp til, på en tillitsvekkende
måte, selvfølgelig, da oppnås gjensidig respekt, du ser at pasienten jobber,
innsatsen er målbar, de opplever progresjon, og samarbeidet blir styrket, sier
han.
I Helsedirektoratets
nasjonale retningslinje for LAR-rehabilitering, er pasientens egne mål en
viktig fremdriftsfaktor. I forordet står det:
«Substitusjonslegemiddelet inngår som et
deltiltak i et helhetlig og omfattende rehabiliteringsforløp. Dette stiller
store krav til samhandling mellom og samordning av tjenestene, samt til
pasientmedvirkning.»
Fysioterapeut
Bjørnevoll beskriver en pasient som er frustrert over ikke å bli tatt på alvor.
Per Frode møter
fordommer. Ikke i selve LAR-systemet, han får sitt substitusjonslegemiddel og
bruker det etter reglementet, men han er syk, og trenger mer hjelp, mer
innsats, mer samarbeid. Og pasientmedvirkningen er begrenset.
«TJENESTETILBUDET ER I dag oppsplittet, med
mange instanser og uoversiktlige ansvarslinjer. Hvem som har ansvaret til
enhver tid, er ikke tydelig. Noen beskriver hvordan oppgavefordelingen mellom
stat og kommune gjør narkotikaavhengige til utgiftsposter som kan flyttes
mellom ulike budsjetter. Det mangler dermed koordinering på individnivå, og det
mangler en helthetlig og felles strategi på systemnivå.»
Rapport om narkotika,
Stoltenbergutvalget, 2010, s.10.
LAVBUDSJETTSHOLDNINGEN
SVEVER SOM en sort sky over det landskapet Per Frode ferdes i. Hva er
forklaringen? Hva er årsaken til at holdninger ikke endres, men synes sementert
i fortidens det-er-din-egen-feil-syn? Jeg klarer ikke å befri meg fra tanken om
det diagnostiske blikk som rusavhengigheten betraktes med: Du er syk, min venn, og mitt diagnostiske verktøy, ICD-10 eller
DSM-IV, forteller meg hvem du er og hvordan du skal håndteres. Kan det
hende at LAR-systemet, og helses- og sosialtjenestens institusjonelle preg, er
en bedøvende sirkel av kartlegging og medisinering, som registrerer og
definerer og teoretiserer, som aldri har klart å peke på en tydelig og
frigjørende vei ut av misbruket, ut av avhengigheten, for det enkelte
mennesket, og som dermed befester det fordomsfulle syn på pasienten, som bevist
finnes i helsevesenet, som en fortidens usynlige dinosaur, og derfor ikke motiverer
hver enkelt instans, verken fastlegen, sykepleieren, kiropraktoren, terapeuten,
sosialtjenesten, til å ta et ekstra tak i situasjonen, til å ta steget ut av
uniformen og inn i det faktiske miljøet som brukerne lever i, nærmere deg, min
venn, nærmere deg, for å løfte ham eller henne fullt og helt ut av opplegget og
inn i det nye friske og rusfrie liv?
«Jeg tror på mennesker som brenner. Det
knitrer dypt i dem en mening.»
Poet Kolbein Falkeid
gir et glødende kort pek på ektefølt engasjement. I diktets drakt drar han
linjen tilbake til den italienske botspredikanten Savonarola, en brennende
engasjert reformator, som lengtet etter ånd og sjel i renessansens strenge
vitenskapelighet. Både Marit Myklebust og Arild Knutsen og Rune Bjørnevoll gjør
en samtidens savonarola, hver og en på ulikt vis, de brenner i sitt
engasjement, og søker nærhet til mennesket bak diagnosene. De avkler seg sin
uniform og møter de utstøttes blikk og identifiserer seg, ser seg selv i dem,
og motsatt, og det skjer en identifikasjon, de er like i all sin ulikhet, og de
høye murene rives ned, brukerne, de narkomane, kjenner seg verdsatt og tatt på
alvor, og behandlerne og aktivisten bruker sin kunnskap og sin innsikt og
systemet som faktisk finnes, til å behandle og hjelpe sine pasienter og medmennesker
og likesinnede.
Og Arild Knutsen spør
meg om jeg har tenkt på hvorfor det finnes et eget gatehospital, som hos
Frelsesarméen? Eller egne kaféer for de narkomane, som hos Bymisjonen? Det
handler om utenforskap, sier han, de narkotikaavhengige er uønsket ute i
storsamfunnet.
THORVALD STOLTENBERG,
LEDER for Stoltenbergutvalget, far til statsminister Jens Stoltenberg, skriver forordet
til ”Rapport om narkotika”, om rusmisbruk i Norge, avgitt til regjeringen i
juni 2010:
«Alle kan vi bidra til å redusere – helst
fjerne – den trussel narkotika er for enkeltmennesker og for samfunnet, i det
minste ved å vise respekt for menneskets verdighet. Det er viktigere enn du
tror.»
Og jeg minnes en
kommentar fra en sykepleier, hennes erfaring er lang og sterk og troverdig, men
et sted på veien møtte hun den narkomane, og mistet mennesket av syne, gikk
like forbi, uten å tilby sin hjelpende hånd. Hvorfor? Hva er vi redd for?
Å leve som syk
eksnarkoman, er å leve i foraktens forgård, der håpet er en sommerfugl på
flukt.
«OG NÅR ALLE andre av livets lys er slukket, forsvinner også det siste –
kjærlighetens lys.»
Shantaram, s.116.
Kommentarer