På trykk nytid 7.mars
Når kunnskapen kamuflerer
Av Tone R. Skartveit
- Vaksinen
skal atter få sitt påfyll, sier hun, til sin mann, og viser arket fra sjetteklassingens
skolemappe. Tilbud om MMR, hilsen helsesøster[1]. Kvinnen blotter sin uro, bygget på
opplysningene som finnes i de ubelyste kroker, utenfor styresmaktens
informasjonskilder, et sted mellom konspirasjonens galskap og
motforestillingenes fornuftige kritikk, opplysningene som gir rom for et valg,
et annerledes valg, som gjør at nå, nå beveger de seg i risikosonen, de små,
der faren for smitte og sykdom er en sort og fandenivoldsk sky over sjel og
kropp. Den humane cellelinje WI38 fortsetter sin vandring, fra pode til pode,
og kunnskapen, teknokratiets tilsynelatende velfunderte visdom, formidlet
gjennom Nasjonalt Folkehelseinstitutts effektive og velmenende vaksineprogram,
kamuflerer fremdeles opplysningene som vekker den etiske refleksjon. Her, på
arket fra sjetteklassingens skolemappe, er fakta om meslinger og kusma og røde
hunders, rubellas, mulige virkning på den vesles fysiske tilstand. Intet om
hvordan vaksinen blir til.
I Norsk
offentlig utreding (NOU) 2011:21 «Når døden tjener livet», står det skrevet at
i følge transplantasjonslovens paragraf 8b er celler og vev fra provosertaborterte
fostre tillatt brukt i medisinsk forskning, herunder utvikling og fremstilling
av vaksine, diagnostikk og behandling, og at en slik anvendelse kun skal skje
dersom det ikke finnes andre likeverdige metoder.[2] Finnes
likeverdige metoder? I Norge er abortsaken en lunken samtale. Ingen barrikader
er synlige, krigen om de ufødte kroppenes verdi er for lengst over, kvinnens
selvbestemmelsesrett er suveren, feministenes syttitallskamp er for lengst
blitt formulert i abortloven. En celleklump er intet liv, selv om de fleste er
enige om at abort bør unngås, eller at tallene må ned, for 15343 svangerskap
ble avbrutt i 2011[3],
15343 barn fjernet fra livets scene før flomlyset ble slått på. Fostermengden
etter abortene er følgelig stor og forskningsmaterialet tilgjengelig og tillatt,
i lovs form, å bruke, og når vaksiner skal fremstilles, når døden kan tjene
livet, hvilke etiske hensyn tas?
When
you gonna wake up, spør Dylan, i kraft av sin tro og overbevisning og trosser
sin status som kulturradikal protestsanger og hippiehelt og modig motkraft til
de store makter og synliggjør sin svakhet og åndelige nakenhet og Vårherres
vilje og mening og menneskets iboende flokkmentalitet. Vi tenker i tilrettelagte
termer, sluker de offentlige informasjoner, ja, for slik er vår ferd, fortrolig
innrettet på de styrende myndigheters arena, nøye tilpasset tidsånden, nær
kilden til rett liv og leven. Men noen ganger er det all right å ta en Dylan, when
you gonna wake up, for her finnes så mye mer. De moralske spørsmål og etiske
utfordringer er usynlige tråder innvevd i vårt hverdagslige nettverk av vaner
og virksomhet og vennskap og handlinger og hendelser. Hverdagshelten, den
trivielle tenker som tar et steg til siden der andre valser videre, er nødvendig,
et motstykke til massevandringen på de tilrettelagte veibaner. Og når vaksinen
skal få sitt påfyll, er noen parat til å si stopp, nei takk, men blir de hørt
og tatt på alvor?
