Litterær adventsluke
Sønnen min er en makk som snor seg
Av Tone R. Skartveit
Slik var morgenen, vi
to, alene i huset, forlatt av søsken like etter frokost, de fulgte stjernen,
liksom historiens tre vise menn, bare fire i flokken, de fulgte visdommens
ledestjerne, mot kunnskapens sted, der lærdommen utøves og innøves, skolen, og
så satt vi slik, en smule etterlatt, du og jeg, to i tallet.
Se skyene, de danser
på himmelens gråblå bunn, lett som støv som svinger seg når vinterlystrålen kaster
sitt skråblikk inn vinduet,
ser du dem, spør jeg
gutten i fanget mitt, han som er min sønn, den yngste,
han hever blikket,
ser i stillhet, en stillhet som rommer livet til en liten sjel og en veslevoksen
tanke,
de er ikke så fine,
synes jeg, sier han og tar tak i boken som er klargjort for lesestund, les,
mamma, la fortellingen fylle min indre verden med fantasiens bilder, mens
smaken av en rute mørk sjokolade har høytidsmesse i munnen, mens luften er pakket
inn i en flik av kaffekoppens duft, se, dampen leker ennå i rommet, dampen
leker med støvet, men les, mamma, sier han og kryper dypt inn i fanget mitt. Og
vi sitter slik i stolen. Under leselampen glød. Ute danser skyene tilbederens
dans, de hyller sin frelser og følger solens reise fra klodens bunn til
universets topp, Solkongens sanne jeg tar steget opp på tronen, mens skyene
danser og danser, herr Nordlig Vind leker med de små figurene som henger i
tråder fra hans hånd, han er kledd i kuldens drakt, sølvfarget, de leker og
danser, danser og leker, mens jeg leser og fortellingen går sin gang, om julens
barn, i lek og alvor,
visste du at det
finnes elver som fryser til is, gutten min? Sommerens elver, de buldrende
massene med vann, som følger jordflatens helling, de blir så kalde at de fryser
fast i seg selv. Som isklumpene i fryseboksen, de var vann fra springen, ikke
sant, nå er de is i fryseren. Noen elver forandres, de blir til is, når
vinteren viser sin styrke og skyggene er flere enn før, dypere enn før, da forvandles
vannmassene til klar, blank is, og menneskebarn som bor i nærheten finner frem
sine skøyter og sklir av gårde, jevne, glidende bevegelser, uten hakk, uten
brudd, uten stopp, som vingeslagene til måkene når de svever på luftens
usynlige bølger, høyt, høyt over oss.
Elvene endrer seg,
sier jeg til gutten i fanget mitt, min sønn, som har begynt å synge sine egne
sanger, utenfor bokens fortelling, bortenfor ordene, han seiler tankens skip på
skyenes hav og møter snart kong Kobolt av Kongo, som har mistet sin krone og er
tatt til fange av korrupte Grev Grådig og De Forente Fortjenesters opprørte pirater,
og han trekker sverd, lille gutten, og farger morgenhimmelen rød og skyene er
dråper av blod og han roper at dere må ikke fryse til is, dere store og sterke,
og glemme barna som ingen vet om, de bak murene, som gjemmer seg i fryktens
forgård, dere må holde hjertene varme, synger sønnen min, jeg hører ham ikke,
men han svinger sverdet en gang til og er en makk som snor seg i fanget mitt.
Kullet gløder under
føttene dine, fort, fort, her er ingen tid mer,
din avhengighet er
ditt kall,
kroppens sår er
synlige for alle, fotfestet ditt er en blafrende duk av lin, blafrende,
kjærtegnet av vintervindens isende blåst, sykdommen fjerner all din fasong, blåser
deg opp, mot den endelige sprekk, et siste smell, og når du ligger der, motbydelig,
kvestet av fortidens nålestikk og medisinen på legeresept, o, opphøyde opioid,
nei, ingen vil røre
ham som ligger nede,
for du er
lavbudsjett, sier de, smittebærer, svakhetens dråpe, og vi synes ditt liv er
klar for avfallshaugen,
du valgte selv, ikke
sant, den gang dopet dirret i tinningen din, den gang langeren gav deg sin
velsignelse, djevelens engel i virksomhet, den narkomane, du, deg, svake
menneske, du falne, så langt fra Daniel i løvehulen, ikke en ørliten flik av
likhet,
din Gud er borte,
klinkekulen, den blå, livet, i evighet skjult for det guddommelige åsyn, din
væren viskes ut, din kropp kaster ingen skygge, dine spor på veien er sandkorn
som danser videre med vindene som blåser, kullet gløder, føttene, fort, fort,
tiden, kroppen som eser ut, pusten som stopper, hjertet skjult for våre blikk.
En sønn er borte.
Tre
Se dråper av blod på
himmelen, sier jeg, fra stolen under leselampen,
nå er de fine, svarer
makken i fanget mitt, og fortellingen går sin gang.
Om piken som ikke lot
seg kue, Lucia, hun som trodde på Gud, hun gjorde det, insisterte, navnet Jesus
bleknet aldri under hennes blikk, hun vugget minnet om den vesle gutten, født i
en stall, i sine varsomme armer, spedbarnet, guddommelig i all sin enkelhet, brakt
til jorden i en jomfrubåt. Hvem tror på Gud nå, i tiden som er et teppe under
forbrukets føtter, hvem tror på andre enn seg selv,
men jeg tror, mamma,
sier sønnen i mitt fang, som synger egne sanger og lurer på hvorfor Gud lar ham
bli syk, femåringen, med nyklippet hår, poden som ustanselig og uvitende og
vitende kolliderer med de elektroniske ord, de usette meninger og formuleringer
og setningskonstruksjoner som kontinuerlig og uavbrutt lander i nærområdet, som
glødende innvandrere fra fjerne galakser,
mye er forandret,
sier jeg, og griper mobilen, den dingsen som dirrer når et velkjent eller
ukjent medmenneske har noe å si eller by eller selge eller melde, mye er
forandret, for tjue små år siden fantes ikke sms, nei, gutten min, din fremtidsvei
er fundert på de usynlige ord, et eget univers av evighetens evige himmel,
vitenskapelig forklart av et smell, en stjernesmell, faktisk, pang, ja, det
smalt nok noe uhyrlig, men Lucia er båret fra minne til minne på en sangstrofe,
Santa Lucia, snart
senker natten seg, kom, lys for oss, du som aldri falt, Sankta Lucia, og vis
oss hvorfor du ennå lever.
Hvorfor du ennå
lever.
Fire
Kunnskapens tre,
lillegutt, kan ingen hogge til ved, sier jeg til makken, min sønn, som ikke
lenger vil sitte slik og fundere eller lese eller synge sanger med seg selv,
kunnskapens tre,
mamma, det med de røde eplene som Eva plukket mens hun hoppet paradis på jorden
vår, det treet vokser inn i himmelen, tror jeg han ville sagt, men jeg bare
tror, for han sier ingenting, han trykker på en skjerm og spiller listepop og lytter
på sin syngende helt som en læremester idet eleven hans fremfører sin første
symfoni, I wanna live my life, han lytter og lærer, men hva lærer han, min
sønn, makken, for tankene hans er min mest øredøvende stillhet, de finns ikke i
en form jeg forstår, derfor forstår jeg ikke hva han tenker, men jeg ser og
lurer på om vi ikke gjør noe galt, for hva vet han om øks og sag og vedhogst og
markens grøde og vekstens vei og naturens vilje?
Ingenting, egentlig.
En grønn plen er ment for fotball. En busk med bær nytes fra hånd til munn. En
blomst er pynt. Et tre er pryd. En strand ved sjøen er sommerbad. En båt har
ingen årer og alle har glemt å ro, ro, ro, min sønn, ta din åre fatt, til
trevlene blør og saltvannet fanger fjeset ditt i stivhetens form og du vet i
dypet av din tanke at ingen blir mett om dagens fangst ikke når land, så senk
snøret i dypet av matfatet, min sønn, og få fisken på krok og slipp ut garnet du
renset ved naustet i går kveld slik at fangsten blir mat nok til de små og mors
farse og bestefars salttønner og fiskehesjene i skråningen bak naustet og når
herr Nordlig Vind atter en gang leker seg og velter sin tyngde over hav og land
og frosten biter i neven din, ro, ro, ro, min sønn, ro din båt med bjørnens
styrke.
Skal jeg ro, mamma?
Han har tastet på
pausens ikon. Taushet.
Men jeg har ingen
årer, har du?
Nei, jeg har ingen
årer, bare årevis med sval gange mellom sivilisasjonens signalbygg, de høye hus
som skjuler den tid som rommet stillhetens sang, tiden bortenfor bråket fra
bilveiens disharmoniske dåredikt, tiden der ute på steinhellen foran fjøset i
vårsol eller i tuntreets skygge eller i potetåkeren bak fjordingen eller med
ljåen i slåttemarken, tiden som rommet stillhetens sang, de lydene som bare
livet i seg selv laget. Selvbergingen er død. Og slik går dagene, de som formes
av elektronikkens usynlige vev og danser langs asfaltens jevne vei i
ferdigformet design direkte fra butikkens hyller og fratar folket som kommer
den kunnskapen som ble formet i folket som går. Alt er ferdig fra før. Men ingen
tar på seg en dress fra i fjor på nåtidens catwalk, eller tar jeg feil, spør
jeg minsten som atter en gang lytter til den usynlige musikkens språk og
etterlikner de fremragende forbilder i ferdigformat, I wanna live my life.
Kunnskapens tre,
lillegutt, sier jeg og han nikker.
Fem
Og ute smelter snøen.
Desembers hvite håp
forsvinner og vi venter og venter og lytter til dråpenes fall, små perler som
rommer krystallens format, de vakreste figurer, tusenvis, millionvis, ukjent
for menneskene, velkjent for Gud, akkurat som deg og meg, akkurat som alle hans
menneskebarn, dråpenes fall, de lager musikk i møte med brosteinen rundt huset,
hører du, spør jeg ham som har forlatt mitt fang og funnet sin egen vei, hører
du, gutten min, dråpenes fall blir de underjordiske elvenes fest. År etter år.
Og slik var morgenen,
alene vi to, i huset, en smule etterlatt, du og jeg, to i tallet, og til lyden
av snøens smeltedans skjønte vi at før, før Jesus ble født, fantes ikke jul.