Gå til hovedinnhold

Innlegg

Det brennende ord

SOMMERTEKST   Det brennende ord Korgen er full av ord, tekst, setninger fra tanker bortenfor mine, meninger fra mennesker utenfor rekkevidde, observasjoner av hendelser som har forekommet, fortellinger om handlinger som er begått, ja, korgen er full av ord, tekst, et levd år er lagret her, i korgen, på gulnet papir, i aviser som ble lest og lagt til side for opptenning, annonser som ble brettet sammen og forkastet, artikler som ble forsømt og forglemt, korgen er full av arbeid til lønnsmottakere og skattebetaler som finkjemmer lokalmiljøer og fjernere strøk og scener og bokhyller og bystyresaler og regjeringer og aktivister og nettverket og internettet og trykkeriet og sørget for informasjonsflyt, korgen er full av informasjonsflyt som ble stoppet opp, korgen er en demning av dirrende ordvalg og sinnsstemninger og sjargonger og musikalske anbefalinger og korgen skal tømmes, ute er himmelen grå av røyk fra bålet, nabogutten på Stillhetens øy går frem og tilbake over tunet, med

Ord mellom mann og kvinne i ferietid

SOMMERTEKST  Ord mellom mann og kvinne i ferietid - God morgen, fint vær her. Sommeren er saktmodig og solfattig, men himmelen holder åpent til langt på kveld, lyset gir håp, feriefolket speider mot skyfrie dager, mot blå glans bak tåkedis. Men tiden går. Fuglesangen har fått en annen klang, trosten og blåmeisen sliter og strever, forsvarsløse unger krever mer og mer, de trillende, kåte vårviser erstattes av hektiske, korte klanger og varslinger. Og kveldene blir stadig kortere. - God morgen, fint vær her. Mor er i byen med fire av barna, far er på Stillhetens øy med yngstejenta og bestevenninnen hennes. Han tekster fra toppen av Ryfylke. Fint vær her. Mor har ikke tid til å svare akkurat nå. Mye skal gjøres, solen stiger på himmelen, tåken forsvinner, ferietid gir rom for strandtur, etter husarbeid, handlerunde, kjøring og henting av fotballgutter. To timer senere: Mor sender bilde av to gode kompiser som ligger blide og våte av salt sjø på den lokale sandstranden,

Den lange veien til solstolen

SOMMERFORTELLING Den lange veien til solstolen Vinden er varsom og himmelens dybde er fargelagt av blånyanser og hvite flekker og duse gråtoner og hjerterytmen følger frihetens takt og vinden blåser litt mer og vekker liv i skylaget og minstemann sitter på bryggekanten og dingler med beina og spiser kjeks og kjølige lapper med syltetøy og ser på sin far som beveger seg mellom matstasjonen og sandstranden og avisen og freden som helgen kan skjenke den seende og sansende og villige, og minstemann svelger biten av sommer, og Stillhetens øy sammenfattes i det ene utsagn, det som er så evig brennbart og barnslig og berettiget, ja, han sier, hvorfor tar du den lange veien til solstolen, pappa , og ettertankens rom skapes blant tiden som går og tiden som kommer og tiden som har vært, de to voksne kjenner snerten i setningen og undres, uten ord, på hvor den korte veien er, den korte veien til solstolen, og gutten drikker litt fra pappkruset sitt og myser med øynene for solen er us

Tiden er en blå stripe

SOMMERFORTELLING Tiden er en blå stripe Den hviskes ut, gradvis, den blå stripen, landet i det fjerne, storbyen, en blå stripe regndråper og solnedgang og natt, de blinkende gatelys er tenåringsjenter som sovner mellom barstolene, fulle som bier i pollineringens siste dans, den blå stripen hviskes ut, sakte og sikkert hviskes den ut, blir borte fra horisonten, borte fra berøringens bristepunkt, borte fra havet og himmelen, og bølgene er hvite og vinden er så kald, så kald, Stillhetens øy klinger som før, å, her er vi, atter en gang, jeg og vi og du, min øy, alene, du er grønn og susende og kald, altfor kald, på toppen ser jeg den blå stripen, barna sover snart, de lytter til klangen som storbyen glemte, lytter og lurer på hva sauene mener med all den brekingen, og bakom tankene mine, smyger ordene seg rundt som små nevroser, små bristepunkt, for jeg er sliten, jeg brister i sammenføyningene, brister som en Sørlandssnekke som aldri blir pusset og stelt slik som jeg tror trebå

Hverdagens fabulering om håndskriftens fall

Hverdagens fabuleringer om håndskriftens fall En kommentar til reportasjen på trykk i Stavanger Aftenbladets Pluss-magasin 6.juni Av Tone R. Skartveit Jeg griper til gråblyanten som ligger i kjøkkenskuffen, og leter febrilsk etter en flik av et ark, noe å notere på, et sted å skrive ned en tanke om hva som bør være med i saken. Og det slår meg i det jeg har skriblet ferdig; håndskriften min er uleselig, vil jeg forstå mine egne ord? Joda, jeg forstår så vidt, og fordi setningene, ordene, bokstavene ble skrevet for hånd, ble hukommelsen min aktivisert. I min hjerne finnes en avskrift, et motorisk minne, innholdet i de skrevne ord er lagret, som et slags negativ, eller en håndskriftens fossil. Likevel kan jeg ikke la være å fundere på hvor lite vi egentlig skriver for hånd, på ark, mener jeg, med gråblyant, for eksempel? Den gradvise overgangen Blyantspisser, viskelær, pennal, notatbok, fargestifter, kulepenn, håndskriftens rekvisitter , fjernes fra hverdagslivets s

Mitt tre

Mitt tre Ingen, ingen,  ingen ser skjønnheten uten at skjønnheten viser seg. Alle, alle,  alle ser ingenting fordi ingenting gror av seg selv. Fra Sara Syrin

Et bord som ikke vingler

Klassekampen, på trykk 28. februar  Et bord som ikke vingler   «Vi klarer oss med det vi har», sier Alfredo til sin mor, hun skjønner ikke hvor han får all voksenheten fra, tankene om tingliggjøringen, om materialismen, men Alfredo, niåringen som går på Minutthøyden skole, lever bare som et litterært påfunn, svevende i de digitale skyer, bortenfor de offentlige skuer, «ting er tomhet», sier Alfredo, «og i tomhet finnes ingen vekst».  Spisebordet er billig, men ikke billigere enn det første, laget av en gammel låvedør og drivved, låvedørsbordet var gratis, bortsett fra de fire smijernsbeina, de kostet litt, ikke mye, for smeden var velvillig og vennligsinnet og glad i kreativt gjenbruk og nøysomhet og annerledestenkning, trehundre kroner, verken mer eller mindre. Smijernsbeina og låvedøren, nonfigurative i all sin normalitet, ureglementert i størrelse og umulig å få en passe stor duk til, speilet familiens livslek og forøkning og forordning i femten år. Hver gang et glass