I 2011 kom 60200 [4]barn
til verden i vårt vidstrakte land. De løftes varsomt og velmenende inn i det
norske barnevaksinasjonsprogrammet, forvaltet av Nasjonalt Folkehelseinstitutt,
etter tre spede måneder, og ferdes på vaksinasjonsveien frem til de er femten
veslevoksne år og kan uteksamineres med et ferdig utviklet immunforsvar. Elleve
nøye registrerte og disponerte og delegerte nålestikk verner mot alt fra
difteri til humant papillomavirus. To av nålestikkene har preparatnavnet M-M-RVAXPRO
«Sanofi Pasteur MSD»[5],
som kortfattet kalles MMR. Første dose injiseres når poden er rundt halvannet
år, siste dose i sjette klasse. I 2011 var tilstanden i riket slik at 93
prosent av to-åringene tok vaksinen, 94 prosent[6] av
seksten-åringene. Få foreldre valgte å holde seg og sine etterkommere utenfor.
«Vaksiner
gis tusenvis av barn for å hindre alvorlig sykdom som bare rammer en prosent
eller enda færre»,
skriver Hanne Nøkleby og Berit Feiring, fra Nasjonalt Folkehelseinstitutt, en
artikkel i Tidsskrift for Den norske Legeforening[7].
«En
vaksine er som en forsikring, noe alle trenger fordi vi ikke vet hvem som blir
rammet», skriver
de.
Og stadfester frykten for å bli
syk som en viktig motivator på veien mot den vaksinefriske helsetilstand for
folk flest. Verden er et utrygt sted, ingen vet hvem som vil falle, Folkehelseinstituttet
er et skjold og vern om din sunne, sykdomsfrie væren.
Men en svensk pikebaby ble aldri
født, en gang på midten av 60-tallet. Hun var uønsket og ble fjernet fra sitt
mors liv i tolvte uke. Den vesles lungevev ble i 1965 brukt av Leonard Hayflick
ved Wistar Institute, University of Pennsylvania, i utviklingen av den humane
diploide cellelinjen WI38. Samtidig raste en rubella-pandemi i verden. Mange
fryktet smitte av og skade på fosteret og valgte fremprovosert terapeutisk
abort. Dr. Stanley Plotkin med kollegaer fra Wistar Institute fikk bruke vev
fra abortene, og etter prøver fra den tjuesyvende aborten i serien, og fra den
tredje vevsprøven, RA27/3, ble resultatet som ønsket; forskerne klarte å
isolere virus som lot seg dyrke i cellelinjen WI38, en ny vaksine ble fremstilt.
Røde hunder kunne nå bekjempes, og cellelinjen har vandret på vaksineføtter
frem til vår tids MMR-variant.[8]
Men
ingen cellelinje varer evig. De blå horisonter er halve sannheter. For WI38 er
dødelig, hver dose som brukes forkorter dens levetid. De lønnlige mitoser har
en målbar grense, oppkalt etter nevnte Leonard Hayflick; The Hayflick Limit.[9]
Rubellatårnet når ikke inn i himmelrommet, nye aborter må til. Eller nye teknologiske
metoder. Men lønnsomhet og effektivitet er stikkord i legemiddelproduksjonen,
og opprettholdelse av vaksineprogrammet og vern av våre minste er vektige
argument for ikke å endre retning fra den virkningsfulle veien vi allerede
ferdes på. De etiske utfordringene som aborten fremkaller, synes uinteressante
i farmasøytindustrien og blant vaksineformidlerne, Folkehelseinstituttet
utelater etikk på sine tilrettelagte informasjonssider.
«Det synes gjennom det som
opplyses på nettsidene til Folkehelseinstituttet, som om det er gjeldende
offisiell filosofi her til lands at etiske utfordringer knyttet til
fremstilling av rubella-vaksinen ikke er en aktuell problemstilling», skriver Øystein Winnem i sin
prosjektoppgave i medisin ved Universitetet i Oslo fra 2008. [10]
De sitter i skyggen av kveldens
ro, de to, på den tiden av døgnet skuldrene senkes og samtalen rusler rolig og
uforstyrret langs det daglige kutråkk av gjøremål og hendelser og søskenslag og
barnlige ord og setninger som stadfester livet som levelig og lønnlig håpefullt
og til og med himmelsk herlig. Den voksne hvile skulle vært fullkommen,
egentlig, idet kvelden snurper seg sammen og overlater sin eksistens til
nattens usette drømmesyn. Men hun viser brevet fra helsesøster og minnes den
gang minstemann, nummer fem i rekken, skulle få sin første dose MMR. Mor visste
at vaksinen var fremstilt i fostervev, men hverken helsesøster eller lege
trodde på hennes påstand, nei, her er ingen humane diploide celler, sa de,
inntil hun viste dem vaksinens pakningsvedlegg, punkt seks, om sammensetningen
av M-M-RVAXPRO; rubellavirus Wistar RA 27/3 stamme, produsert i human diploid
lungefibroblaster (WI38)[11].
