Gå til hovedinnhold

Å kaste et år




Å kaste et år

J
eg kastet et år i søppeldunken
i dag,
fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart,
fullt av spor, levd liv,
et år,
365 dager,
med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen,
eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min,
som et skrik i motvind,
eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen,
og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft,
eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av
komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur,
tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor, 
(takk, Cathrine)
eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift,
som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha,
med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet, de hvitkledde engler i korridorene,
uten vinger,
å, for et år,
rett i søppelet,
YOLO, 
(nå sukker nok tenåringen min, mamma, ikke bruk det uttrykket)
eller hva enn som passer å si, uansett,
jeg kastet et år i papirdunken i dag,
et år i søppelet,
til resirkulering, papir blir nye greier, 
å, for all del, la de blanke ark komme,
og i speilet så jeg hud som la seg i folder, som brettene på en duk,
rynker, spor, levd liv, eller små trappetrinn fra kinnet ned til halsen.
O
g så hang jeg opp
et nytt år,
365 dager,
uten tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart,
nakne, åpne luker i livet. 

Kommentarer

Nye kommentarer er ikke tillatt.

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Veksten

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to.   «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...
Legg inn en kommentar
Les mer

Sovefortellingen

  Ma, ma, maaa. Tenk å måtte ta seg en hvil når alt glitrer! midt på dagen! denne dagen som så vidt har rukket å kle på seg. Tenk å lukke øynene, stenge ute stjernestøv som danser med solstrålene og måner som hviler på fjellenes blåner og dråper som dingler på tuppen av greiner og busker som knitrer av bladspreng og sølepytter sprekkfulle av oppsamlet glans og glimmer og glorier. Tenk å legge seg ned, for å ta formiddagshvilen , være lydig mot en eldgammel bestemor, når discokulen snurrer og speilbildet snakker og fuglesangen fremføres i pulserende sambatakt for en nyfiken ettåring. Tenk å hvile da! Det er umulig. Ma, ma, ma, ma, mama, amam, mmmaaa. Hører du? Ma, ma, ma, ma. Det er vesle Michael. Han er morsom. Han smiler lurt. Kosekaninen Kika danser på dynekanten. Danser til takten av en bånsull, bestemors bånsull, lille, lille Michael, du som er så snill og god, bestemor elsker deg, mamma elsker deg. Kika er våken. Og Michael er våken. Veldig våken. Og veld...
Les mer