Gå til hovedinnhold

Å kaste et år




Å kaste et år

J
eg kastet et år i søppeldunken
i dag,
fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart,
fullt av spor, levd liv,
et år,
365 dager,
med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen,
eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min,
som et skrik i motvind,
eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen,
og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft,
eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av
komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur,
tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor, 
(takk, Cathrine)
eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift,
som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha,
med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet, de hvitkledde engler i korridorene,
uten vinger,
å, for et år,
rett i søppelet,
YOLO, 
(nå sukker nok tenåringen min, mamma, ikke bruk det uttrykket)
eller hva enn som passer å si, uansett,
jeg kastet et år i papirdunken i dag,
et år i søppelet,
til resirkulering, papir blir nye greier, 
å, for all del, la de blanke ark komme,
og i speilet så jeg hud som la seg i folder, som brettene på en duk,
rynker, spor, levd liv, eller små trappetrinn fra kinnet ned til halsen.
O
g så hang jeg opp
et nytt år,
365 dager,
uten tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart,
nakne, åpne luker i livet. 

Kommentarer

Nye kommentarer er ikke tillatt.

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer