Det brennende ord

SOMMERTEKST 

Det brennende ord

Korgen er full av ord, tekst, setninger fra tanker bortenfor mine, meninger fra mennesker utenfor rekkevidde, observasjoner av hendelser som har forekommet, fortellinger om handlinger som er begått, ja, korgen er full av ord, tekst, et levd år er lagret her, i korgen, på gulnet papir, i aviser som ble lest og lagt til side for opptenning, annonser som ble brettet sammen og forkastet, artikler som ble forsømt og forglemt, korgen er full av arbeid til lønnsmottakere og skattebetaler som finkjemmer lokalmiljøer og fjernere strøk og scener og bokhyller og bystyresaler og regjeringer og aktivister og nettverket og internettet og trykkeriet og sørget for informasjonsflyt, korgen er full av informasjonsflyt som ble stoppet opp, korgen er en demning av dirrende ordvalg og sinnsstemninger og sjargonger og musikalske anbefalinger og korgen skal tømmes, ute er himmelen grå av røyk fra bålet, nabogutten på Stillhetens øy går frem og tilbake over tunet, med trillebåren full av forbruk som er kassert, han er kledd i treningsbukse og hettejakke og slippers og har tent på alt rasket, det som en gang var nyttig, han har fyrt opp det forgjengelige der ned i marken, like under hasseltrærne, jeg ser, fra mitt åpne vindu, flammene som slikker de nederste hasselgreinene og varmer og lokker bladene ut fra kveldsdvalen, sommersolen er sjelden til stede i år, all varme er nyttig for den ventede høstgrøde, sauene myser mot det glødende bålet, bjellene spiller sine kjente toner, sauemor kaller på sine lam, og jeg kjenner lukten av brent bark, den snor seg inn gjennom det åpne vinduet som er vendt mot øst, kveldsvinden er varsom i sine bevegelser, den kjærtegner hyttefolket og ber oss komme ut, minstemann sitter i den grønne sofaen og leser Donald, i kjøleskapet ligger en pakning med hvilepølser, perfekt til en spikket pinne, pølsebrød ligger i brødboksen, og korgen er full av brennbare ord, de må på bålet, avisene fra i fjor og i år og i går, for å gi plass til sommerens omadresserte agurkelure, eller er det nyhetsflom, ord i troll og troll i ord og omvendt, «kom, gutt, vi skal tømme korgen», sier jeg og får minstemann på beina, «og ta med spikkekniven», han reiser seg og tar en bunke under armen og jeg bærer med meg den tunge lektyre og vi står med ett sammen med bondens sønn og ser på flammene, de slynges mot vest, og nekter å ta tak i alt som er ment for dem, de brennbare er ikke så brennbart likevel, men så kommer ordene, arkene, avissidene, de lyser opp og blir liksom festet fast i luften, et avtrykk står igjen, noen sekunder, kanskje ett minutt, ordene klamrer seg fast til sine setninger, korrekt komponert i typografens layout, de klamrer seg til hverandre selv om de spises av flammene og avtrykket er et snodig syn, et slags lesbart fyrverkeri over bålet, avissidene brennes opp, men består likevel, minstemann kaster avis etter avis inn på bålets kjerne, korgen tømmes gradvis, artikkel etter artikkel forsvinner, ord etter ord, setning etter setning, kanskje står noen av dem igjen som referanser i tusen menneskers erindring, kanskje finnes en kopi som er festet på en kontortavle med tegnestifter, kanskje sitter en flau journalist ved sin pult og pugger pensum fra studietiden, slik skal det gjøres, står det, og journalisten vet at han valgte feil vinkel, helt feil vinkel, og minstemann blir tom for papir, han står og pirker i bålets ytre del med en pinne, bøyer seg og plukker opp en flik av en brent avisside, kommer bort til meg og peker og sier at her står det noe, mamma, her er noen ord som ikke tok fyr, sier han og jeg får papirbiten i hendene, jeg leser, bondesønnens mor er kommet til, hun lytter oppmerksomt, jeg ser ord som er lest før, et annet sted, Far, om du vil, leser jeg, papirbiten er ikke mer enn et par centimeter stor, minstemann venter og ser på meg og jeg tyder tegnene, det er kjent typografi, kjent font, Vårt land, så ta dette begeret fra meg, leser jeg, og vet det er fra påskeferiens lektyre, ord fra en annen hage enn min, fra et annet sted enn Stillhetens øy, fra en annen tid, fra Getsemane. Men la ikke min vilje skje, men din!