Dønn vanlig hverdag, hva ellers
Poetisk realistisk fremstilling av gråtkvalt morgen, dønn vanlig, hva ellers:
Morgenstundens
magi er en muskel i dyp søvn,
morgenmessens
introitus er mulighetens dypeste dal,
tonene er så falske, så falske,
et fordrukkent
kor av sinte menn, de står ved elvebredden, tørste,
noen bøyer seg ned og
lepjer som hunder,
Gideons og Guds utvalgte,
Kyrie eleison, Christe eleison,
vekkerklokkens
klang
setter
viljen i gang og kroppens trang til hvile undertrykkes,
mot dagen, min kjære, mot dagen,
valpen,
morgenfrisk i småbarnas seng,
stå
opp, vesle pike, regnet dundrer på vinduet og vil inn,
men
valpen må ut før den vanner huset hvor menneskene bor, her er tørt og varmt,
stå opp, vesle pike, morgentur,
ditt
ansvar, din plikt, ikke min, nei,
it 's allright, ma (yes indeed, Dylan)
mors
vane er matpakkestrategi på kjøkkenbenken til lyden av kulturkanalen,
verdensfortellingen
inn i hverdagen,
det store i det lille,
perspektivet, innsikten, kunnskapen, forståelsen,
det politiske blir personlig,
men tiden
er knapp, kjære, null vilje til valpeoppdragelse i dagens første fase,
matpakkestrategi,
strengt regime, skolegang for fem, you 're gonne have to serve somebody, (call me Terry, Dylan)
ut, valp, ut og piss,
knel
med bakbeina i burlesk vinkel,
piss,
valp, sett preg på nabolagets kommunale kantstein, Mors stupebit et natura,
kroppsvæske
i vinkel mot tvangens tilrettelagte sporvei, lillesøster passer på,
morgenstund
er i grunnen god, the whole world is asleep, (I know, Dylan)
inne
rusler familielivet rundt på bare føtter, far dusjer, menneskebarn ligger på
vent i sofakroken.
Mamma,
hvorfor finnes skole?
For
at du skal forstå verden, lille venn.
Eldstemann
smører sin brødskive, fysikken står i skyggen av gårsdagens vektstang,
muskelverk,
et tre i kroppens hage,
neste
fase,
mot bussen, min kjære, mot bussen,
hun,
i kjærlig tospann med sin utvalgte, leieboeren, make you feel make love, (oh, Dylan)
snart
blir de ett, in paradisum deducant te angeli,
så,
lyden av ytterdøren, atter en gang, bra, vesle pike, takk skal du ha,
matpakkene er i boks.
Hæ?
Ordet er hæ. Fra sofaen oppdages en brun kabel, illeluktende,
en
kabel, hva er en kabel, en ledning, ikke sant?
Nei,
hundens avføring på det brune teppet,
men,
jenta mi, var du ikke ute i regnet med valpen?
Jo,
men den ville ikke gå.
Ville
ikke. Hæ?
Så
samles folket, til havregrøtens pris, og honningen smøres i tykke lag, og
melken,
alltid
kald, vi er heldige, så heldige,
takk Gud, for maten og huset og
klærne, exaudi orationem meam,
alle
er på vei, vanens vante gang, mor rydder sitt kjøkken, valpen piper,
atter
en avføring, atter en kabel.
Boblens
beskyttende hinne slå sprekker, everything is broken (oh have mercy, Dylan).
Valpen
ville ikke gå. Men, vesle pike: Du er sjef.
Morssinnet
er ulogisk. Morgenstundens magi er fortapt. Far?
På vei, mot Bergen, min kjære, mot
Bergen,
alene
står hun i møtet med sin utilstrekkelighet, kvinnen,
(og
hennes stilling er langt fra deltid, hun er u-ansatt, en ulønnet lømmel)
alene
står hun, kvinnen,
(hun er oppdratt av kvinner,
innenfor en kvinnelig verden, sa Simone)
alene
står hun,
og
messer småfolket ned i knestående, tårene tar dem, de yngste,
å,
hvilket tap, hvilket fall, sinnet er synden som knuser lykken, preces
meae non sunt dignae,
mamma,
du vil ikke ha valpen, du,
minstemann
tolker i ærlighetens tegn, lag på lag skrelles av, kjernen er enkel, barnlig
enkel,
mot bilen, mine kjære, mot bilen,
dønn
vanlig hverdag, en flik av verdensfortellingen, dagslyset sniker seg på skrå
inn gjennom vindusruten, avslører håndavtrykk, spor av tid,
skynd dere, barn, skolen
venter,
og en søster er fortapt ved en stasjon langs veien,
hun hvisket sin
tilstand med digital stemme; tarminfeksjon,
jeg
må hentes, mamma, kommer du?
Kommer
du?
Vi ser stadig mer angst i verden, leste
kvinnen i lyset fra nattlampen, gårsdagens avis,
selvopptattheten skygger de store problemene,
Klassekampen
om Renata Salecl. Kjent blant de forskende. Ukjent i huset.
Kommer
du? Den digitale hvisking suser i skyene, her og nå,
her og nå er atomet i molekylet, den
døde i messen, stjernen i galaksen, solisten i rekviemet,
nonnens bønn i eneboercellen.
Men
hold takten, da, menneske! (hvem roper i ødemarken?)
lev som du vil, men følg
med, hold takten, for fanden! (fanden i mørket?)
Tårer
er tusen salte dråper i håpets innsjø. (Gråt, men gråt alene. Spar meg for
katarsisgnålet.)
Hva
sa du? Om jeg kommer, jenta mi? Underveis,
og
de kjører langs veien, følger
bilkøen, slangen i oljens paradis,
mot forbruksvekst, min kjære, mot forbruksvekst,
og
verdensfortellingen inntas i kjøretøyets varme kupé, namedropping i studio, you
know, Cézanne, Van Gogh, Munch-konferansen, studier av
notater,
mesterens notater, de løse ark,
mesterverket,
en grein på kunstens tre,
Landa
lander nye innsikter, et bilde kommer morskvinnen i hu,
et
skrik som høres i århundrer, ekko, ekko, er du der? (urk, hvem roper i
ødemarken?)
hverdagsmaleren
utrykker angst,
den
som var, er og skal komme,
eller,
et syn, et glimt av innsikt i sinnets salmesang,
Lord,
protect my child, (oh, Dylan, I know),
og bilen går sin gang, bluetooth
tilkobles, tid for listens pop,
bærekraft
eller ei, avføring på det brune teppet, selvkontroll, fanden tok tak i sjelen
og ristet den som et hundebein, oh, it hurts, (long and wasted years, Dylan, long and wasted)
avføring,
kabel, kall det hva du vil, kompostvillig aktivitet på brun ull,
men
mors synd fikk tårene til å trille,
hei, prøv å følge med, verden, politikken, where mercy walks the plank, (yes, Dylan), kunsten, og Munch, slo kollbøtte i studio,
Kyrie eleison.
Rå realisme:
06.15-07.55: Bikkja
bæsjer på teppet, tidlig morgen, mor klikker.