Helsesøster ble slått av sin egen uvitenhet, men legen kastet vedlegget i
søppeldunken, forlot rommet og ropte fra gangen, på vei til sitt eget kontor:
- Hva med alle de som har blitt
reddet på veien, verden over, alle de som vant livet, millioner av barn, fordi
et foster ble fjernet fra en livmor for lenge siden?
Hans poeng pekte på konsekvensen
av den påståtte etiske ugjerning, en konsekvens som utelukkende, i følge ham,
er positiv, så positiv at intet annet er verdt et snev av refleksjon og
diskusjon.
- Men null
og niks om abortens problem, sier hun, moren, og omsluttes av en tung
fornemmelse av svik. Sitt eget svik. For her er muligheten for å verne barna,
gi dem beskyttelse mot sykdom og smerte. Et lite nålestikk, og vips,
bekymringen forsvinner fra livets scene. Vaksineveldet er en velsignelse for
foreldrefolket. Og en plikt. MMR gir en byrde mindre å bære. Eller kanskje
ikke. For hva er vel et menneske? Hvordan begrense og definere den humane
eksistens? Menneskeverd? Et menneske er mer enn fysiologi. Et menneske er
refleksjon. Ettertanke. Dybdedykk i problemstillinger som er evig til stede i
liv og leven. Når ble jeg til? Når får jeg verdi?
-
Det er som om de utelukker vår evne til ettertanke og analyse, sier hun, og han
nikker. For de to, en mor og en far, er sammen i tvilen på den sterke styringsmakt,
forårsaket av en informasjonsutelatelse, og en tro på det usette livets rett
til vern, i dypet av sin mor, vern mot medisinske inngripen og fremskritt og
legemiddelindustriens usynlige vilje til økonomisk vekst og den politisk
korrekte moral og øyeblikkets elendighetslammelse. De er syndere, foreldrene. De gjør motsatt av
folk flest. De velger vekk vaksinevelsignelsen. I alle fall to av de statlige
nålestikk. Og utsetter andre individ for smittefare. Økt sykdomsrisiko. Senvirkninger.
Offentlige helseutgifter til sykebehandling. Lidelsens uutholdelige tilstand. Men
makt møter avmakt, de foresattes problem er deres etiske bevissthet, de har en
fot i annerledesland, de gjør en Dylan, og sier: When you gonna wake up? Vis oss
mer enn veien dere vil vi skal gå, vis oss utvelgelsen, bakgrunnen for
vaksinens tilblivelse, hvem gjorde hva og hvor og alternativene, vis, ikke
skjul, for her finnes en annen måte, ikke sant?
[1] Skriv
til foreldre/foresatte i 6.klasse, Stavanger kommune, 2013, Tilbud om MMR
vaksine.
[2]
NOU 2011: 21, kapittel 3.1.3.
[3]
Abort – faktaark med statistikk – Folkehelseinstituttet.
[4]
www.ssb.no/fødte/
[5]
www.fhi.no/dokumenter/5368b2a00e.pdf
[6]
www.fhi.no/dokumenter/5368b2a00e.pdf
[7]
Artikkel «Det norske vaksinasjonsprogrammet», 2006,
tidsskriftet.no/article/1435947.
[8] Informasjon
hentet fra Øystein Winnems prosjektoppgave i profesjonsstudiet medisin ved UiO,
2008, «Etiske utfordringer knyttet til bruk av vaksiner fremstilt i fostervev».
[9]
Øystein Winnems prosjektoppgave, UiS.
[10]
«Etiske utfordringer knyttet til bruk av vaksiner fremstilt i fostervev», UiO.
[11]
Felleskatalogen. Pasientutgave: M-M-RVAXPRO Sanofi Pasteur MSD.
Kommentarer