Gå til hovedinnhold

Ord mellom mann og kvinne i ferietid

SOMMERTEKST 

Ord mellom mann og kvinne i ferietid

- God morgen, fint vær her.
Sommeren er saktmodig og solfattig, men himmelen holder åpent til langt på kveld, lyset gir håp, feriefolket speider mot skyfrie dager, mot blå glans bak tåkedis. Men tiden går. Fuglesangen har fått en annen klang, trosten og blåmeisen sliter og strever, forsvarsløse unger krever mer og mer, de trillende, kåte vårviser erstattes av hektiske, korte klanger og varslinger. Og kveldene blir stadig kortere.
- God morgen, fint vær her.
Mor er i byen med fire av barna, far er på Stillhetens øy med yngstejenta og bestevenninnen hennes. Han tekster fra toppen av Ryfylke. Fint vær her.
Mor har ikke tid til å svare akkurat nå. Mye skal gjøres, solen stiger på himmelen, tåken forsvinner, ferietid gir rom for strandtur, etter husarbeid, handlerunde, kjøring og henting av fotballgutter.
To timer senere: Mor sender bilde av to gode kompiser som ligger blide og våte av salt sjø på den lokale sandstranden, til far som altså er på Stillhetens øy, han får et bilde og en liten tekstmelding.
- Vi nyter en liten stund her på stranden før middag. Hvor er dere?
Kort pause. Far melder tilbake.
- Jeg og Karl Ove er nede med den bryggen ved det røde huset. Jentene er oppe på gården.
Mor funderer, Karl Ove, hm, hvem er nå det? Hun tar et bad og siger ned i solstolen og leser fars svar en gang til. Han er ved brygga og jentene på gården? Men de elsker jo å bade, har de først vært med ham, badet og kost seg, fått litt mat, og så gått hjem, kanskje?
Luften knitrer av liv, buskene og blomstene og trærne lever, de løftes inn i neste sesong av pollinerende insekter, bier og humler og vepser og sommerfugler danser fra det ene bladet til det andre, de frakter frø, jobben er vellystig og viktig, deres innsats skaper vekst og sikrer markens grøde.
Far sender ny tekstmelding, nevner at han skal lage middag.
- Karbonader er jo bra, svarer mor. Men legger til:
- Så du har fått deg en fin dag der nede, ved brygga, herlig! Men har ikke jentene vært ved sjøen i det fine været?
Svaret kommer kjapt.
- De har vært oppe på gården. Ja, det har vært en herlig dag.
Mor forstår ikke helt. Ville de ikke bli med ham? Det er ettermiddag alt, har de vært alene på gården? Inne? Ute? Alene? Mor tekster far fra solstolen. Småguttene får isvann og kjeks og brød. Klassekampen ligger i kurven, det er fremdeles litt kaffe på termosen. Mor må bare få klarhet i det der med jentene.
- Hm, men de elsker jo å bade, skriver hun og trykker på send.
- De kommer seg fint ned hit om de vil bade. Nå gjør de andre kjekke ting.
Fars melding er uten emojis. Andre kjekke ting…
Mor blir mistenksom, vet far hva de gjør, egentlig?
- Ser på skjerm, for eksempel, svarer hun, mobilen er i ferd med å bli varm i solsteiken, hun sukker, fyller en kopp med kaffe, fisker opp Klassekampen, men klarer ikke å få ro i kroppen. Og hvem er Karl Ove? Mor ringer sin datter, som er oppe på gården, der på Stillhetens øy hvor feriedagene er saktegående og frie for de faste gjøremål, hvor hverdagen, slik den vanligvis marsjerer frem og fanger enhver nerve i kroppen, er viljeløs og slapp og uten innflytelse, hvor alle sanser er ydmykt innstilt på slow motion. Mor ringer sin datter for å… ja, for å sjekke om faren faktisk glemte å melde fra om det fine været og stranden og lot dem bli igjen uten…ja, hm, uten…ja, for å sjekke, hun ringer for å sjekke, ikke sant.
- Hei, jenta mi. Hva gjør dere?
Og mor får fortellingen om lek og hest og spill og blå himmel og fint vær og marken og alt som hører en sommerdag på gården til.
- Har du det bra, mamma?
Jo, sol og strand akkurat nå, vi bader i sjøen, jenta mi, herlig, og skal dere ikke bade, da? Jo, klart, men pappa skulle lage middag, så, nei, vi vet ikke helt når, men vi skal bade, snart. Mor hører fuglekvitter i bakgrunnen, og latter, og legger på og sender far en melding.
- De har det visst bra, har vært mye ute, men hvem er Karl Ove?
Hvem er Karl Ove? Mor ser for seg kompisen til storebroren til naboen, han som er alene med datteren, kanskje det er de to som er på brygga og tar i mot sommerens varme velsignelse. Hun setter seg i solstolen og tar en slurk av kaffen og ser lillegutt og kompisen sitte på en stein i strandkanten, med ansiktet vendt mot fjordens solglitrende bølgeskvulp.
Mobilen tar i mot fars svar, sirkler klinger i korgen.
- Knausgård…
Og mor ler, far og Knausgård, sammen på brygga på Stillhetens øy, mens jentene leker der oppe på gården, frie og glade.

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer